Raymond Løwer valgte medisinfritt

En maidag i fjor kunne forbipasserende se en middelaldrende mann på Lillestrøm stasjon, der han satt og ventet på Flytoget.

Ingenting uvanlig med det, bortsett fra at Raymond Løwer ikke hadde tenkt å gå om bord i toget.

Planen var å kaste seg foran.

Tøffe år

– Jeg følte at det ikke var så mye å se frem imot lenger.

Det hadde vært noen harde tak de siste årene: Samlivsbrudd. Begge foreldrene døde i løpet av kort tid. Så kom arbeidsledigheten.

Løwer hadde hatt sitt daglige virke i olje- og gassektoren siden han var tenåring. I 2015 ble han rammet av nedbemanningsspøkelset. Det han selv beskriver som «feil bruk av alkohol», gjorde ikke situasjonen lettere.

En dag i mai 2017 hadde han altså fått nok.

– Tre minutter var det jeg hadde beregnet at jeg trengte, for å komme meg opp på perrongen og i posisjon til å hoppe.

Men så ringte telefonen.

– Hvem det var som ringte, det husker jeg ikke i dag. Men lyden rykket meg ut av situasjonen, forteller Løwer.

Vendepunktet

Vi spoler frem noen måneder – til en gnistrende vinterdag i Sørum kommune, en halvtimes kjøretur nordover fra Oslo.

Her er en opplagt femtisjuåring ute og lufter bikkja si Buddy.

Den kraftige tassen på fire bein spinner rundt husfar og seg selv, haler i båndet og dekorerer brøytekanter med stor iver.

Kort tid etter episoden på Lillestrøm stasjon fikk Løwer tilbud om medisinfri behandling på Lillestrøm distriktspsykiatrisk senter, seksjon døgn Moenga.

«Medisinfri» var et ord som umiddelbart klang riktig i Løwers ører.

– Jeg sa «ja» med én gang, forteller han.

– Livet er en komplisert affære, og jeg har alltid ment du må jobbe med deg sjøl, skal du komme noen vei.

Skeptisk i starten

Løwer var blant de første som fikk tilbudet på Moenga.

Det var blitt lansert kun et par måneder tidligere, i mars 2017. Ved inngangen til 2018 hadde totalt 37 personer rukket å benytte seg av det.

Det ble opprettet som følge av at Helse- og omsorgsdepartementet i 2015 ba alle regionale helseforetak tilby alternativer for psykiatriske pasienter som ønsket legemiddelfri behandling, eller hjelp til nedtrapping av etablert medisinbruk.

– I starten var jeg skeptisk, innrømmer Astri Svalastog Løken.

Hun er tillitsvalgt for sykepleierne ved Moenga og har 20 års fartstid i yrket.

– Jeg reagerte spesielt på at pasienter med tunge diagnoser skulle kutte i medisinbruken, men jeg så at mange ble bedre.

I dag ser hun på medisinfri behandling som et veldig bra tilbud. Spesielt liker hun at pasientene får bestemme mye selv. Som hvilke tilfriskningsmål de skal ha.

– Tidligere var det de ansattes kunnskap og erfaringer som regulerte hva slags behandling hver enkelt bruker fikk. Nå kommer folk hit for å jobbe med seg selv og delta aktivt. De må engasjere seg for å klare å gjennomføre. Da er det mye større sjanse for at man tar tak i livet sitt, mener sykepleieren.

For friske til medisinfri behandling

– I starten hadde vi to–tre inne med lettere tilstander. De skrev seg ut etter én uke og mente selv de var for friske til å være her, forteller psykolog Anders Skogen Wenneberg, som er seksjonsleder ved Moenga og prosjektleder for medisinfri behandling på Akershus universitetssykehus.

– Vi har hatt pasienter som er psykotiske, traumatiserte eller har alvorlige depresjoner. Folk som ikke kommer seg opp av sengen.

Wenneberg mener det må en viss alvorlighetsgrad til for at man skal få utbytte av tilbudet.

– Du må rett og slett være der at du ikke fungerer, for å bli tilstrekkelig motivert til selv å ta tak, sier han.

– Vi stiller store krav til egeninnsats og motivasjon. Det er ikke alle som kommer hit, klar over.

Minner om røykeloven

Ifølge Wenneberg har enkelte fagfolk uttrykt skepsis til opplegget ved Moenga, blant annet fordi de tror psykosepasienter kan få en forverring av å være sammen med andre med høyt lidelsestrykk.

– Det har ikke skjedd her. Brukere med psykoser har trappet ned på medisineringen og blitt del av fellesskapet, som alle andre.

– For øvrig er vi ikke så opptatt av diagnoser her. Folk er folk. Du er ikke sykdommen din.

Han sammenlikner det medisinfrie tilbudet med innføringen av røykeloven:

– Skepsisen er stor til å begynne med, men har man først opplevd det i praksis, er det vanskelig å tenke seg å gå tilbake.

I en svart kube

En som ikke var helt klar over hvilke krav som ble stilt, var Raymond Løwer.

– Jeg hadde jo blitt fortalt hva opplegget gikk ut på, men det tok tid å fatte det skikkelig, forteller han.

Han beskriver tiden før innleggelse som å være fanget inne i en svart kube der han forsøkte å rømme fra krok til krok.

– Du må forstå: Da jeg kom inn, var jeg jo dødssliten! Så da jeg ble vist rommet mitt på Moenga, tenkte jeg at det skulle bli så godt endelig å slappe av. Den gang ei.

Ikke lenger alene

Løwer ble sendt rett på time med IMR (Illness Management & Recovery) – et behandlingsprogram som legger stor vekt på deltakernes egeninnsats.

– Jeg synes det var veldig spennende, men også ekstremt krevende. Det kjentes bra helt frem til vi måtte begynne å stikke hull på det vonde. Da var det ikke morsomt lenger.

Løwer forteller at han fant stor støtte i de andre brukerne under gruppesamtalene.

– Det ga meg sjokk å høre hvordan tilsynelatende vellykkete og velfungerende folk også kunne slite. Plutselig var jeg ikke alene.

Åtte intense uker

Behandlingsopplegget går i utgangspunktet over åtte uker. I tillegg til ovennevnte IMR – individuelt og i grupper – inkluderer timeplanen blant annet fysiske aktiviteter, kunst- og uttrykksterapi, avspenningstrening og søvnhygiene.

– Brukerne er mennesker som lar seg engasjere i eget liv, og vi forsøker å støtte opp om det, forklarer Wenneberg.

Han understreker at medisinering nok kan hjelpe mange, men at noen får for mye og noen vil ikke ha det.

– Det bør ikke være opp til psykolog eller psykiater å bestemme hva som er riktig eller galt for deg.

Det beste som finnes for angst

Moenga følger de sju såkalte aksjonspunktene, utformet av Fagråd for psykisk helsevern i Helse Sør-Øst (se egen faktaboks).

Et av punktene lyder: «Medikalisering av normale livsproblemer bør unngås».

– Dersom målet ditt er å dempe symptomer, kommer du langt med medisiner, vedgår Wenneberg.

– Benzodiazepiner er det beste som finnes for angst. Problemet er at du da kun tar tak i symptomene, ikke årsakene. Dessuten risikerer du å dempe funksjonsevnen. Livet har ingen quick fix. Det er et langtidsløp.

– Vi kan ikke bare moralisere og si at det er galt å bruke benzodiazepiner. Men det er viktig å vite at det finnes alternativer.

Kø for terapi

Wenneberg mener det viktigste aspektet ved et medisinfritt tilbud er valget brukerne selv tar.

– De bestemmer selv, og de vil noe. Når du tar et eget valg, forplikter du deg til å gjennomføre på en helt annen måte enn når andre velger for deg.

Ifølge Wenneberg ser de en betydelig endring i motivasjonen hos brukerne.

– Før måtte mange nærmest piskes inn til terapien. Nå står de i kø utenfor og venter på å få slippe inn.

Rett medisin i rett dose

Wennebergs råd til sykepleiere som vil dele ut mindre medisiner, er å søke seg til arbeidsplasser som i utgangspunktet satser på dette.

– I daglige, individuelle rutiner er det ikke så mye å hente, og jeg tviler på at én enkelt ansatt kan klare å endre kverna på egen hånd. Det må strukturelle endringer til, der alle trekker i samme retning, understreker han.

Det viktigste rådet han gir til virksomheter som vil trekke i en slik retning, er å innføre og bruke et tilbakemeldingssystem fra brukerne.

– Dere må sørge for å få tilbakemeldinger og tillate dere å bli endret av dem!

Astri Svalastog Løkens oppfordring til andre sykepleiere er å alltid spørre pasienter ved innlegging hvilke medisiner de går på og hvorfor.

– Spør også hva de selv synes om effekten og om de kunne tenke seg å redusere, sier hun.

– Det er så trist når folk blir satt på mer enn de trenger. For all del: Jeg er for medisiner, men det må være riktig medisin, i rett dose og over riktig tidsperiode.

Naturlige følelser

Raymond Løwer er ennå ikke hundre prosent medisinfri. Han tar Cipralex og Kvetiapin, men forteller at det er i mindre doser og ikke avhengighetsdannende.

– Piller kan gi deg en timeout, men de helbreder ikke noe.

Hans viktigste råd til andre som måtte slite, er å innse at følelser – som angst, nervøsitet, nedstemthet og så videre – er noe naturlig.

– Ord som «deppa» og «angst» blir mye misbrukt i dag. Ofte må du orke å stå i følelsene. Ikke rømme fra dem. Jobb med deg selv!

– Jeg tror mye medisiner kan gjøre vondt verre. Det må i alle fall ikke brukes som en hvilepute.