La målet være fremragende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Ikke bare overlevelse

Vi hører til stadighet at Norge er et av verdens tryggeste land å føde i fordi vi har lav mødredødelighet og få alvorlige fødselsrifter. Det er ikke nok. 

Skal Norge bli et foregangsland med en fremragende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, trenger vi politikere og helsepersonell som tør å ta tak i det virkelig store problemet i dagens fødselsomsorg i vår del av verden, nemlig overmedikalisering. Slik kan kvinner og barn skånes fra unødvendig skade samtidig som det er ressursbesparende med tanke på bruk av medisinsk utstyr, helsepersonell og medisiner.

Overmedikalisering kan få store negative konsekvenser for mor og barn, noe jordmor Hege Kaspersen på en treffende og tankevekkende måte beskrev i et essay i Sykepleien i september.

Overdreven bruk av undersøkelser og inngrep

Overmedikalisering handler om overdreven bruk av medisinske undersøkelser og inngrep og skjer ved at man griper inn i fødselsforløpet på ulike måter. Det kan være at man setter i gang en fødsel (induksjon), stimulerer til sterkere rier ved å gi kvinnen syntetisk oksytocin, klipper henne i mellomkjøttet (episiotomi) eller foretar operative forløsninger med vakuum eller tang og keisersnitt. 

Disse inngrepene kan være nødvendige og livreddende, men man bør være tilbakeholdende med å bruke dem «for sikkerhets skyld» fordi de kan ha negative konsekvenser for den fødende og barnet.

Igangsatte fødsler kan være tøffere for mor og barn. Riene man får av syntetisk oksytocin kan være mye mer smertefulle enn naturlige rier og kan bidra til å stresse barnet i magen som igjen kan føre til behov for assistert forløsning. Ved vakuum og tang legger man gjerne et klipp. Et klipp er normalt mer smertefullt og inngripende enn en grad 2-rift. Et keisersnitt er en stor, åpen bukoperasjon som også vil påvirke ammeforløpet og kvinnens fremtidige svangerskap og fødsler.

Antallet igangsatte fødsler har doblet seg

Vi har god oversikt over hvor mange fødende som får ett eller flere inngrep under fødsel her i landet. Antall igangsatte fødsler har doblet seg de siste 20 årene og ligger nå på 30 prosent. Nærmere halvparten av alle førstegangsfødende får syntetisk oksytocin for at fødselen skal gå raskere. For flergangsfødende er tallet én av fem. 16 prosent av alle fødsler skjer ved keisersnitt, noe som betyr at vi ligger over den WHO-anbefalte grensen på 15 prosent.

Det mange ikke er klar over, er at antall inngrep i fødselen styres av mange faktorer utenfor kvinnen selv. For eksempel får 16 prosent av alle fødende et klipp i underlivet (episiotomi) på landsbasis, mens antallet på landets største fødeavdeling på Ullevål sykehus nærmer seg svimlende 25 prosent.

Også antallet igangsettelser varierer mellom landets fødeavdelinger. Det er nemlig slik at måten vi organiserer fødselsomsorgen på, påvirker behovet for inngrep i fødsel. Typisk vil det være flere inngrep på de store fødeavdelingene der det ofte er travelt, samtidig som det medisinske utstyret er lett tilgjengelig.

Må sørge for et godt tilbud til flertallet

Et viktig tiltak for å redusere overmedikalisering er derfor å sørge for et godt tilbud til det flertallet av kvinner der fødselen kan ivaretas av jordmor. Vi må derfor bevare og opprette flere frittstående jordmorstyrte fødestuer som fødestua i Lofoten og atskilte jordmorstyrte enheter på sykehus som Fødeloftet på Stavanger universitetssjukehus og den nedlagte ABC-enheten på Ullevål sykehus. I tillegg bør hjemmefødsel bli en del av det offentlige tilbudet slik Helsedirektoratet åpner for i den nasjonale faglige retningslinjen for fødselsomsorgen.

Dette er en del av løsningen fordi forskning viser at det er færre inngrep blant kvinner som føder i slike omgivelser. Ved å skille friske fødsler fra risikofødsler sørger vi også for bedre ressursbruk siden avansert teknologi og spesialisert helsehjelp bør være prioritert de fødende og spedbarna som virkelig har behov for det.

Må sikre kontinuitet i omsorgen

Skal vi virkelig bli et foregangsland, må vi også sikre kontinuitet i omsorgen. Altså at kvinner møter den samme eller de samme jordmødrene i svangerskapet under fødsel og i tiden etterpå. Det er vist at dette reduserer komplikasjoner og inngrep, gir færre premature fødsler og dødfødsler, gir mer fornøyde kvinner og mer fornøyde jordmødre som blir lengre i jobben, i tillegg til at det er kostnadseffektivt. 

Også på dette området kan vi se til de jordmorstyrte fødestuene og hjemmefødsler for inspirasjon. For sjansen for at man møter de samme personene før, under og etter fødsel er større her enn på de store kvinneklinikkene.

Skal Norge bli et foregangsland for fødende, må vi legge fra oss tanken om at «one-size-fits-all». Og vi må bygge opp en differensiert fødselsomsorg som ikke bare eksisterer på papiret, der både friske og syke fødende får best mulig omsorg tilpasset deres behov. Vi trenger hjemmefødsler og fødestuer i tillegg til fødeavdelinger og kvinneklinikker. Og vi må sikre at alle fødende møtes av kjente ansikter – uansett hvor de føder.