Trenger vi sykepleieteori?

Sykepleieteoriene hadde sin glanstid på 70- og 80-tallet. Da ble de introdusert først i videreutdanningen for sykepleielærere og sykepleieledere og deretter til studenter i sykepleierutdanningen. Sykepleieteoriene hadde til hensikt å gi et perspektiv på sykepleiefaget og gi sykepleiere et vokabular for å kunne sett ord på hva faget dreier seg om.

Helt fra de først ble introdusert, ble sykepleieteoriene utsatt for betydelig kritikk. Mange har hevdet at sykepleieteoriene primært skulle fremme sykepleiernes profesjonsbestrebelser (1, 2). Andre har ment at de var praksisfjerne og hadde et oppstyltet og fremmedgjørende begrepsapparat (3).

Atter andre har hevdet at teoriene hadde et menneske- og sykepleiesyn som ikke fanget sykepleiens karakter som omsorgsfag og praktisk yrke (4, 5). Etter omtrent 20–25 år i utdanningen er sykepleieteoriene nå på vei ut. De er i stor grad havnet på den historiske skraphaugen. Bør det bekymre oss?

Kritikk av overordnede teorier

Bildet som er tegnet over, refererer i stor grad til de klassiske sykepleieteoriene, slik som Dorothea Orems egenomsorgsteori, Katie Erikssons omsorgsteori og så videre. Dette er de generelle og altomfattende teoriene som gjorde forsøk på å fange inn hele sykepleiefaget i en teori. De var inspirert av tilsvarende generelle teorier fra samfunnsfagene og reflekterer den tiden de ble utviklet i, da generelle, overordnede teorier var «på moten».

Siden da har denne typen generelle teorier vært kritisert også i andre fag. Derfor er det naturlig å stille spørsmålet om vi trenger sykepleieteori i vår tid. Jeg vil hevde ja, og skal i fortsettelsen begrunne hvorfor.

Først kan det imidlertid være grunn til å stoppe opp og reflektere over hva som menes med sykepleieteori. I boken Sykepleieteorier – analyse og evaluering fra 1992 la jeg følgende definisjon til grunn: «Et skriftlig utsagn som beskriver sykepleiefagets karakter og ansvarsområde, enten generelt eller innenfor et delområde av sykepleiepraksis.» (6, s. 65)

Dette er en vid definisjon som innebærer at sykepleieteori ikke bare forstås som å omfatte de klassiske sykepleieteoriene, men derimot åpner for en mye større bredde av hva som kan kvalifisere som sykepleieteori.

Klarer ikke å sette ord på faget

For å besvare spørsmålet om vi fremdeles trenger sykepleieteori, skal vi ta en liten omvei, nærmere bestemt til Göteborgs universitet. Her foregår det for tiden et prosjekt som omhandler «Omvådnadsämnet» i sykepleierutdanningen, altså hva som karakteriserer sykepleie som fag og praksis.

Prosjektet har sin bakgrunn i at lærerne i utdanningen er bekymret for at studentene ikke har tilstrekkelig forståelse av hva sykepleie er, når de går ut av utdanningen. De klarer ikke å sette ord på faget på en måte som gjør at det fremstår klart for dem selv og for andre.

Ledelsen satte derfor i gang et prosjekt for å få en bedre forståelse for hva problemet egentlig er, og hva man eventuelt kan gjøre med det i utdanningen. Målet er å få frem et bredere bilde av hvordan man oppfatter og snakker om sykepleie som fag og dets kunnskapsgrunnlag.

Det er gjennomført til sammen 18 fokusgruppeintervjuer med sykepleiere fra en rekke ulike institusjoner og avdelinger samt med studenter i grunnutdanningen og i ulike spesialistutdanninger for sykepleiere. Analysearbeidet pågår nå.

En av forklaringene på «problemet» som lærerne ved Göteborgs universitet erfarer, er en beslutning om at utdanningen ikke (lenger) skal bygges opp rundt en eller noe få sykepleieteorier. I stedet har man valgt å bygge undervisningen opp rundt ulike sykepleiebegreper, hvilke varierer fra emne til emne.

Tilsvarende bekymring internasjonalt

Hvorfor denne omveien til Göteborg? Fordi lærerkollegiet ved Göteborgs universitet hermed setter ord på et mer generelt problem i sykepleiefaget. Også i Norge sliter sykepleiere og studenter med å formulere klart og tydelig hva sykepleie er.

Tidligere henviste man til sykepleieteoriene for å gi et svar. Dette oppleves ikke lenger som en ressurs for å bevare spørsmålet om hva sykepleie er.

Problemet er ikke særnordisk. Også internasjonalt uttrykkes det en tilsvarende bekymring. Den kanadiske sykepleieren og professoren Sally Thorne publiserte i 2015 en leder i tidsskriftet Nursing Inquiry med tittelen «Does nursing represent a unique angle of vision? If so, what is it?». Her hevder hun:

«It seems fair to point out that, due to a number of forces at play in the delivery and management of health services these days, the distinctive contribution of professional nursing has become less and less visible.» (7, s. 284)

Med referanse til en tidligere artikkel fra 2012 presenterer hun en mulig forklaring på situasjonen:

«We struggle to delineate what that distinctive expertise actually constitutes in the context of an expanding momentum toward ‘diversifying’ (and deskilling) the nursing workforce, and dismantling the coordinating systems within which nursing historically expressed its collective institutional voice.» (7, s. 284)

Thorne peker på at det har skjedd en utydeliggjøring av sykepleiefaget i tråd med kravet til tverrfaglighet, og at sykepleiere mangler en kollektiv stemme som kan målbære og forsvare sykepleiefaget og dets samfunnsmandat. Thornes poeng er at uten en klar beskrivelse av hva sykepleie er og skal bidra med, vil det være vanskelig å forsvare sykepleie som praktisk fag og yrke.

Hva er en «ferdigbehandlet» pasient?

De som taper på dette, er ikke bare sykepleierne, men også pasientene. Thorne peker ikke på gårsdagens sykepleieteorier som svar på denne utfordringen, men mener faget trenger en tydeliggjøring av hva det sykepleiefaglige perspektivet innebærer.

Et eksempel som underbygger Thornes poeng, finner vi i begrepet «ferdigbehandlet pasient», som er innarbeidet i spesialisthelsetjenesten. Kommunene blir bøtelagt hvis de ikke tar imot «ferdigbehandlede pasienter».

Begrepet referer imidlertid til medisinsk ferdigbehandlet. Men ofte er pasientene ikke ferdigbehandlet i sykepleiefaglig forstand, selv om de er det fra et medisinsk perspektiv. De er ofte i en så avkreftet og utsatt helsemessig situasjon når de er ferdigbehandlet, at de ikke har gjenvunnet evnen til egenomsorg eller har klart å motta den nødvendige informasjonen og opplæringen som ville gjøre dem i stand til å klare seg hjemme.

Det er min påstand at uten en tydelig sykepleiestemme som klart og begripelig kan argumentere for når og hvorfor pasienter trenger profesjonell sykepleie, så kan man heller ikke kjempe overbevisende for at pasienten skal få anledning til å få den nødvendige sykepleien.

Viktig innsikt

Skal vi så pusse støvet av de gamle sykepleieteoriene? Ja, i betydningen at vi nok i stor grad har «kastet barnet ut med badevannet». Å avskrive alle sykepleieteoriene og kaste dem på historiens skraphaug er en tabbe. Mange av dem inneholder viktig innsikt om hva sykepleie er og bør være, som fremdeles er høyst relevant.

Et eksempel er nettopp Orems egenomsorgsteori. Den peker på sykepleiernes viktige ansvarsområde når det gjelder å understøtte pasienten og familiens egne ressurser for å ivareta sin helse og utvikling.

Men det betyr ikke at vi skal ta sykepleieteoriene i bruk slik vi opprinnelig tenkte, nemlig å velge en av dem og forkaste resten. Det er hevet over tvil at den måten å anvende sykepleieteori på verken er hjelpsom eller meningsfull. Da trer man én enkelt forståelse ned over en meget kompleks og variert virksomhet.

Trenger nye begreper

Sykepleieteoriene er heller ikke justert og/eller videreutviklet i lys av de siste årenes forskning i og utenfor sykepleie. Dessuten er mange av teoriene bygget på gårsdagens verdens- og menneskesyn, og de har et begrepsapparat som ikke fanger opp dagens sykepleievirkelighet.

Dette kommer godt frem i en debatt i tidsskriftet Sykepleien nylig. Her stiller Hellesø, Larsen, Obstfelder og Olsvold spørsmålet «Hva er sykepleie?». De påpeker at «sykepleieres selvforståelse er dårlig tilpasset deres arbeidsvirkelighet» (8, s. 59), og at «i dagens sykepleie ser vi en forskyvning fra det pasientnære arbeidet til mer organisatoriske oppgaver. Derfor trenger vi nye begreper for å beskrive faget» (8, s. 60).

Inger Margrethe Holter er sterkt uenig med Hellesø og medarbeidere og hevder i et oppfølgende debattinnlegg med tittelen «– Vi må snakke med en felles stemme» at en slik argumentasjon ytterligere vil svekke en allerede sterkt presset sykepleierprofesjon, og gir legitimitet til den rådende styringsideologi som styrer mot en profesjonsnøytral helsetjeneste. Jeg vil argumentere for at vi heller bør bruke tid og krefter på å forenes om hva som har vært og hva som bør være vår profesjons kjerneoppgaver slik at vi får annerkjennelse og aksept for å utføre disse oppgavene (8).

Holter fremhever at mangelen på en felles og entydig måte å formidle sykepleieprofesjonens særegne forutsetninger for å ta seg av bestemte oppgaver i den totale helsehjelpen til pasientene bidrar til at sykepleien utsettes for et sterkt press. Hun påpeker at ved å ikke ha en felles stemme har sykepleierne manglet den nødvendige tyngden i sin argumentasjon for å opprettholde arbeidsoppgaver, som forskning tydelig viser er viktig for pasientsikkerheten og å gi pasienten kvalitativt god helsehjelp. Sykepleierne har derfor blitt drevet mot mer eller mindre delegerte standardprosedyrer og organisatoriske logistikkoppgaver (8).

Etter min mening er både Hellesø og medarbeidere og Holter inne på noe viktig. Jeg vil mene at det ligger til sykepleieprofesjonens ansvar både å ivareta pasientens og de pårørendes grunnleggende behov på en slik måte at de gjenvinner og/eller bevarer sin helsetilstand eller kan leve så godt som mulig med sykdom, og å sørge for at helsehjelpen er koordinert i det tverrfaglige teamet og på tvers av ulike tjenester og sektorer.

Kollektiv og samlet stemme

For å kunne argumentere overbevisende for å opprettholde sykepleieprofesjonens ansvar og kjerneoppgaver trenger vi en kollektiv og samlet stemme. Det betyr at vi må ha et klart svar på hva sykepleie er – både generelt og innen ulike delområder av sykepleiens virksomhet.

Til det trenger vi sykepleieteorier som kan gi dagens og morgendagens sykepleiere en god forståelse av hva sykepleie er og bør være i ulike kontekster, samt et vokabular til å argumentere for pasientenes rett til å motta god sykepleie.

Vi står overfor en stor oppgave for å utvikle sykepleieteorier som kan gi sykepleiere og studenter de nødvendige teoretiske ressursene til å argumentere for sykepleieprofesjonens rett til å ivareta sitt ansvar og kjernefunksjoner også i fremtiden. Det skylder vi våre pasienter og deres pårørende.

Referanser

1.    Martinsen K, Wærnes K. Sykepleierrollen – en undertrykt kvinnerolle i helsesektoren. Del 1. Sykepleien. 1976;63(4):220–4.

2.    Martinsen K, Wærnes K. Sykepleierrollen – en undertrykt kvinnerolle i helsesektoren. Del 2. Sykepleien. 1976;63(5):274–82.

3.    Alvsvåg H. Har sykepleien en fremtid? Oslo: Universitetsforlaget; 1981.

4.    Martinsen K. Teori og praksis i sykepleien – og debatten som har vært tildekket. Sykepleien. 1978;65(1):23–5.

5.    Martinsen K. Omsorgens filosofi og omsorg i praksis. Sykepleien. 1981;68(8):4–10, 25.

6.    Kirkevold M. Sykepleieteorier – analyse og evaluering. Oslo: Gyldendal; 1992.

7.    Thorne S. Does nursing represent a unique angle of visison? If so, what is it? Nursing Inquiry. 2015;22(4):283–4.

8.    Hellesø R, Larsen LS, Obstfelder A, Olsvold N. Hva er sykepleie? Sykepleien. 2016;104(8):58–60. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2016/08/hva-er-sykepleie (nedlastet 20.11.2018).

9.    Holter IM (2017). – Vi må snakke med en felles stemme. Sykepleien. 2017. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/meninger/innspill/2017/01/vi-ma-snakke-med-en-felles-stemme (nedlastet 20.11.2018).