Hierarkiet vi ikke snakker om

Nina Olsvold er utdannet sykepleier, men har jobbet lite i yrket.

– En av grunnene til det er at jeg syns det var vanskelig med hierarkiet som sykepleiere jobber i, sier hun,

Olsvold begynte på sosiologi og er nå førsteamanuensis ved fakultetet for helsefag på VID vitenskapelige høgskole. I sin doktorgradsavhandling forsket hun på sykepleieres yrkesrolle i sykehus.

Et av funnene hennes var at sykepleieres plassering i hierarkiet, mellom hovedsakelig leger og helsefagarbeidere, kan være utfordrende.

– Sykepleiere står i midten. Samtidig gir den plasseringen dem en unik kompetanse rundt det å kunne jobbe i mellomrommene mellom de ulike aktørene, for å skape oversikt og helhet i pasientforløpet, sier hun.

– Det er en viktig posisjon som er dårlig beskrevet av sykepleiere selv, og dårlig forstått i sykehusorganisasjonen.

I tillegg gjør nærheten til pasientene det vanskelig å sette grenser for egen yrkesrolle.

Ved å observere arbeidet i sengepostene så Olsvold hvor vanskelig det kunne være for sykepleierne å gjennomføre oppgavene sine da de konstant måtte forholde seg til uforutsette situasjoner som oppsto og skapte avbrytelser. Samtidig er jo det uforutsette noe som må håndteres, påpeker hun.

– Fordi sykepleiere er plassert så tett på pasientene, må de absorbere oppgaver som tilhører aktører både høyere og lavere i hierarkiet. Om en pasient kaster opp på gulvet, er det ikke alltid mulig å få tak i en renholder. Mitt inntrykk er at mange sykepleiere heller ikke er komfortable med å overlate denne type oppgave til andre.

Les også:Mener sykepleierne oversvømmes av ansvar

– Alt og ingenting

Olsvold mener pleiebegrepet er et sekkebegrep.

– Det blir alt og ingenting. Sykepleiere har selv problemer med å artikulere innholdet i det. De har fastholdt helhetlig og individuell omsorg som kjernen i faget, men den direkte pasientpleien er kun en del av yrkesrollen, sier hun.

De organisatoriske oppgavene blir ifølge Olsvold ofte oppfattet som noe annet enn sykepleie av sykepleierne selv. Men det å drifter sengeposter, koordinere og administrere behandlinger og skape oversikt for å sikre et mer eller mindre helhetlig pasientforløp mener hun er helt sentralt i sykepleie.

Les også:  Sykepleiernes egne beskrivelser av sin jobbhverdag (fra Sykepleiens undersøkelse)

En god tone

Sykepleiere kan, ifølge Olsvold, føle at de må være forsiktige med hvordan oppgavene fordeles for å ivareta et godt arbeidsmiljø og en god tone i posten.

– I de generelle sengepostene, hvor jeg observerte og intervjuet, var sykepleierne veldig opptatt av at de skulle gjøre det samme som helsefagarbeiderne. Men samtidig må sykepleierne ivareta en del oppgaver som en helsefagarbeider ikke kan gjøre. På noen avdelinger er medikamenthåndtering, dokumentasjon og utskrivningsplanlegging nærmest en heldagsjobb.

Les også: – Det er tøffere i dag enn på 50-tallet

Vanskeligere med legene

Olsvold mener likevel at relasjonen mellom sykepleiere og leger er mer problematisk enn mellom sykepleiere og helsefagarbeidere. Hun mener profesjonshierarkiet er basert på en tanke om at det bare er leger som diagnostiserer og behandler.

– Bildet er selvfølgelig mer sammensatt. Sykepleiere må kunne stille foreløpige diagnoser eller vurdere symptomer opp mot mulige tilstander, og de både foreslår og utfører behandlinger i sengepostene på daglig basis. Ofte justerer de på pasientens behandlingsplan innenfor visse rammer. Går man utover disse, må en lege godkjenne det, men det er gråsoner.

En nedarvet struktur

Olsvold påpeker at flere leger, spesielt nyutdannede, ønsker eller trenger hjelp av sykepleiere. Dette er ikke alltid like lett for legene, og de kan bli uglesett for det. Olsvold mener at hierarkiet gjør relasjonen mellom sykepleier og lege dysfunksjonell i mange tilfeller, og at begge yrkesgrupper bidrar til å opprettholde det. Det er en nedarvet struktur det ikke er tatt et oppgjør med, i motsetning til mange andre organisasjoner, der hierarkiet er bygget ned.

– Det handler egentlig mer om statusforskjeller og silotenkning enn et formelt hierarki, sier hun.

– Det er ingen enkel måte å beskrive et sykehushierarki på, men at det lever i beste velgående, særlig inni hodet på folk, er det ikke tvil om, sier hun.

Sosial distanse og sterke følelser

Et hierarki skaper sosial distanse mellom mennesker, men denne kan ifølge Olsvold brytes ned på et øyeblikk.

– Jeg husker særlig en episode med en ny kvinnelig kirurg som var veldig blid og hyggelig, og som hilste på alle. På den posten var det uvanlig, så det ble en litt merkelig stemning på vaktrommet, fordi sykepleierne ikke visste helt hvordan de skulle reagere. Det som er helt vanlig atferd utenfor sykehuset, kan altså fremstå som høyst usedvanlig innenfor.

– En potent miks

Ifølge Olsvold anerkjenner nærmest ikke sykepleiere at hierarkiet er et problem, men de har likevel mye å fortelle om det når de blir spurt om det.

– Flere sykepleiere har sterke følelser knyttet til det å ikke bli hørt og sett av leger eller ledelse. Kombinert med travle arbeidsdager og dårlige arbeidsforhold blir dette en potent miks. Flere forlater yrket på grunn av det.

Olsvold viser til at temaet er lite forsket på i Norge, spesielt gjelder det forholdet mellom sykepleiere og leger.

– Jeg opplever det som litt tabu. Ikke desto mindre er det et veldig viktig tema. For hva kan det føre til at man ikke klarer å kommunisere skikkelig? For eksempel i de vanskelige gråsonene, hvor det ikke er opplagt hva som er det riktige å gjøre og hvem som sitter på ekspertisen. Det er klart det kan gå utover pasientsikkerheten.

Må samarbeide

På grunn av den gjensidige avhengigheten mellom sykepleiere og leger, er det veldig viktig med et godt samarbeid. Lege må ofte tilkalles for tilsyn på grunn av en forverring i en pasients tilstand. Om legene er opptatt et annet sted eller synes henvendelsen fremstår som triviell eller lite akutt, er det ikke sikkert de kommer med en gang.

– I akutte situasjoner hvor det kan handle om liv og død skaper det mye ansvarsstress for sykepleieren som står ved pasientens seng, når legen ikke kommer, særlig for en usikker sykepleier som ikke våger å handle uten fullmakt, sier hun.

Lite bevisste leger

Hun peker på fullmakter som en kilde til frustrasjon.

– Sykepleiere vet hva som må gjøres i mange tilfeller, men de har ikke fullmakt til å handle. Ofte må de løpe etter legene for å forsikre seg om at de får de nødvendige signaturer på skjemaer eller forordninger.

– Mønsteret er at legene ikke forholder seg til helheten av nødvendigheter i sengepostene på samme måte som sykepleiere gjør. Leger er opptatt av sitt fag og det medisinske i forholdet til pasienten.

De er også lite bevisst på sin egen posisjon i forhold til sykepleierne og sin plass i det hierarkiske systemet, mener Olsvold.

Ifølge Olsvold er hierarkiske organisasjoner ofte preget av at det knytter seg prestisje til funksjoner og oppgaver som ivaretas av grupper høyere i hierarkiet enn man selv er. Det går utover motivasjonen og stoltheten man føler for arbeidet:

– Det å ha ansvar for skyllerom, matservering eller å stelle pasienter er langt nede i prestisjehierarkiet, men ikke desto mindre viktig for pasientene. Da er det trist når slike oppgaver ikke verdsettes, selv ikke av dem som utfører dem. Hierarkiet fester seg til oppgaver og påvirker relasjonene mellom menneskene i en organisasjon. Det kan være veldig destruktivt.

Olsvold stiller i debattmøte om «Hva er (egentlig) sykepleie» i Kulturhuset i Oslo 11. mars, sammen med blant andre NSF-leder Eli Gunhild By og forsker Ole Jacob Thomassen. Les mer om arrangementet her (ekstern lenke).