Å si at det mangler folk i eldreomsorgen, er en sannhet med modifikasjoner

Bildet viser helsepersonell som triller eldre.
FELTARBEID I OMSORGSTJENESTEN: Hvordan kan det ha seg at det norske deltidssystemet er så fastlåst? Og hvorfor så mange små deltidsstillinger? spør forskerne.

I forbindelse med kommunevalget har politiske partier vært på banen med sine løfter om en trygg og verdig eldreomsorg. For å innfri slike løfter, er man avhengig av helsepersonell som er stabile og årvåkne, skriver forskerne.

Eldre blir lovet høyt kvalifisert helsepersonell og en mer fargerik hverdag – lekker mat, sosiale aktiviteter, trening og pub. Gjennom vår forskning – fra eldreomsorgen – vet vi at det å innfri slike løfter i stor grad beror på at det finnes stabile og årvåkne ansatte som kjenner menneskene de hjelper og som ser hva den enkelte ønsker og trenger.

Dessverre er stabilitet og nærvær en stor utfordring på mange arbeidsplasser – ikke bare på grunn av sykefravær, tidlig pensjonering og høy vikarbruk. Men også fordi man har gjort seg avhengig av mange små deltidsstillinger.

Jakten på ekstravakter

Gjennom feltarbeider i omsorgstjenesten blir vi ofte overrasket over en konstant utskifting av personale. Det er stadig nye ansikter å se.

Paradokset oppi det hele er at flere av dem som kommer og går er utdannet helsefagarbeidere. De trives i yrket og ønsker å ha det som et fulltids levebrød. Likevel avspises de med en liten deltidsstilling. Lærlinger og nyutdannede helsefagarbeidere føler seg lurt ut i en usikker tilværelse der de må «jakte på ekstravakter» – og hele tiden være nær telefonen, tilgjengelig og parat til å steppe inn når det trengs.

Norge topper deltidsstatistikken

Våre inntrykk bekreftes gjennom de mer omfattende Nordcare-undersøkelsene – spørreundersøkelser utført blant helsefagarbeidere som jobber i eldreomsorgen i Norge, Danmark, Finland og Sverige, første gang i 2005, deretter i 2015.

Analyser fra undersøkelsene viser at norske helsefagarbeidere ikke bare har den høyeste andelen deltidsansatte (to av tre jobber deltid), men også høyest andel som jobber kort deltid. Vi finner at en tredjedel av deltidsarbeidende i Norge jobber under 25 timer per uke, mens bare sju prosent av danskene har så korte deltidsbrøker. I Danmark jobber tre fjerdedeler av de deltidsarbeidende over 30 timer per uke, mens kun en fjerdedel av de norske ligger på dette timenivået.

Unge vil jobbe mer, men får ikke

Norge ligger også på topp når det gjelder ufrivillig deltid. Mens det blant danskene kun er en av ti som ønsker flere timer, oppgir en tredjedel av de norske helsefagarbeidere at de ønsker å jobbe flere timer.

Analysene viser at det er de yngste og de med kort ansiennitet som ønsker flere timer.

På stedet hvil

Om vi sammenlikner data fra de to undersøkelsene, finner vi at det har skjedd få endringer over tid i Norge, dette til tross for en betydelig satsing på å skape en heltidskultur.

I det danske utvalget økte andelen heltidsansatte med 15 prosentpoeng mellom 2005 og 2015, mens økningen i det norske utvalget kun var på tre prosentpoeng. Danskene har altså i større grad lyktes med å tilpasse seg yngre menneskers ønske om store og hele stillinger.

Turnussystem som ikke går opp

Hvordan kan det ha seg at det norske deltidssystemet er så fastlåst? Og hvorfor så mange små deltidsstillinger?

Mange har påpekt at det dreier seg om et kulturproblem. Vi vil understreke at det også er et strukturproblem. Roten til problemet finnes i beslutninger som ble tatt i tilknytning til arbeidstidsforkortelsen i 1987 da alle norske arbeidstakere fikk redusert arbeidsuke med 2,5 timer.

Mens en hel rekke skiftarbeidsplasser la om turnusen for å få den nye arbeidstiden til å gå opp med hele stillinger, valgte helse- og omsorgssektoren å beholde den gamle seksukersturnusen. I stedet ble arbeidstiden redusert i form av en ekstra frihelg slik at pleiepersonalet fra da av jobbet hver tredje i stedet for hver annen helg.

Imidlertid forutså man ikke hvilke uheldige konsekvenser det skulle få at virksomheten dermed ble avhengig av to personer for å få turnusen til å gå opp – en som arbeidet heltid og en som fungerte som et støttehjul gjennom å tette igjen turnushull.

Må tette turnushullene

I løpet av de drøyt 30 årene som er gått siden arbeidstidsforkortelsen, har mye skjedd: Søndagsarbeidet er regulert i arbeidsmiljøloven og arbeid hver tredje helg er blitt sedvane. Hardt pressede kommuner sjonglerer og mekker med vaktlengder og stillingsprosenter for å sikre at bemanningen speiler den ujevne arbeidsbelastningen som preger døgnkontinuerlig omsorgsarbeid (travlest om morgenen).

Kommuner som sliter med å rekruttere kvalifisert personale bruker helgefri og gunstige vakter som lokkemat for å rekruttere sykepleiere – og bruker samtidig vikarer, ufaglærte og nyutdannede helsefagarbeidere som fleksibel arbeidskraft for å tette turnushullet. Resultatet er et vell av ulike stillingsbrøker.

Når statistikken viser at det er relativt mange små deltidsstillinger blant de norske arbeidstakerne, er det fordi vi holder fast ved et turnussystem som matematisk ikke går opp med hele stillinger, men som nødvendiggjør at noen tetter turnushullene.

Modent for utskiftning

Det er satt i gang en rekke tiltak for å øke andelen hele stillinger i helse- og omsorgssektoren. Vi skiller grovt mellom to typer tiltak: Administrative tiltak handler om å legge til rette for at deltidsansatte vakt-jegere kan få øke antallet timer for eksempel gjennom vikarpooler, timebanker eller kombinasjonsstillinger. Strukturtiltak dreier seg om å rette opp det underliggende problemet som ble skapt i 1987 da en ble strukturelt avhengig av små stillinger for å få turnusen til å gå rundt.

Hittil har det vært satset mest på administrative tiltak. Om en skal få til en mer gjennomgripende og bærekraftig endring i retning av et heltidssystem, må en i større grad ta strukturproblemet ved roten – lage turnussystemer som matematisk går opp med hele stillinger.

Mangler folk?

Å si at det mangler folk i eldreomsorgen, er en sannhet med modifikasjoner. Vi mangler folk dersom det gamle hullete turnussystemet skal opprettholdes. Om alle tvinges inn i heltid, ville kommunene stå med for mange ansatte – en umulig situasjon å håndtere.

Vi mener det er realistisk å løse bemanningsproblemene gjennom at tilpasninger til et turnussystem basert på hele stillinger skjer suksessivt i takt med at store kull av deltidsansatte hjelpepleiere går av med pensjon og nye fagansatte tilsettes.

Saken ble først publisert i Aftenposten.

Les også:

Det er på tide å titte ut av kontorvinduet, Civita

Bildet viser en kvinne som virker sliten og som ser ut av vinduet
TRENGER FORUTSIGBARHET: Turnus er uforenelig med et familieliv og oppfølgning i barnehage og skole. Det er faktisk noen sykepleiere som har barn, skriver Line Orlund. 

I et leserinnlegg i Aftenposten, skriver Mathilde Fasting – idéhistoriker og siviløkonom i tenketanken Civita – om hel- og deltidsproblematikken i helsevesenet. Hun mener at sykepleiere som ønsker seg høyere stillingsstørrelse, må jobbe mer i helgene. Dette provoserer meg, skriver Line Orlund.

I et leserinnlegg som sto på trykk i Aftenposten 20. august går Fastings argument ut på at de må jobbe mer for at turnusene skal gå opp. Hun viser også til at sykepleiere i Finland jobber tre vakter for så å ha tre dager fri, og jeg tolker det dit hen at hun mener at dette er en god løsning som må prøves.

For all del, jeg er alltid positiv til å prøve nye og veldokumenterte løsninger på en situasjon som nesten er blitt en gordisk knute. Sykepleiere står i dag med begge beina i en hverdag med doble vakter og andre akuttløsninger for å få turnusen til å gå opp.

En annen virkelighet

Som leder i Norsk Sykepleierforbund i Oslo representerer jeg mer enn 17 000 sykepleiere. Jeg tror jeg snakker på vegne av oss alle sammen når jeg ber Fasting om å ta seg en tur ut av kontoret for å kjenne litt på den virkeligheten vi sykepleiere og andre i helsevesenet opplever.

Les også: