Hvis vi har tro på at det nytter, smitter det over på pasienten

Her kan du høre dette innlegget som podkast:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Hun har sovet godt, det er søndag, og klokka er halv tolv. På tide å ta den praten jeg i to uker har villet, men som jeg ikke har kommet i posisjon til siden jeg ikke er primærkontakt for henne og heller ikke har vært dagkontakt. Men jeg har sett henne og fått lest litt i journalen hennes, der psykologen blant annet noterer at pasienten har lav selvfølelse og ikke er glad i seg selv.

Hun har utallige innleggelser bak seg, noen suicidforsøk, også på post. Kan jeg bidra med noe?

Hun ligger på senga med strikketøy på magen og pc på fanget, jeg får sitte ned og kan stille det enkle, åpne spørsmålet «Hvordan har du det i dag?».

Hun forteller om de svingende følelsene hun hadde i en sosial sammenheng nylig, der hun kjente på gleden ved å være med venner og følte at hun ble satt pris på. Samme kveld kunne hun også kjenne på håpløsheten ved å være til stede, for hvorfor skulle hun fortjene å ha det bra sammen med venner, hvorfor skulle de gidde å være sammen med henne?

– Jeg tenker ofte at de er sammen med meg bare for å være greie og for at jeg ikke skal være alene, mens de innerst inne egentlig ikke bryr seg. Det er jo helt håpløst, for jeg vet jo at de er vennene mine, og at jeg er heldig som har dem. Men jeg klarer ikke å tro på det, det er som om jeg straffer meg selv og ikke fortjener å ha det bra.

– Hvorfor er det slik, tror du?

Pasienten surrer seg litt inn i noen tankerekker, men jeg spør igjen om hvorfor hun føler at hun ikke er verd å ha disse vennene, hva kommer det av?

– Jeg hadde en mor som avviste meg mye i barndommen. Hun var alenemor og hadde nok med brødrene mine, de tok mye plass. Jeg lærte meg at mine følelser ikke betydde noe, og at jeg ikke måtte bry henne.

– Så det har blitt et mønster at du ikke er verd det samme som andre?

– Ja, det blir som om jeg avviser meg selv, og så lar jeg andre avvise meg.

– Du har lært at du ikke kan ta plass. Er det ikke på tide å bryte det mønsteret?

– Jo, men jeg tror ikke jeg klarer det.

– Hva er det som er vanskelig?

– Jeg klarer ikke si til meg selv at jeg er god nok eller verd å like, jeg tror ikke på det.

– Jeg har lest litt i journalen din om alle de tøffe stundene og depresjonene du har, og at du har vært mye innlagt. Jeg tror at du kan bryte den tendensen og begynne å bli mer glad i deg selv og innse at livet er verd å leve. Det vet jeg at du klarer. Jeg vet det, fordi jeg har selv hatt liknende tanker. Men jeg har jobbet med å endre tankene mine, fordi det er faktisk mulig, og etter hvert har jeg sett at jeg har mye å være takknemlig over og mye å leve for. Skriver du dagbok?

– Jeg har gjort det av og til, men jeg orker egentlig ikke, selv om jeg tror det er lurt å gjøre.

– Ja, det er nemlig det. Et tips kan være å skrive ned tre ting hver kveld før du legger deg om hva som har vært bra med deg i dag. Tre ting der du kan skryte litt av deg selv, helt enkle ting. For eksempel at du greide å rydde litt i dag, eller orket å gå på butikken, eller at du strikket litt. Det er alltid noe å finne som er bra ved en selv, selv om en ikke tror på det, så finner du noe hvis du leter.

– Jo, det er sikkert en god idé, men jeg tror det er vanskelig å få til. Jeg er så vant til å tenke at jeg ikke fortjener å ha det bra, det er et eneste tankekaos i hodet. Kjæresten min sier at hvis han hadde vært en dag i hodet mitt, så hadde han blitt gal.

– Vet du at hjernen er som en muskel? Den kan trenes opp akkurat som muskler til å endre seg. Det danner seg spor i hjernen når man tenker mye negativt, og det kan være vanskelig å komme ut av de sporene og inn på nye spor. Men ved å jobbe med seg selv hver dag og forsøke å endre tankemønstrene så kan du danne nye spor og lære hjernen å tenke annerledes.

– En annen ting som du også kan skrive ned, er tre ting du er takknemlig for fra dagen som har vært. Det er alltid noe å være takknemlig for, uansett. Et smil fra en nabo, at det er fint vær eller fine farger på trærne. Eller at du har en kjæreste. Hvis man begynner å se etter de gode tingene, så går det an å se at de er der, og at det er mye i livet å være takknemlig for.

– Det er sant, jeg vet jo det. Men jeg har så dårlig selvfølelse at jeg ikke synes jeg orker å leve, at det hadde vært best å slippe. Jeg har så mye selvmordstanker, selv om jeg ikke vil gjøre det heller. Jeg vil jo leve.

– Det er ingen som egentlig ønsker å dø, men noen er så fortvilte og slitne at det blir den siste utveien. Det er forferdelig trist. Hvis du blir borte, så blir det et stort tomrom etter deg. Det er mange som er glad i deg, og som kommer til å savne deg utrolig hvis du tar livet ditt. Du trengs her på jorda, fordi du er et godt menneske og har mye å gi til andre. Tenk for en livserfaring du har som du kan bruke.

– En annen fin ting er å be om hjelp om kvelden til noe du gruer deg for i morgen. Det hjelper å skrive det ned og kjenne på det, for eksempel at du trenger hjelp til å orke å stå opp, eller gå på et vanskelig møte, eller bare få være til.

– Jeg klarer aldri å be noen om hjelp. Det er det vanskeligste …

Tårene begynner å renne, og vi bare sitter og lar dem komme. Etter en stund sier hun at det skjedde noe nå, hun klarte å kjenne på tristheten og sorgen over livet sitt, og at hun har vansker med å fortelle andre hvor vondt hun har det.

Smerten over dette er stor, og bekreftes ved at hun sier hun føler at alt hun gjør, er feil. Når hun endelig forsøker å be om den hjelpen og støtten hun trenger, så føler hun seg ikke forstått av oss som arbeider i psykisk helsefeltet.

Jeg blir med ett maktesløs, for hva hjelper vel mine råd når hun ikke tror på at hun kan hjelpe seg selv? Når hun føler at hun ikke blir sett av oss som er der for å hjelpe henne, gjennom mange år?

Jeg vet at jeg ikke kan leve livet for henne. Jeg kan bare gå med henne på veien, være der som en støtte og medspiller, sammen med henne i mørket. En av de viktigste oppgavene mine er å vise henne at hun ikke er alene, vise henne de små stripene av lys som skinner inn, forsøke å gi henne litt håp for livet. Gi henne litt verktøy, en tro på sin egen kraft, den sterke kraften som ligger i oss alle, og som får oss til å leve videre.

Jeg vet at det nytter, jeg vet at det alltid er håp. Hvis vi jobber sammen, spiller på samme lag, alle vi som er rundt: psykolog, psykiater og miljøpersonalet. Hvis vi har tro på at det nytter, så smitter det over på pasienten. Så lenge hun føler seg sett og tatt på alvor, at hun blir lyttet til. Av oss som er sammen med henne og snakker med henne hver dag.

Det er miljøterapi. Det er sykepleie.

Teksten er hentet fra «Hva er egentlig sykepleie», som du kan lese mer om her