Nei, sykepleiere bør ikke lage mat!

På Ørnes sykehjem i Meløy kommune lager de maten på stedet. Kokkene lager god, gammeldags husmannskost, mat som de eldre har vært vant til gjennom et langt liv. Når middagen er klar, blir kokkene med opp på avdelingen. Der legger de maten opp på tallerkenen, slår av en prat med beboerne, og hjelper til med det praktiske. Samarbeidet mellom kjøkken og pleie går på skinner, men tas ikke som en selvfølge. Dette arbeides det bevisst med, slik at begge parter har forståelse for den andres arbeid.

Kjenner igjen bildet

Slik er det ikke overalt. Som oftest er kokkene langt borte. Kanskje på sentralkjøkkenet et annet sted i kommunen. Selv i de tilfellene maten lages på stedet, er det sjelden kokkene kommer opp på avdelingen. Det er i grunnen ganske trist, at den som lager maten aldri møter den som spiser den.

Medlemmene i Kost- og ernæringsforbundet arbeider som kjøkkensjefer, institusjonskokker og kjøkkenpersonell. Vi kjenner igjen bildet som tegnes i Sykepleien, at sykepleierne har overtatt, eller mest sannsynlig blitt pålagt, en rekke kjøkkenoppgaver. Fra vårt ståsted ser vi at mange ekstraoppgaver ikke alltid gir et godt resultat. Kanskje bør vi stoppe opp og spørre om dette er en fornuftig måte å jobbe på.

Kokkene er borte

Alt handler jo om økonomi. Det hørtes sikkert forlokkende ut, den gangen konsulenten var på besøk, løsningen om å få middagen fiks ferdig fra et sentralkjøkken. For på den måten å spare en masse lønnskostnader, fordi man kunne fjerne noen kokkestillinger.

Men så ble det ikke helt som man trodde, likevel. Middagen må varmes opp i disse store posene. Det skal gjøres ordentlig, og det skal se pent ut på tallerkenen. Men kokkene er borte, og det skjer ikke av seg selv. Mange av de begredelige middagsbildene som tidvis dukker opp på sosiale medier, skyldes at tilberedningen ikke har holdt mål. Sjelden av vond vilje, men fordi man ikke har hatt nok tid, eller visst hvordan man skal gjøre det.

Gjør seg ikke selv

Alle er opptatt av middagen, men det er jo verdt å minne om at dette kun utgjør en liten del av måltidsdøgnet på en institusjon. For pasientene skal i tillegg ha frokost, lunsj, kveldsmat og mellommåltider. Mange har spesielle behov. Fire av ti eldre på sykehjem er underernærte. Det er en krevende situasjon, og maten må berikes. Noen har allergier eller dårlige tenner. Da må maten tilpasses, og man skal vite hva man gjør. Bordet skal dekkes på, slik at det blir en hyggelig ramme rundt måltidet. Det hele skal ryddes og vaskes opp etterpå. Man må bestille matvarer. Man må ta imot disse varene, og sette dem inn på kjølerom og lager. Ikke minst har Mattilsynet forskrifter og tallrike krav om diverse dokumentasjon, for å sikre forsvarlig og sikker kjøkkendrift. Kravene er der, selv om kokkene er borte.

Poenget er, og som sykepleierne erfarer: Matlaging på institusjon gjør ikke seg selv. Når alle enkeltoppgavene legges sammen, så utgjør det ganske mye tid. Mer enn man gjerne tror i utgangspunktet. Og som undersøkelsen viser: Dersom pleierne i tillegg skal utføre oppgaver som hører andre yrkesgrupper til igjen, så tenker jeg at dette går ut over den jobben sykepleierne i utgangspunktet er ansatt for å gjøre. Den totale omsorgen for pasienten blir ikke så vellykket som den kunne vært. Da forstår jeg godt hvis frustrasjonen blant pleierne blir stor.

Mat er en bærebjelke

Men kanskje er dette et bra tidspunkt å ta denne diskusjonen på. Regjeringen har nettopp kommet med en eldrereform, Leve hele livet. Mat og ernæring på sykehjem er en av reformens bærebjelker. Det fremheves spesielt at det er viktig med matkompetanse i siste leddet, det vil si ute på avdelingene. Kanskje er dette et bra tidspunkt for å se hva som kan gjøres annerledes, i dialog med kommuneledelse eller sykehuseier.

Vi mener kjøkkenkompetansen må følge maten fram til beboeren, uansett hvor maten ble produsert i utgangspunktet. Så hvis både sykepleierne og kokkene er misfornøyde med dagens løsning, og samfunnet generelt ønsker bedre mat rundt på institusjonene, da har vi muligens et godt utgangspunkt for å få til en endring. Men da må vi snakke sammen.