Fødslene vi aldri glemmer

Vi er tre jordmorstudenter som har vært med på deler av et større forskningsprosjekt som et ledd i vår hovedoppgave. Vår forforståelse for oppgaven baserer seg på tidligere arbeidserfaring og den kunnskap vi har tillagt oss i løpet av studietiden. Vi har utført dybdeintervju av tre jordmødre og sammenfattet det vi ser er essensen i de tre intervjuene. Forskningsprosjektet ledes av førsteamanuensis Beate André, førstelektor Raija Dahlø og professor Gerd Inger Ringdal og deres problemstilling er: «Legers, jordmødres og barnepleieres opplevelser når barn dør omkring fødselen». I all vesentlighet vil denne fagartikkelen omhandle vår tolkning av informantenes svar i forhold til «jordmødres ivaretakelse av seg selv og hverandre i forbindelse med dødfødsler», samt relevant litteratur.

En dødfødsel er definert som fødsel av et barn som ikke viser livstegn – som hjerteaktivitet, puste- eller muskelaktivitet, fra og med svangerskapsuke 22 eller over 500 gram (1). I 2014 var det 265 dødfødsler i Norge, noe som utgjør 4,4 per 1000 fødte barn. Antallet er noe høyere enn foregående år (2). Dette viser at sjansene for at en jordmor vil oppleve dødfødsler i løpet av sin yrkeskarriere er stor. Vi mener det er viktig å reflektere over dette før man står i situasjonen, slik at man er best rustet til å takle det på en god måte.

Forskning viser at foreldres sorg etter tapet av et barn er assosiert med økt dødelighet og svekkelser både fysisk og psykisk (3-6). Dødfødsler oppleves traumatisk for foreldre, men kan også oppleves slik for jordmødre. Allerede i 1966 konkluderte Johan Cullberg med at det oppstår en forsvarsmekanisme hos helsepersonell i denne type situasjoner og at det påvirker deres evne til å håndtere disse (7). Allikevel finnes det lite forskning på området per i dag og vi måtte ta et dypdykk i artikkelsøk for i det hele tatt å finne noe.

Det er forventet at jordmødre skal ivareta psykologiske, fysiske, emosjonelle og åndelige behov hos kvinnen og hennes familie. Det kreves mye av jordmor både som person og utøver av rollen når et barn dør i eller omkring fødselen. Jordmødrene sier selv at dette er fødslene de aldri glemmer, og som blir med dem videre i utøvelsen av yrket. For å kunne yte optimal omsorg for kvinnen og hennes familie, må også jordmor evne å ta vare på seg selv og føle seg ivaretatt av andre. I vår artikkel ønsker vi å belyse jordmødres erfaringer og behov i forbindelse med dødfødsel. Temaet er viktig og er med på å gjøre oss bevisste jordmødres sårbarhet. Med økt fokus på utfordringer ved omsorgen for etterlatte ved dødfødsel, anerkjenner vi jordmødres innsats på området, slik at de føler mestring og kommer styrket ut av disse opplevelsene både som jordmødre og privatpersoner.

Metode

Ved utvelgelsen av respondenter lå hovedprosjektets kriterium til grunn: de må ha opplevd minst to situasjoner hvor et barn dør i eller omkring fødselen, for å kunne delta.

Forskerne i forskningsprosjektet utarbeidet en intervjuguide som vi brukte ved gjennomføringen av intervjuene.

I tillegg til dybdeintervjuene, har vi gjort et litteraturstudium for å undersøke våre funn og styrke vår diskusjon.

Det viste seg å være utfordrende å finne litteratur som omhandlet vårt tema, da det finnes begrenset litteratur og forskning på området. Vi håper at vår fagartikkel kan belyse temaet og bidra til diskusjon på området.

«… Så finner du ikke noe fosterlyd. Og du kjenner egentlig på magen at det er en sånn spesiell følelse, det er, det er stumt. Du får ingen respons og du begynner å kverne på at det her […]. Det trenger jo ikke bety at det er noe galt, men innerst inne skjønner jeg egentlig det for det at jeg får ingen respons fra magen.»

Hovedfunn og diskusjon

Scott et.al. (8) bruker uttrykket «second victim» eller «det andre offeret», der helsepersonell er involvert i en uforutsett negativ pasienthendelse og pasienten blir utsatt for en alvorlig skade. I slike situasjoner kan helsepersonell bli traumatisert. De kan ofte føle seg ansvarlig for hendelsen og mange føler at de har sviktet pasienten og setter spørsmålstegn ved sine egne kliniske ferdigheter og kunnskap. I studien brukes ulike stadier som de mener beskriver hva helsepersonell erfarer emosjonelt etter en kritisk hendelse; de opplever ofte en kaostilstand, der de gjentatte ganger går igjennom hendelsesforløpet og gradvis gjenoppretter sin egen integritet. Resultatet av denne prosessen kan få tre ulike utfall; å droppe ut, overleve, eller komme styrket ut av situasjonen.

Vi har også valgt å trekke inn Antonovskys begrep om «opplevelse av sammenheng», heretter kalt OAS, som gir et innblikk i menneskers mestringsevner. Antonovsky fant at noen mennesker klarte seg veldig godt til tross for å ha opplevd vonde situasjoner. OAS karakteriseres som menneskers evne til å takle vanskeligheter på en god måte. Kjernekomponentene i OAS er begripelighet, håndterbarhet og meningsfullhet (9). Vi tar for oss de to siste komponentene, da de er mest relevante for vårt tema.

Håndterbarhet defineres etter hvordan en opplever å ha nok ressurser til å takle utfordringer man stilles ovenfor i løpet av livet. Personer som i stor grad opplever håndterbarhet i situasjoner, har tro på at de takler utfordringene livet byr på, for så å gå videre. Meningsfullhet går over i det kognitive aspektet og betydningen av å være involvert i eget liv. Personer som opplever meningsfullhet i stor grad, viser til at de engasjerer seg og involverer seg følelsesmessig. De ser at det finnes enkelte områder som det er verdt å engasjere seg i til tross for at det byr på utfordringer og krav. Antonovsky snakker også om ulike mestringsressurser som kan være med på å fremme effektiv mestring av en situasjon. Disse ressursene blir kalt motstandsressurser, høye motstandsressurser fører til økt OAS og helse.

Våre informanter brukte ord som handlingslammet, utrygghet, uventet situasjon og maktesløshet for å beskrive sine følelser i forbindelse med dødfødsler. De opplevde også å tappes for energi i slike vanskelige situasjoner.

«Det er kjempeutfordrende. For du vet egentlig at her er det noe galt, men du kan ikke si det 100 %. Så prøver du litt sånn forsiktig … dreie på at vi må ha håpet litt oppe. Og det er veldig vondt, veldig, det synes jeg er vanskelig å takle.»

Å ivareta omsorgen for en kvinne i dødfødsel oppleves for mange som en tung profesjonell byrde. Mange erfarer at de ikke blir spurt om hvordan de opplever å ta på seg denne emosjonelt krevende omsorgen (13). I omsorgen ved dødfødsel må jordmødre gi emosjonell støtte og beskytte kvinnen, samtidig som de konfronteres med sine egne følelser og emosjonelle smerte rundt dødsfallet. De må møte sin egen frykt og kanskje komme fram til en forståelse eller mening med det som skjer for å kunne yte omsorg og ikke distansere seg fra paret (10,11).

Ved å ikke trekke seg unna, men være deltakende i omsorgen for foreldrene, blir det lettere for jordmødre å håndtere egen sorg og følelse av tap. Videre er det viktig at jordmødre tenker over at de ikke kan ta bort foreldrenes sorg, men at det viktige i situasjonen er å være til stede (12).

«Da fikk jeg noen sånne reaksjoner som jeg ikke var klar over kunne komme, jeg kjente at …, da begynte jeg å gråte. Og det er det sjelden at jeg gjør. For det, det var så sterkt å oppleve […] Den sorgen de hadde over å miste den, de visste jo at de kom til å miste men, men det var jo sånn på kanten at de kom til å miste begge to.»

André (13) hevder i sitt studie med bakgrunn i Travelbee`s teori (14), at når en åpner for å ta del i andres lidelse, vil en også konfronteres med smerten i seg selv. Over tid er det ikke mulig å stå i dette arbeidet uten å bli konfrontert med sine egne opplevelser, og kanskje også sin egen ubearbeidde sorg (13). I hovedsak var det vanskeligste for våre informanter å forholde seg til egne følelser, takle egne reaksjoner og det å opptre profesjonelt. I Leinwebers (15) studie opplevde jordmødrene omsorgen ved dødfødsel som meget emosjonell, og følte at dette aspektet ved omsorgen var lite verdsatt og ikke erkjent blant profesjonelle kolleger og ved helseforetaket hvor de var ansatt. I en engelsk studie (16) ga mange jordmødre uttrykk for at de hadde et stort behov for at deres omsorg skulle bli anerkjent og identifisert; mange opplevde ikke dette. De hadde også et behov for å bli sett som mennesker med følelser, som også hadde behov for tilrettelegging og støtte for å kunne gi en optimal omsorg ved dødfødsler. Jordmødres behov for støtte skal vi komme tilbake til senere i oppgaven.

«Å ikke bli revet med og begynne å gråte selv altså. For det er, du må opptre rolig og profesjonelt. Det er lov til å vise følelser, men en må ikke overta sorgen. Det er nesten det vanskeligste fordi det er så fælt. Så det er det viktig å være bevisst på.»

Jordmødre føler seg ofte dratt mellom det å håndtere foreldrenes følelser og det å ivareta egne reaksjoner. Selv om det er foreldrene som har mistet sitt barn, opplever ofte jordmødre også et intenst personlig tap ved dødfødsler. De føler at de må skjule egne sanne følelser, og at disse bare får komme til kjenne i deres private verden ved selvrefleksjon (17). Våre informanter ga uttrykk for at det var vanskelig å takle egne følelser og reaksjoner ved en dødfødsel. Noen føler at tapet man erfarer ikke bare omhandler barnet. Tap kan også knyttes til kvinnen, egen oppfatning av normalitet og aller viktigst profesjonell integritet, selvtillit og egenverdi. Tapet var til tider svært vanskelig å akseptere (11, 13). Enkelte ganger kan også disse følelsene innebære skyld blandet med sinne. Får ikke jordmor utløp for disse følelsene kan de rettes innover og resultere i depresjon, skyldfølelse og dårlig selvtillit (18).

«Jeg tror nok at det elementet med skyld og ransakelse, har jeg gjort alt jeg skulle? Satte jeg på registrering tidlig nok? Altså fanga jeg opp signalene? Jeg tror nok det hadde vært vanskeligere å takle.»

Våre informanter mente at det var lettere å stå i situasjonene når årsaken til dødfødselen var kjent. En jordmor kom med et eksempel på at hun ikke hadde tvinnet barnet ut av navlesnoren som lå rundt barnets hals og kropp, men viste barnet til foreldrene først. Både for jordmor og foreldrene hjalp det å vite årsaken til barnets død i forhold til sorgprosessen. En annen jordmor fortalte om en situasjon der det var nære på at de mistet mor. Jordmor tenkte da at «[…] dette kan ikke skje, ikke i vår tid». Alle våre informanter mente at det er kjempetøft når et barn dør i eller omkring fødsel. Debrifing og kollegastøtte blir derfor ekstra viktig, fordi mange sliter med skyldfølelse.

Under vil vi ta for oss meningsenhetene vi kom frem til i vår analyseprosess.

I vårt tilfelle fant vi flere begrep som samlet ga oss et svar på problemstillingen vår. De rådende begrepene var erfaring, formell debrifing og uformell debrifing/kollegastøtte. Av disse var det støtte fra kollega som pekte seg ut som den dominante meningsenheten.

Erfaring

I vårt analysearbeid kom vi frem til at erfaring var en rød tråd i alle intervjuene og utgjør med det en av tre meningsenheter. Etter å ha utført en meningsfortetting om dette temaet er det deskriptive utsagnet at «Erfaring skaper mestring og gjør det lettere å sortere og sette på plass egne følelser og reaksjoner».

«[…] Jeg lette og lette og det skrapet og det skrapet. Og når man står der da, inne i en korridor og jeg klarte ikke å si noen ting husker jeg på. Jeg var ganske nyutdannet og. Jeg ble vel noe handlingslammet selv om jeg begynte å ane uroen.»

Mangel på erfaring gjør at mange forsøker å unngå omsorg ved dødfødsel, fordi de føler seg utilstrekkelige, og ikke i stand til å ivareta kvinnen og paret på en god måte (11,13). Mange jordmødre føler seg også usikre i forhold til å uttrykke sin egen sorg, og synes også det er svært krevende å vite hvordan de skal respondere og håndtere foreldrenes sorg ved dødfødsel (19). Når vi vet at det var 265 dødfødsler i Norge i 2014 (2), så kan vi, med ganske stor sikkerhet anta, at jordmødre vil oppleve å stå i situasjonen før eller siden. Vi mener derfor at det er viktig at nyutdannete jordmødre går inn i situasjonen og ikke kvier seg for det. På den måten vil de danne seg et erfaringsgrunnlag.

Å håndtere død kan være en livslang utdanning, og det kan være vanskelig å være fullstendig forberedt og opplært i hvordan man bør omgås døden i ulike situasjoner. Behovet for opplæring kommer til uttrykk i flere studier (10, 13, 19, 20, 21). Utdanning/opplæring kan være med på å trygge helsepersonell i sin gjerning, slik at de kan få en større forståelse for foreldres opplevelser og behov når barnet deres dør (10). Utdanning hjelper helsepersonell til å lage strategier for å mestre intense følelser som oppstår ved dødsfall. Dette er viktig for å forebygge blant annet utbrenthet (20). Vi mener at det er viktig å fokusere på hvordan man kan takle vanskelige situasjoner allerede når man er under utdanning. Fokus på mestringsstrategier og seminarer innenfor tema dødfødsel kan være en idé til utdanningsinstitusjonene.

De fagpersonene som uttrykker størst sårbarhet, er de som har minst erfaring. Det bør derfor være større fokus på opplæring, tas større hensyn, og gis mer anerkjennelse til disse gruppene. Veiledning i situasjoner og simulering kan ha god effekt og gi fordeler. Slik normaliserer man emosjonelle reaksjoner, øker selvtilliten, gir gjensidig støtte, bedrer arbeidsmiljøet og øker kvaliteten i omsorgen (22). Informantene i et studie anbefalte deltakelse ved kurs og seminarer for å forberede seg selv i omsorgen for kvinner og par ved dødfødsler (21). Vi mener at utdannelse og kursing kan bidra til å bedre mestringsstrategier, men at egen erfaring er den viktigste læringen i å takle alle elementene rundt en dødfødsel. Dette er også noe Gardner (19) påpeker i sitt studie. Hun sier blant annet at uavhengig av alder og utdanningsbakgrunn, er det helsepersonell som selv har erfart tap av noen av sine nærmeste, eller med mere erfaring med omsorg ved dødsfall, som best mestrer utfordringene i omsorgen ved dødfødsel.

«Det er jo sånne situasjoner hvor man føler seg helt utslitt etterpå. Altså, du føler deg helt tom for energi fordi du føler at du har gitt så mye støtte […], så føler jeg at erfaringene er med på og gjør at jeg gjør ting stadig bedre.»

Scott et.al. (8) mener erfaring kan være en læringsfaktor, og at man da bruker erfaringene i sitt arbeid samt støtter andre som opplever det samme. Erfaring var en styrke som samtlige av jordmødrene la vekt på, og som førte til at de lettere kunne sette på plass egne følelser og reaksjoner. Vi vil anta at uerfarne jordmødre har lettere for å bli «second victim», da de i mindre grad har redskaper til å sortere egne tanker og følelser sammenliknet med en erfaren jordmor.

Jordmødrene i vår studie mente at det å føle mestring i denne type situasjoner, gjorde det lettere å takle lignende situasjoner i fremtiden. Selv om jordmødrene syntes at situasjonene var vanskeligst da de var uerfarne, mente de at dødfødsler aldri ville bli glemt da påkjenningen alltid vil være der. Vi mener det er viktig å påpeke at det å mestre en slik opplevelse ikke er det samme som å mangle empati.

«Så får man erfaring, det betyr ikke at man blir mere garvet eller avstumpet på noe måte, men man greier på en måte å sette på plass egne følelser og greier å gi av seg sjøl til den det gjelder.»

I våre intervjuer vektla informantene sin erfaring som en styrke i møte med dødfødsler. Funnet vårt sammenfaller med Wallbanks studie (22), som viser at helsepersonells risiko for opplevd stress har en sammenheng med manglende erfaring i å håndtere tap og død. Jordmødre med erfaring opplevde i større grad å håndtere det emosjonelle stresset ved omsorgen for de etterlatte ved dødfødsel.

«Jeg tror med årene og erfaringen så har jeg laget meg teknikker som gjør at jeg fortere kommer ut av situasjonen.»

Formell debrifing

Deskriptivt utsagn: Det å lytte til hverandre og gi hverandre støtte, kan gi hjelp til å komme videre etter vanskelige hendelser. Debrifing er viktig for å bygge en tverrfaglig god plattform som igjen kan føre yrkesgruppene nærmere hverandre.

Debrifing har til hensikt å skape et følelsesmessig klima som tillater at hendelsen bearbeides fornuftsmessig. Målet er å forebygge en utvikling av negative, psykiske senfølger (29). Puia et.al. (24) viser at debrifing er mest effektivt når den gjennomføres innen 72 timer etter en hendelse. Det er også viktig at alle involverte er til stede. Videre skal debrifing tillate gjennomgang av hendelsen, diskusjon av tanker, følelser og refleksjon over hendelsens innflytelse. I tillegg skal lederne imøtekomme gruppens emosjonelle behov. Flere studier viser at dødsfall under og etter fødsel, kan ha langsiktig effekt for de involverte. Det er da absolutt nødvendig med støtte for å hjelpe dem med å håndtere de fysiske og psykiske konsekvensene av et slikt traume (24, 25, 26).

«[ ...] De tok debrifing samme natten [ ...] leder tok tak i det og snakket med de og vurderte om de ville komme tilbake på neste nattevakt [ ...] tok det med en gang så jeg kan ikke si at det er slik bestandig, men målet er at det skal være sånn. At vi skal ta det tvert [ ...]»

«[ ...] Også har vi definert det i en prosedyre, at på hver en vakt så har vi en jordmor som har en sånn jordmorfaglig ansvar. Og hun skal da bringe til leder hvis noen har stått i en situasjon hvor det må ha opplevdes traumatisk for de. Sånn at da skal lederen ta tak i det og sørge for at vi får til debrifing. Så kanskje drar de hjem fordi lederen ikke kom på jobb klokken sju, men da er det noen som skal ta tak i det ganske fort [ ...]»

En av våre informanter fortalte som en spesiell hendelse, der hun og assistentlegen krevde å få en debrifing med alle involverte etter hendelsen. Vår informant hadde fått kritikk fra flere på operasjonsstua fordi hun hadde tatt over styringa, bedt både overlege og operasjonspersonell om å avbryte vasking og sette i gang med et sectio.

«[…] En operasjonssykepleier mente at jeg måtte dempe meg […]»

Som jordmor hadde hun stått i situasjonen og visste at dette barnet, som hadde en patologisk CTG og truende asfyksi, ikke hadde overlevd hvis man skulle bruke tid på vasking. Vår informant hadde et stort behov for å forsvare seg selv til de involverte og begrunne hvorfor hun opptrådte som hun gjorde. Hun fortalte at denne debrifingen gjorde henne godt, og hun satt igjen med en følelse av at hun hadde gjort en god og viktig jobb, som hun fikk anerkjennelse for i ettertid.

Våre informanter opplevde å være godt ivaretatt, men en rekke andre studier viser motsatte tilfeller. Behov for støtte i forbindelse med opplevelser rundt dødfødsel og kritiske situasjoner, vil også være avhengig av kulturell bakgrunn og det samfunnet man lever i (27).

I vår del av verden er det en tankevekker at det kan synes tilfeldig om jordmødre får den støtte og oppfølging de har behov for. Samtidig stilles det fortsatt krav til at jordmødre skal utføre empatisk og medfølende omsorg, som er grunnleggende prinsipper for de fleste pleie- og omsorgsyrker. Kravene kan komme i konflikt med jordmors behov for å beskytte seg selv mentalt og utøve egenomsorg.

Vi jordmorstudenter har vært i praksis ved flere sykehus og vår erfaring er at det er forskjellige rutiner for debrifing. Vi ser også at det er forskjellig oppfatning blant jordmødre hvordan rutinene blir fulgt. Blant våre informanter fant vi også ulik oppfatning av både bruken av debrifing og effekten av den. Samtidig pekte de på viktigheten av debrifing for egen bearbeiding av hendelser. Informantene våre mente at det var viktig å ha en leder, som la til rette for at debrifingen fant sted så raskt som mulig etter vanskelige situasjoner.

Flere jordmødre vi har snakket med i praksisstudier, finner mer hjelp i samtaler med kolleger framfor en formell debrifing. Vi undrer oss om en tverrfaglig debrifing oppleves for stor, slik at den enkeltes tanker og behov for bearbeidelse ikke alltid kommer til uttrykk. Kan det ha noe med at jordmødre jobber autonomt, er de som er nærmest og står lengst i situasjonene? Jordmor har ofte en nær relasjon til foreldrene, og kan derfor ha en større emosjonell tilknytning til situasjonen. Kanskje er hovedårsaken til at jordmødre foretrekker den uformelle samtalen, at det ikke finnes alternativer da flere sykehus ikke har rutiner for gjennomføring av debrifing?

Det er helt klart at debrifing både er med på å forebygge at jordmødre blir et «second victim» og at de ivaretar sitt eget OAS. Vi håper at fokuset på formell debrifing i større grad vil komme frem i dagen, og bli en naturlig del av fødeavdelingers prosedyrer i fremtiden.

Uformell debrifing/kollegastøtte

Deskriptivt utsagn: Å ha en uformell samtale med nære kollegaer etter en alvorlig hendelse, er viktig for å få satt ord på følelser og bearbeide opplevelsen, for så å komme til en «avslutning» og gå videre.

Studier viser at jordmødre har et sterkt behov for å snakke om vonde hendelser med noen de har tilknytning til og som fremstår som empatisk. Å få støtte fra kollegaer med forståelse for hva jordmorrollen innebærer, gjør at jordmødre har en bedre forutsetning til å mestre og komme styrket ut av krevende emosjonelle hendelser. Over tid fremmer dette også jordmødres mentale og fysiske helse, og fører til at de blir i yrket (13, 16, 18, 21).

ICM’s etiske retningslinjer sier også følgende om relasjoner; jordmødre støtter og hjelper hverandre i sine profesjonelle roller, og gir slik aktiv mening til sin egen og andres følelse av egenverd (34).

Manglende tillit til kollegaer kan føre til at jordmødre holder tanker og følelser for seg selv. Noen unngår også å snakke med venner og familie for å beskytte dem, da de mener de ikke har samme forutsetninger til å forstå situasjonen på lik linje med kollegaer. Andre er bekymret for å bryte taushetsplikten om de åpner seg og snakker med venner og familie (13, 21). Et annet problem er at jordmødre også opplever at kollegaer unnviker å tilby støtte, for selv å slippe å bli konfrontert med smerten og de negative følelsene knyttet til dødfødsel og liknende kritiske hendelser (13, 19). Manglende støtte fra kollegaer ble i stor grad knyttet opp mot opplevd stress, og var svært avgjørende i forhold til om jordmødrene ble værende i yrket eller ikke (29, 30). Ufølsomme kommentarer fra kollegaer under stress kan ha stor betydning for både jordmødre og foreldre.

For jordmødre kan det få innvirkning på hvordan man i fremtiden takler belastende situasjoner som dødfødsler (19, 20, 29).

Vi ser at jordmødre kan ha vanskeligheter med å uttrykke sine følelser etter en dødfødsel, eller at de skjuler sine følelser og er opptatt av å framstå som «profesjonelle». I sin forskning hevder André (13) at å opptre «profesjonelt», også kan bli en hindring som fag- og privatperson. Å stenge av for følelser og ikke snakke om disse med noen, mener vi kan være med på å hindre en opplevelse av OAS i situasjonen. Uformell debrifing og kollegastøtte er en viktig motstandsressurs, som igjen vil føre til mestring og empowerment ved slike krevende hendelser.

Noen jordmødre tar på seg rollen som katalysator; de snakker om hvordan de mestrer en dødfødsel, som igjen oppmuntrer andre jordmødre til å gjøre det samme. Sammen relaterer de seg til hverandres opplevelser. Yngre kolleger ble foretrukket fremfor eldre kolleger, på tross av deres erfaringer. Dette fordi enkelte eldre kolleger avviste ens følelser og ble dermed ikke sett på som støttende. Jordmødrene syntes også at det var enklere å finne gode kollegaer å snakke med ved små enheter sammenliknet med større sykehus.

«[…] I spesielle akutte situasjoner så har vi ofte en debrifing etterpå […] det kan være veldig sånn avklarende og godt, men jeg tror den samtalen rundt kaffebordet med en eller to kollegaer, jeg tror det er kanskje det som har hjulpet meg mest […].»

Forskning (13, 21) viser at det er viktig for jordmødre å forstå og kjenne igjen følelsene til sine kollegaer. Aksept, i tillegg til å snakke om hendelser og følelser, er koplet opp imot jordmødres opplevelse av å bli støttet. Denne støtten er viktig og muliggjør at jordmødrene finner styrke til å komme gjennom sorgen og legge hendelsen bak seg. Våre informanter sa at det var viktig å få høre fra kollegaer at de var «ok», både som personer og som kompetente utøvere i jordmorrollen. Jordmødre som opplever å få god støtte, har det bedre psykisk og mestrer hendelsen på en bedre måte (12,13). Støtten oppleves nødvendig for å finne veien gjennom sorgen (21). Gardner (19) hevder i sitt studie at psykisk og emosjonell støtte av jordmor er en absolutt nødvendighet, slik kan jordmor bedre støtte og ivareta omsorgen for de etterlatte.

«Det er jo den verste situasjonen. Men kollegaene vil aldri anklage dere for noen ting. Det er min erfaring altså, gjennom alle de årene. Kollegaene støtter dere uansett. Det må vi huske på. Vi står aldri alene. Det er ingen som er alene på jobb noen gang.»

«Ja det er kanskje de uformelle som er de viktigste. For de får du tatt der og da og de får du gjentatt.»

Jordmødrene i vårt studie hadde et ønske om mer teamarbeid. Alle tre jordmødrene hadde god erfaring med at det var en jordmorkollega til stede ved kritiske hendelser og dødfødsler. Jordmødrene hadde også ønske om at barnepleier kunne være mere til stede hos paret ved dødfødsler. Det å dele opplevelsene med en kollega opplevdes for jordmødrene som den viktigste faktoren for å ivareta seg selv i vanskelige situasjoner. Worden (18) beskriver også viktigheten av å dele den emosjonelle byrden, slik ivaretar man kollegers mentale helse på beste måte.

«Snakk og snakk. Snakk med kollega. Om igjen og om igjen. Og det ligger jo der, det går jo aldri over. Det er jo bilder, og det kjenner jeg nå bare jeg sitter her så kommer det, ja det var hun vet du som lå bak skjermbrettet. Det er jo kjempe lenge siden. Jeg har nesten glemt det, men det ligger der allikevel. Så da ser jeg jo hele situasjonen.»

Vi mener at bruk av kollegastøtte under vanskelige situasjoner, gjør det lettere å snakke, evaluere og trekke lærdom av hendelsene. Det vil også være en del av mestringsressursene som gjør det lettere å gå videre.

Kritiske hendelser tidlig i yrkeskarrieren former jordmødrenes atferd i mange år etterpå. Uten støtte internt, kan veien være kort til sykemelding eller at jordmor forlater yrket. Det tar lang tid å føle seg trygg i jobben igjen etter en kritisk hendelse (8, 12), samtidig er det også mulig å komme styrket ut av hendelser. Dette er også avhengig av en god balanse mellom jobb og privatliv, at man lærer av hendelsen og bruker erfaringene i sin yrkesutøvelse, og støtter andre som er i samme situasjon (8).

For våre informanter føltes det helt naturlig å få utløp for tanker og følelser i samtale med gode kollegaer, og det kollegiale samholdet framsto som velfungerende i avdelingen. Det fantes også prosedyrer for mere formell oppfølging etter hendelser, dette etter initiativ fra ledelsen ved den respektive avdeling. Jordmødrene ga uttrykk for å være godt ivaretatt og hadde gode mestringsressurser jamfør både Antonovsky og Scotts teorier. Slik er det dessverre ikke overalt. Manglende rutiner for oppfølging internt, som ofte skyldes svikt med hensyn til ledelsen ved foretakene, fører til at jordmødre i enda større grad blir avhengige av eget nettverk med familie, venner og kollegaer for å håndtere kritiske hendelser som dødfødsler (12).

André (13) konkluderer med at de fleste jordmødre i hennes studie, ønsker veiledningsgrupper i tillegg til uformelle samtaler for bearbeiding av hendelser. Når det ikke finnes noe organisert tilbud om grupper eller samtaler for jordmødre, er man avhengig av de uformelle samtalene. Disse samtalene blir dermed lettest tilgjengelig for de med tettest sosialt nettverk i jobbsammenheng. Vi finner det derfor naturlig å stille spørsmål om deltidsansatte og nytilsatte, som kanskje ikke har opparbeidet seg et slikt sosialt nettverk, kan være særlig utsatt for å oppleve manglende ivaretakelse og støtte når alvorlige hendelser oppstår.

Det er viktig at både jordmødre og helseforetak er selvbevisst de utfordringene omsorgen ved dødfødsel og kritiske hendelser innebærer (10). Stadtlander (12) hevder at god egenomsorg som for eksempel å leve et privatliv som tilfører energi og balanserer kravene i yrkeslivet, hjelper fagfolk til å mestre situasjoner. Slik får jordmødre overskudd til bedre å støtte og hjelpe sørgende foreldre. Å komme til en avslutning er nevnt i et studie (13), og ble også vektlagt av en av våre informanter. Å legge hendelser bak seg er absolutt nødvendig for å ha krefter til å gå inn i neste situasjon.

Avslutning

Som jordmor opplever man store kontraster; alt fra den største glede til den dypeste sorg. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det å stå som ansvarlig jordmor under en dødfødsel er tøft på mange måter. For å kunne utøve jordmoryrket på en god måte, er det viktig at vi ivaretar oss selv og kollegaer i vanskelige situasjoner. Nyutdannete jordmødre kan lære av erfarne jordmorkollegaer. Vi ser at det er viktig å ikke stå alene første gang man opplever en dødfødsel, men at man bruker hverandre og ber om hjelp og støtte. Å jobbe tverrfaglig med barnepleier og lege oppleves som positivt. Gode prosedyrer/retningslinjer i forhold til debrifing er med på å fremme mestring og skape mestringsstrategier. Vårt hovedfunn er at det er viktig å ha gode kollegaer som en kan snakke med og som kan hjelpe en gjennom vanskelige situasjoner. Kollegaene er våre viktigste støttespillere. Vi mener å se at erfaring i yrket vårt fremmer evnen til å reflektere, mestre og lære både underveis og i etterkant av dødfødsler.

«Men jeg har aldri tenkt, at det her vil jeg ikke tilbake til. For det er så mye aspekt ved jobben som er så fantastisk.»

Mer om dødfødsel:

På sykepleien.no kan du lese om hvordan Helene Tennefoss-Tørnqvist opplevde å miste et barn: https://sykepleien.no/2016/06/ikke-en-dag-uten-jeg-tenker-pa-morgan

Saken står på trykk i siste utgave av tidsskriftet Jordmora (3-2016), som utkom med Sykepleien 6. oktober. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finner du en oversikt over alle fagbladene på våre hjemmesider.

Referanser:

1.

Folkehelseinstituttet (2012) Perinatal dødelighet – fakta ark med statistikk om dødsfall ved fødselen. [online] Tilgjengelig fra: http://www.fhi.no/tema/dodsaarsaker-og-levealder/perinatal-dodelighet [15.01.2016]

2.

Folkehelseinstituttet (2015) Fødselsstatistikk 2014.[online] Tilgjengelig fra: http://www.fhi.no/dokumenter/70f939a478.pdf [15.01.16]

3.

Stroebe, M., Schut, H., Stroebe, W. (2007) Health outcomes of bereavement. The Lancet, 370, 1960–1973. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/S0140-6736 (07) 61816-9

4.

Stroebe, M.S., Folkman, S., Hansson, R.O. & Schut, H. (2006) The prediction of bereavement outcome: Development of an integrative risk factor framework. Social Science & Medicine 63, 2440–2451. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.socscimed.2006.06.012

5.

Van der Houven, K., Stroebe, M., Stroebe, W., Schut, H., Van Den Bout, J. & Wijngaards-De Meij, L. (2010) Risk factors for bereavement outcome: A multivariate approach. Death Studies, 34, 195–220. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/07481180903559196

6.

Harper, M., O`connor, R.E., O`Carroll, R.C. (2011) Increased mortality in parents bereaved in the first year of their child’s life. BMJ Supportive & Palliative Care, 1, 306–309. DOI: http://dx.doi.org/10.1136/bmjspcare-2011-000025

7.

Cullberg, J. (1966) Reactions on perinatal mortality. I: Psychic sequelae in women. Lakartidningen, 63, 3980–6.

8.

Scott, S. D., Hirschinger, L. E., Cox, K. R., McCoig, M., Brandt, J., Hall, L. W (2009): The natural history of recovery for the healthcare provider «second victim» after adverse patient events. Qual Saf Health Care. Vol. 18 pp: 325–330. DOI: http://dx.doi.org/10.1136/qshc.2009.032870

9.

Antonovski, A. (2012): Helsens mysterium. Oslo: Gyldendal Akademisk

10.

Mitchell, M. (2005): Preparing student midwives to care for bereaved parents. Nurse Education in Practice. Vol. 5, pp: 78–83

DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.nepr.2004.03.005

11.

Fenwick, J. B., Downie, J., Butt, J., Okanaga, M. (2007): Providing parinatal loss care: Satisfying and dissatisfying aspects for midwives. Women and Birth. Vol. 20 (4), pp: 153–160. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.wombi.2007.09.002

12.

Stadtlander, L. M. (2012): The Grief of Caring: Self Care in the Helping Grieving Parents of Stillbirth. International Journal of Childbirth Education. Vol. 27, issue 2, pp: 10–13. [online] Tilgjengelig fra: http://connection.ebscohost.com/c/articles/82258093/grief-caring-self-care-helping-grieving-parents-stillbirth [03.02.16]

13.

André, B (2000): Når møtet med livet blir møtet med døden. Vård i Norden, 2/2000 no. 56 Vol 20 pp: 39–44. DOI: http://olx.doi.org/10.1177/010740830002000209

14.

Travelbee, J. (2001) Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

15.

Leinweber, J., Rowe, H. J. (2010): The costs of «being» with the women: secondary traumatic stress in midwifery. Midwifery. Vol. 26. pp: 76–87. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.midw.2008.04.003

16.

Kirkham, M., Stapleton, H. (2000): Midwives’support needs as childbirth changes. Journal of Advanced Nursing. Vol. 32 pp: 465–472. DOI: http://olx.doi.org/10.1046/j.1365-2648.2000.01497.x

17.

Jones, K., Smith, L. (2005): The impact on Midvives of their first stillbirth. New Zealand Collage of Midwives Journal. Issue 51. DOI: http://olx.doi.org/10.12784/nzcomjn151.2015.3.17-22

18.

Worden, J. W. (2008): Grief Counseling and Grief therapy: A Handbook for the Mental Health. 4. utgave. New York: Springer Publishing Company, LLC

19.

Gardner, J. (1999): Perinatal Death: Uncovering the Needs of Midwives and Nurses and Exploring Helpful Interventions in the United States, England & Japan. Journal of Transcultural Nursing. Vol. 10, no. 2, pp: 120–130.

DOI: http://olx.doi.org/10.1177/104365969901000205

20.

Payne, N. (2001): Occupational stressors and copinwg as determinants of burnout in female hospice nurses. Journal of Advanced Nursing. Vol. 33, issue 3, pp: 396–405. DOI: http://olx.doi.org/10.1046/j.1365-2648.2001.01677.x

21.

Jonas-Simpson, C., Pilkinton, F. B., MacDonald, C., McMahon, E. (2013): Nurses’ Experiences of Grieving When There is a Perinatal Death. Sage open, pp: 1–11. DOI: http://olx.doi.org/10.1177/2158244013486116

22.

Wallbank, S., Robertson, M. (2012): Predictors of staff distress in response to professionally experienced miscarriage, stillbirth and neonatal loss: A questionnaire survey. International Journal og Nursing and Studys. Vol. 50, issue: 8, pp: 1090–1097. DOI: http://olx.doi.org/10.1016/j.ijnurstu.2012.11.022

23.

Store Medisinske Leksikon [online] Tilgjengelig fra: https://sml.snl.no/debriefing [01.02.16]

24.

Puia, D.M., Lewis, L., Beck, C. T. (2013): Experiences of Obstetric Nurses Who Are Present for a Perinatal Loss. Journal of Obstetric, Gynecologic, & Neonatal Nursing. Vol. 42, issue 3, pp. 321–331. DOI: http://olx.doi.org/10.1111/1552-6909.12040

25.

McCool, W., Guidera, M., Stanson, M. Dauphinee, L. (2009): The pain that binds us: Midwives’Experiences of Loss and Adverse Outcomes Around the World. Health Care for Women International. Vol. 30, issue 11, pp: 1003–1013. DOI: http://dx.10.1080/07399330903134455

26.

McVicar, A (2003): Workplace stress in nursing: A litterature review. Journal of Advanced Nursing. Vol. 44, issue 6, pp: 633–642. DOI: http://olx.doi.org/10.1046/j.0309-2402.2003.02853.x

27.

Ball, L., Curtis, P., Kirkham, M. (2003): Why do midwives leave? Midwifery Matters, issue 96, pp: 8-10. DOI: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.325.7363.541

28.

Fylkesnes, A.M. (2010) Internasjonale føringer for jordmorvirksomheten. I: Brunstad, A. og Tegnander E. (red.) (2010) Jordmorboka. Oslo: Akribe AS

29.

Sheen, K., Spiby, H., Slade, P. (2014): Exposure to traumatic perinatal experiences and posttraumatic stress symptoms in midwives: Prevalence and association with burnout. International Journal of Nursing Studies vol. 52, issue 2, pp. 578-587. DOI: http://dx.10.1016/j.ijnurstu.2014.11.006

30.

Pezaro, S., Clyne, W., Turner, A., Fultun, E.A., Gerada, C. (2015): Midwives Overboard! Inside their hearts are breaking, their makeup may be flaking but their smile still stays on. Women and Birth. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.wombi.2015.10.006