Tusenvis av norske barn ble adoptert bort

Siden adopsjonsloven kom i Norge i 1917 har den vært justert flere ganger i form av rundskriv og forskrifter. Store endringer har skjedd gjennom de siste 100 årene, og i år har det kommet en helt ny lov.

Formålet med en adopsjon er å skaffe foreldre og et godt hjem til et barn. Ikke skaffe et barn til en familie. Men det har ikke alltid vært barns behov for omsorg, rettigheter og muligheter som har stått i høysetet.

Utelatt fra historiebøkene

Hvem var de biologiske mødrene?

I samfunnet generelt var det en negativ holdning overfor kvinner som fikk barn utenfor ekteskap. Mange unge kvinner fra arbeiderklassen som ble gravide, adopterte bort barna sine. De dro til gårder og private mødrehjem rundt om i landet der de ble tatt imot av jordmødre. Disse hjalp dem gjennom fødsel og med å adoptere bort barna etterpå. I mellomtiden jobbet kvinnene for kost og losji.

Vi vet lite om hvordan det har gått med disse kvinnene og barna deres fordi mye foregikk i skjul, under dekknavn og med hemmelighold. ­Offentlig statistikk finnes ikke før 1960, men ­Bergens Tidende har anslått at tallet ligger rundt 30 000 barn mellom 1918 og 1979.

Mødrene sto alene

Mot slutten av krigen og rett etter krigen var det mange norske barn med tysk far. Adopsjonskontorene ville ikke ta imot disse barna fordi det var vanskelig å adoptere dem bort. Mange ble sendt til Tyskland.

En stor økning i antall adopsjoner av barn fra enslige kvinner fulgte i årene etter krigen. Frem til 60-70-tallet var sosial skam, vanskelige økonomiske forhold, ingen støtte fra familie, og barnefedre som ikke tok ansvar de største grunnene til nasjonale adopsjoner.

Mange menn gikk til sak for å unngå farskap. Datidens metoder gjorde det vanskelig å bekrefte at mannen faktisk var far til barnet, derfor var det stor sjanse for å bli frikjent.

Mot bedre tider 

Å være enslig mor og gi barna sine et godt liv var vanskelig og umulig å kombinere med jobb. For mange av kvinnene var eneste løsning å adoptere dem bort.

Men det ble bedre: Innføring av folketrygd gjaldt også for enslige forsørgere fra 1967. Prevensjon ble mer allment kjent, tilgjengelig og akseptert, og en mer liberal abortpraksis fikk plass. Dette og endring i samfunnets holdninger til enslige forsørgere bidro til en stor nedgang i antall adopsjoner.

Angrefrist ved adopsjon

Fra 1948 til 1986 hadde adoptivforeldre 5 års angrefrist hvis det viste seg at barnet var fysisk eller psykisk syk og dette sannsynlig stammet fra tiden før adopsjonen. Barna ble som regel sendt på barnehjem med liten mulighet til å bli adoptert på nytt. Etter lovendringen i 1986 ble angrefristen opphevet, barn fikk ubetinget rett til opplysninger om biologisk opphav og ble sidestilt med biologiske barn på alle områder. Ved en adopsjon skulle det nå legges vekt på hva som var til barnets beste og ikke adoptivsøkeres behov for barn.

Utenlandsadopsjon på topp 

Adopsjon av barn fra andre land i verden startet på 70-tallet. Allerede halvveis i dette tiåret var det ­flere utenlandsadopsjoner enn nasjonale, sett bort fra stebarnsadopsjoner. 1998 var toppåret med 798 gjennomførte adopsjoner. Fra 2005 synker tallet jevnt og i 2016 var det kun 126 barn som ble adoptert fra utlandet.

Noen av grunnene til nedgangen er forbedrete levevilkår i giverlandene og at de ­ønsker å beholde barna innenfor landets grenser.

Etterkommere kan få svar

En helt ny lov er nå vedtatt i Stortinget og oppløser ­loven fra 1986. Først den gang fikk adopterte rett til opplysninger om biologisk opphav. Bare ­adopterte selv, fra vedkommende er 18 år, har rett til å få ut opplysninger fra sin adopsjonsmappe, med begrenset innsyn. Den viktigste endringen i den nye loven gir nå også etterkommere av adopterte rett til å få opplysninger om biologisk opphav, om den adopterte ikke lenger lever. Før måtte de vente til det hadde gått 100 år etter adopsjonen hadde funnet sted, da adopsjonssaker har en taushetsklausul.

Kilder: regjeringen.no, Bergens Tidendes artikkelserie skrevet av Gunnar Wiederstrøm, Ingvild Rugland og Helle Aarnes, Liv Thorings masteroppgave «Enslige mødre og anonym adopsjon i Norge»