Hjertetru versus profesjonsrammer

Etter fem års erfaring som ufaglært i helsevesenet, bestemte jeg meg i 2014 for å studere sykepleie. Jeg var heldig og fikk arbeid som nattevakt i tre år ved en korttidsavdeling på et sykehjem i en av de større byene her i landet. Der opplevde jeg sykepleien som ble ytt, det vide spennet av diagnoser og pasientsituasjoner vi forholdt oss til som, hektisk, utfordrende og utrolig spennende. Det hendte også at jeg sto i situasjoner som var tøffe for hjertene og trua til både meg selv, pasienter og pårørende. Jeg fikk et nytt syn på hva faget og profesjonen sykepleie faktisk er, og innså at skulle jeg bidra best mulig innen helsevesenet vårt, så var sykepleie helt klart utdannelsen å ta.

Déjà vu

Første undervisningsdag på sykepleiestudiet, minnet meg merkelig nok om første skoledag på barneskolen. Jeg hadde i flere måneder i forveien bestilt pensum, lest meg opp og begynt å undersøke hva de ulike spesialiseringene kunne tilby, samt forberedt meg på hvilke ulike praksissteder høyskolen min benyttet, og hva slags pasientgrupper, diagnoser og behandlingsformer jeg burde sette meg inn i. De siste fem årene hadde jeg vært ufaglært, men nå skulle jeg sannelig ta utdannelse. For å si det enkelt, var jeg skikkelig gira, litt som første skoledag i førsteklasse. Da hadde foreldrene mine allerede lært meg å lese og skrive, og litt lettvint pluss- og minusregning, og jeg var hundre prosent klar for å komme i gang med både lesing og regning. Men her satt jeg altså, 18 år senere i auditoriet ved VID/Haraldsplass, og opplevde merkelig følelse av déjà vu.

Hjertetru

Dagen begynte med en musikkvideo produsert av Norsk Sykepleierforbund (NSF), Hjertetru, og Aksel Sandemoses gjenferd la seg som et lokk over rommet, og over de videre tre årene av studiene mine. Så dum jeg hadde vært. Akkurat som da jeg var seks år gammel, ble det nå nok en gang tydeliggjort at her er det bare å jekke seg ned. Du kan da ikke bare lese og skrive nå, du må vente på at de andre barna også lærer seg det samme. Begynne å lære masse i førsteklasse, nei, vi skal synge sanger og tegne tegninger. Budskapet jeg satt igjen med etter første undervisningsdag ved VID var ikke så svært annerledes i grunn; Skal du bli sykepleier, må du først og fremst ha varme hender, også må du være komfortabel med at profesjonen din defineres og illustreres via en ballade. Kunnskap, ambisjoner og profesjonalitet, må du vel skjønne er annenrangs verdier?

Hva med de andre beskyttede profesjonene?

Jeg lurer på om Den norske legeforening presenterer en lignende video, på første undervisningsdag for sine nye studenter. Eller kanskje, advokatforeningen eller juristforbundet har laget en lignende snutt, om advokaten som egentlig ikke har fått tid nok til å forberede seg på hva å tolke det norske lovverket innebærer, men som likevel med glede står opp for andres rettigheter i altruismens ånd. For det er da vel tross alt kun det du trenger for å kunne ivareta andres ve og vel, litt godvilje og morsfølelse? Nei da. Nå var jeg ganske streng og kritisk, og det skal jo ikke sykepleiere være, annet enn når de bruker et helt semester på studiekrav i litteratursøk og sykepleieteori.

Tidlig tidspress

I likhet med en nylig artikkel skrevet av Nils Christian Tvedt Karlsen og Ingunn Sæther, fra Sykepleiepluss.no, ble jeg også fort kjent med at det nyttet egentlig lite hvor godt forberedt eller motivert jeg var til å begynne på dette studiet. Faktisk, hadde det ikke vært for den fantastiske nettressursen han med støtte fra Innovasjon Norge har skapt, er jeg helt sikker på at jeg ikke hadde bestått mitt første studieår. Studiemengden dette året, bestående av anatomi, fysiologi, sykdomslære, farmakologi og medikamentregning, var nærmest uoverkommelig, og jeg måtte bite i meg et par eksamenskarakterer jeg var langt fra fornøyd med. Men jeg besto. Jeg jobbet hardt, og jeg forbedret de. Og det er jeg glad for, og stolt over. Likevel, så opplever jeg det som flaut de gangene pasienter eller venner av meg spør om hvordan jeg kan hjelpe de å forstå hva det egentlig er leveren vår gjør, og det beste jeg kan svare er, at til den eksamen så måtte jeg prioritere å lese om hjertet og nyrene, for jeg fikk ikke tid til å sette meg inn i anatomien og fysiologien til alle de viktige organene våre. Sorry.

Når man pugger basale fag

Sammen med flere av mine medstudenter og venner, har jeg diskutert hvordan vi ser for oss løsningen på å bedre kompetansen til våre fremtidige sykepleiere, nemlig ved å utvide studietiden vår. Når man ser på poenggrensene til opptak innen de fleste sykepleierutdanningene i Norge nå, så mener jeg det er ganske åpenbart at de fleste av studentene har godt over middels gode karakterer i både norsk og matematikk. Og om du har 5 eller 3 i matematikk fra videregående på vitnemålet ditt, så spiller det liten rolle når du skal lære deg alt om menneskekroppen på kun ett semester – et mildt psykisk sammenbrudd vil da ramme enhver sykepleierstudent uansett. Og løsningen blir å pugge seg gjennom det, så da husker du likevel lite når kunnskapen virkelig teller, ute i praksis. Finnes det forresten forskning på hvem som pugger best av studenter med 5 eller 3 i norsk? For i så fall vil jo en norskkarakter som tilsvarer 4 eller bedre, helt klart være av signifikans. For så lenge studiet varer kun tre år, så er eneste løsningen å pugge de største og viktigste fagene i sykepleie, for i det hele tatt å bestå eksamen.

Utvid studietiden

Å gjøre sykepleie til en integrert mastergrad ser jeg for meg å være den helt klart beste løsningen. Men det er det langt i fra de fleste av mine medstudenter jeg har diskutert dette med, som er enige i. Hva skjer med de ”varme hendene” da, om alt fokus skal være akademia og forskning? Stopp en halv. Fra hvor hen kommer konklusjonen om at med bedre tid til å øke ens kunnskap om blant annet anatomi, fysiologi, sykdomslære, farmakologi og helselovverk, så kommer de varme hendene til å forsvinne? Kan det ikke tenkes at de blir mer kompetente, at pasientsikkerheten økes, i likhet med vår lønn og pensjon (som vi foreløpig får mest av i himmelen), sosiale status og yrkesstolthet? For det tror nemlig jeg, og jeg tror heller ikke det er noe vi som profesjonsutøvere skal skamme oss over å kreve – dette er noe vi fortjener!

Hva med den generelle studiekompetansen?

Nå skal Høyskolen i Oslo og Akershus i gang med et pilotprosjekt, hvor studenter uten generell studiekompetanse, får søke inntak til sykepleiestudiet. Jeg, og flere av mine medstudenter, synes dette er synd. Ikke fordi vi ikke setter pris på helsefagarbeiderne som vil søke og studere sykepleie, men fordi dette undergraver og utfordrer, profesjonsrammene og autoriteten til yrket vårt. I tillegg så er sykepleie et fag og studie som krever at en uttrykker seg godt skriftlig, og at en mestrer å tolke og være kritisk til forskningsartikler. Jeg kan kun uttale meg av egen erfaring, men jeg er svært sikker på at jeg ikke hadde klart å bestå studiet om det ikke var for det grunnlaget studiekompetansen min har gitt meg.

Vi velger å ikke være et foregangsland

Norge er et av de landene hvor sykepleieutdanningen er kortest. Blant annet i USA, på Filippinene og Israel, må en studere fire år for å få en bachelorgrad i sykepleie. Etter å ha selv snakket med sykepleiere fra både Filippinene og USA, forstår jeg det slik at grunnen til dette, er nettopp fordi at det prioriteres å sette av nok tid til en grundig gjennomgang av basale fag som blant annet anatomi og fysiologi. Så hvorfor ønsker vi ikke etterstreber like høye krav i Norge? Kanskje fordi det er typisk norsk å være god, ikke best?

Referanser:

Helmers, A.B (2017) Kan begynne på sykepleierutdanningen uten generell studiekompetanse, Sykepleien

NSF (2012), Hjertetru. Oslo: NSF.

Tvedt Karlsen, N.C (2017) Ik ke smarte nok studenter, Sykepleien