Fra Florence til Frøken Detektiv

Her kan du høre dette innlegget som podkast:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

På morgenrapporten får jeg beskjed av nattevakten om at herr Hansen ser litt «pjusk» ut, og at det er litt vanskelig å beskrive. Og ganske riktig: Under stell roter han til rekkefølgen med kluten når han vasker seg, han pleier ikke det. Han ser litt blek ut.

Til frokosten bruker han lengre tid enn vanlig, han nærmest stirrer på brødskivene, ser nesten ut som at han ikke vet hva han skal gjøre med dem. Jeg går av vakt og tenker over at herr Hansen, ja, han ser litt «pjusk» ut.

På kveldsvakt neste dag får jeg beskjed om at herr Hansen har hatt et fall. Han har aldri tidligere hatt problemer med å holde seg på beina. Jeg ser det når han kommer gående, han er litt ustø.

Dette er en helt typisk hverdag for en sykepleier på sykehjem. Diffuse beskjeder, rapporter og observasjoner stiller store krav til sykepleiernes breddekompetanse. «Pjuske» pasienter kan være på vei til å bli alvorlig syke. Den eldre – den geriatriske – pasienten er kompleks og har sjelden et sykdomsbilde som er forenlig med hva man ellers kan betegne som normalt. Man kan betegne den geriatriske pasienten som atypisk.

Herr Hansen er en typisk sykehjemsbeboer. Han er multimorbid, med lett grad av nyresvikt, lett hjertesvikt, noe nedsatt funksjon i bevegelsesapparatet og en mild demensdiagnose i tillegg.

De normale aldersforandringene må heller ikke glemmes. Han har høy alder, og det er jo klart at dette har en innvirkning på hele hans habituelle tilstand.

De små forandringene forteller meg at det er noe i gjære. Rapportene om at han ser «pjusk» ut, er diffuse, men også helt riktige. Han sovner til og fra under hele vakten, men er lett å vekke. Jeg setter meg ned ved siden av ham og tenker at her må jeg undersøke saken nærmere.

Jeg sitter rolig og observerer respirasjonen hans, den er uanstrengt, men jeg hører en liten pipelyd. Har jeg hørt den før, tro? Det høres ut som en liten fugl har tatt bolig i brystet hans. Hvorfor er han så ustø, da?

Herr Hansen lokker frem detektiven i meg. Å være sykepleier på sykehjem krever at vi tar frem Nancy Drew-en i oss og går systematisk til verks. Herr Hansen har blitt et mysterium jeg må løse.

Jeg undersøker ham fra topp til tå. Herr Hansen synes at jeg er en meget brysom detektiv. Pumper opp blodtrykksmansjetten, teller puls og respirasjon. Var det et lite host jeg hørte tidligere, sammen med sangfuglen i brystet hans? Hvordan er avføringen og vannlatingen? Hvordan så urinen ut? Drikker han greit?

Han synes også at jeg stiller veldig mange rare spørsmål. Nesten som at jeg forvirrer ham med denne inngående undersøkelsen. Hvorfor falt han så plutselig? Står han på betablokkere, ACE-hemmere eller diuretika?

Jeg ber ham løfte på beina så jeg kan sjekke skoene hans. Jo, de er stødige og har hælkappe. Er han dehydrert? Best å legge frem en drikkeliste og få personalet til å motivere ham til å drikke mer.

Herr Hansen må vise tungen, noe han synes er enda mer underlig. Jeg sjekker tannstatusen når jeg først får ham til å gape. Tennene ser greie ut, men kunne nok trengt en skikkelig puss. Tar en temp, den er 36,5, som var litt lavt.

Har han vondt? Han har jo klaget litt over smerter, men klarer ikke å sette fingeren på hvor. Jeg klemmer litt her og der på ham, ser om han reagerer med smertereaksjon. Finner frem smertekartleggingsskjemaet.

Herr Hansen begynner å bli utålmodig, men detektiven i meg får blod på tann. Jeg saumfarer tidligere rapporter etter noe som kan kaste litt lys over tilstanden hans. Frem med forstørrelsesglasset, på med hanskene, her skal det virkelig undersøkes.

Jeg tar en HB og en urinprøve. Han har kateter, så kateteret må byttes, jeg klemmer det av og så kan prøven tas. Utslag på urinstiksen gjør at jeg sender til dyrking.

Noen av funnene drøfter jeg med tilsynslegen og blir oppfordret til å ta en CRP. Herr Hansen drikker lite, men har høy HB og lavt blodtrykk. Han har ikke feber, men har CRP som er litt forhøyet. Han hoster litt, men surkler ikke. Noe høy respirasjonsfrekvens og puls. Han er blek og blir mer og mer forvirret.

Jeg kontakter legen og mistenker at herr Hansen har en infeksjon, men er usikker på hvor. Litt hoste og litt utslag på en urinstiks er mine beste beviser.

Nå har jeg klemt, kjent, lyttet, stukket, løftet og undersøkt herr Hansen etter alle kunstens regler, og han er nå svært lite fornøyd med meg. Jeg på min side er svært så fornøyd med dagens undersøkelser. Jeg sitter igjen med mange svar og enda flere spørsmål.

Tilsynslegen ringer og lurer på hvordan det går. Jeg sammenfatter bevismaterialet mitt, men klarer ikke å konkludere. Jeg ringer pårørende og informerer om at herr Hansen ikke er helt i form, og at jeg ikke klarer å sette fingeren på akkurat hva som feiler ham. Samtidig beroliger jeg dem med at vi holder ham under nøye observasjon.

Herr Hansens kompleksitet setter virkelig min breddekunnskap på prøve. Jeg saumfarer mitt eget hode: Hvordan var det nå med nyrene, strever de fordi han virker litt dehydrert? Hoster han fordi han plages av hjertesvikten? Hva er det nå som gjør at han er litt «pjusk»? Tør jeg å se det litt an?

Herr Hansen har ikke fått antibiotika så lenge han har bodd her, men jeg vil ikke gå til det skrittet ennå. Behandlingsveilederen hans sier at han skal behandles på sykehjemmet og unngå sykehusinnleggelse. Han er HLR minus. Så da har jeg behandlingsstatus.

Utgangspunktet til herr Hansen har gått fra «pjusk» til muligens alvorlig syk, og jeg må ta mine neste valg med omhu. Jeg velger å se det litt an – i samarbeid med kolleger, tilsynslege og pårørende er vi enige om det. Gjennom det neste døgnet skal vi forsøke å motivere ham til å drikke. Samtidig legger jeg en plan, sammen med kolleger og tilsynslege, i tilfelle hans situasjon skulle forverre seg.

To dager etter kommer jeg på vakt igjen, og herr Hansen er ute og går i gangen. Han husker meg fra noen dager tilbake og stikker tungen ut og blunker til meg. Jeg tenker at denne gangen gikk det bra, det var væske han hadde behov for. Jeg blunker tilbake til herr Hansen og kikker meg om etter neste mysterium.