En dag i hjemmetjenesten: – Jeg teller ikke minutter

Det er åtte plussgrader og duskregn denne tirsdagsmorgenen på Vige i Kristiansand.

Sykepleier Anne Ragnhild Kråkeland Olsen er lys i stemmen og lett i steget der hun runder hjørnet på vei inn i det store gule bygget som rommer sone Kongsgård.

Klokka er 07.22, og Olsen rekker akkurat å trekke pusten dypt før hun åpner døra og går løs på stille rapport og en ny dag i hjemmetjenesten.

Kopling

Kl. 07.25: Stille rapport betyr ikke at det er helt stille i rommet.

Korte beskjeder og spørsmål kastes frem og tilbake. Dosetten som skulle til kreftpasienten i går, hva skjedde med den?

En sykepleier kommer inn med en stor skrivebok under armen, rapport glir over i arbeidsfordeling.

Mellom kaffekopper, en halvfull bleiepakke, den store boka, gule lapper, nettbrett, mobiltelefoner og små notisbøker står en rosa kurv med ferdigpakkede piller.

Kurven tømmes etter hvert som pasient og pleier koples.

Hull i setet

En mann kommer inn.

– 58, sier han.

Det er et spørsmål.

– Hva med 58?

Han trenger nøkler. 58 må ha nytt førersete. Ja, husker en. Det ser ut som om noen har spist fra det setet. Det har et stort hull.

Mannen får nøkler og et par spørsmål om noen av de andre bilene før han går.

Nå er temaet bil brakt på banen. Det var dette med bensinkortene. Alle må levere inn bensinkortene ved vaktens slutt, systemet fungerer ikke helt, leiebilene skaper kluss. En av hjelpepleierne har tatt ansvar og skal få oversikt over hvilke kort og biler som hører sammen.

Gikk fort i går

Møtet sporer tilbake til pasientfordelingen. Olsen ser over navnene på nettbrettet. Fisker et par poser opp fra den rosa kurven, slipper dem opp i den blå, som hun har i fanget. Sier til de andre at hun ikke rakk tilbake til pausen i går, var ikke inne før kvart på fire.

Det blir kommentert at det gikk fort i går, og det nikkes rundt bordet. I dag skal liste 1 og 8 gå sammen, det er bra.

Nytt navn havner på Olsens liste. Pasienten er ung, har barn, det er første møte med hjemmesykepleien. Hun kikker opp på veggen. Klokka er 07.45. Listen med navn blir stadig lengre.

Det er mange beskjeder. Husk bånd til alarmen. Telefonkort til pasienten. Det er sår på en legg, husk at han skal til fastlegen. Det var tomt for bind i går.

Les også fra Sykepleiens undersøkelse: Sykepleiernes egne beskrivelser av sin jobbhverdag

Hvor skal kassettopplæring føres?

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen spør når hun får opplæring på smertepumpen. Hun har vakt kommende helg og må ha opplæring på kassett som skal skiftes. Kassetten på pumpen skiftes annenhver dag, i dag, torsdag og lørdag. Hun er ikke på jobb på torsdag, men på lørdag. Altså må opplæring skje i dag.

Det utløser flere spørsmål: Hvordan få det inn på listen? Hvor i datasystemet skal det inn? I oppgavelinja? I intervall 1 eller 2? Som pleieoppdrag eller kassettoppdrag?

Klokka er nå 07.50, og de har kommet til han som ikke spiser. Hvordan går det med ham? De smører brødskiver til ham, som han strengt tatt hadde klart å smøre selv. På den annen side, hvis de ikke lager mat til ham, spiser han i alle fall ikke. Og det er også andre ting de tar en vurdering på når de er der. Han blir på listen.

Papir i morgen

Olsen har et par minutter på å se over hva som skjuler seg bak navnene. De fleste kjenner hun fra før, men hun må likevel finne ut av dagen, lage en kjøreplan som forhåpentligvis holder. Siste beskjed før hun går: I morgen er datasystemet nede, da må de bruke papir og deretter føre inn i systemet når det er oppe igjen.

Klokken 08.00, med favnen full av nøkler, blå kurv og nettbrett, rasker hun med en ny rull skotrekk fra lageret og går mot bilen.

Åpne gardiner

Kl. 08.11: Dagens første pasient åpner døra, tar imot medisinene. De veksler noen ord. Han kommer med en morsom kommentar. Latteren til Anne Ragnhild Kråkeland Olsen triller nedover trappegangen. Idet hun går, ser hun at gardinene er åpne. Bra tegn, konstaterer hun.

Noterer kjapt med en finger på nettbrettet inne i bilen.

Men han forsvinner ikke helt fra hodet, og mens hun kjører småveiene inn mot et boligfelt sier hun at han skulle kommet seg mer ut.

Andre pasient, medisinutdeling. Hun ser på mens damen svelger tabletten ned. Lytter oppmerksomt mens hun målrettet navigerer seg mot utgangsdøra. Kjapt inn og kjapt ut.

Sykepleie med hendene på ryggen

Tredje pasient, insulin. Eldre dame som har målt blodsukker selv i mange år. Nå har hun begynt å ta insulin med penn og skal ha opplæring.

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen setter seg ved siden av, og kommenterer mens damen gjør det selv. Måler blodsukker, vrir til det er riktig antall enheter på pennen, dobbeltsjekker, reiser seg opp og finner stikksted.

Etterpå er det litt problemer med den lille boksen som skal klippe av nålespissen etter bruk. På automatikk er Olsen frempå for å hjelpe til. Hun tar seg i det.

Det er ikke så lett å drive sykepleie med hendene på ryggen, ler hun.

Men det er det Olsen skal gjøre her.

– Målet er at du skal klare dette selv. Og det ser jeg jo egentlig at du gjør, sier hun til pasienten.

Nøkler gjennom bilvindu

Kl. 09.00: Et kjapt blikk på nettbrettet. Tid for å rense sår etter analfistel.

– Dette var bra, sier hun fornøyd når hun setter seg inn i bilen igjen.

– Såret væsket mindre i dag. Pasienten har planer om å dra på jobb igjen om ikke så lenge, sier hun.

Hun trekker på seg bilbeltet, logger seg kjapt inn på nettbrettet og skriver noen setninger.

– Jeg noterer fortløpende, så jeg ikke glemmer det, sier hun.

Olsen scroller seg nedover pasientlista på nettbrettet. Hun ser på klokka. Scroller litt mer. Så tar hun mobilen og ringer opp en av kollegene:

– Skal jeg ta noen for deg, spør hun.

Innen et minutt har gått, er hun på vei til et avtalt møtested.

– Hun har demensliste i dag, hun har veldig mange.

Kollegaen kommer rett etterpå.

Nøkler utleveres gjennom bilvinduene, og Anne Ragnhild Kråkeland Olsen er på vei til ekstrapasienten.

Ta den tiden du trenger

Kl. 0930: Ekstrapasienten er en eldre dame som åpner døra i slåbrok. Hun blir om kort tid hentet til eldresenteret, men har fremdeles ikke spist eller kledd seg, og må også ta medisin først.

Olsen kikker inn i kjøleskapet mens hun småprater, smører en brødskive med brunost, setter et glass Farris ved siden av og rekker damen tablettene.

Med litt møye går tablettene ned.

– Skal jeg hjelpe deg å finne klær, spør Olsen.

Damen sier nei, jo, tja.

De ser på klokka.

Olsen sier jo, jeg hjelper deg med å finne rene klær, så du rekker å være klar til du blir hentet.

Telefonen ringer, det er mer logistikk for dagen som må på plass, og mens hun går ut i gangen og snakker, reiser damen seg fra bordet og går inn på soverommet, og deretter på badet. Anne Ragnhild Kråkeland Olsen avslutter samtalen, går inn på soverommet og finner frem rene klær, banker forsiktig på badedøra, ser at damen er på toalettet, lukker døren og venter tålmodig utenfor.

– Ta den tiden du trenger, du har god tid, beroliger hun.

Etter noen minutter banker hun forsiktig på igjen og kikker inn. Hun lukker seg inn, snakker lavt og rolig, og kommer ut igjen etter kort tid.

De har blitt enige om at damen klarer å kle seg selv og har tid nok før hun blir hentet.

Olsen småløper ut mot bilen.

Den påsmurte brødskiven med brunost ligger urørt på kjøkkenbordet. Det kan hende det blir tid til å spise den.

Mobil

Hun taster seg frem til neste adresse, setter bilen i gir og kjører akkurat så fort hun har lov til for å rekke frem til neste avtale, mens telefonen ringer – igjen. Hun har ikke tid til å stoppe for å snakke dersom hun skal rekke neste avtale, og handsfree-en i bilen får hun ikke koplet opp til jobbmobilen.

Hun har sagt fra om dette, og har blitt bedt om å kjøre inn til siden og stoppe for å ta telefonsamtaler.

Et sjeldent syndrom

Kl. 10.15: Neste pasient er helt ny. Hun rekker så vidt å se på papirene de to skal gå gjennom for å avtale hva hun vil trenge av hjelp. Pasienten har et sjeldent syndrom som blant annet innebærer sterke anfall med kramper og vansker med å puste. Hun har barn.

– Jeg har ikke hørt om dette syndromet tidligere, så dette blir helt nytt. Og når det er barn inne i bildet, er det greit å nærme seg familien på en positiv og mest mulig skånsom måte. Vi kommer inn i hjemmet og hverdagen deres, sier hun.

Detaljer

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen bruker en time inne hos kvinnen.

Det er mange og viktige detaljer, viser det seg. 

De går gjennom forskjellige scenarioer, kvinnen forklarer tydelig og konkret hva som skjer før, under og etter et anfall, om medisinene, forskjellen på anfallene og om sykdomsutviklingen. Olsen noterer, stiller oppfølgingsspørsmål. Det kommer frem at kvinnen venter på et opptreningshjelpemiddel. Hun får det ikke før etter nyttår.

Ut fra det hun forklarer, framstår det som helt nødvendig å få dette treningsapparatet raskt. Det er intet mindre enn gangfunksjonen som står på spill.

Olsen tilbyr seg å kontakte ergoterapeut for å høre om hun kan få hjelpemiddelet raskere.

Skjemaene om hvilken hjelp hun skal ha fremover fyller de ut til slutt. Det tar bare noen minutter, når de først har snakket seg gjennom det andre.

Enkelte skjebner

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen blir sittende et par sekunder og se fremfor seg i bilen.

– Enkelte skjebner … de gjør inntrykk, sier hun.

Men det er ingen tid til å dvele. Hun er etter skjema for å rekke neste pasient. Telefonen ringer. Og ringer. Olsen svarer. Og ringer videre for å gi beskjeder, be andre gi beskjeder, kvittere for at beskjed er mottatt.

Medisinutdeling og mulig dusj står det på dette oppdraget. Når dusjet hun sist? Det kan se ut som om det er flere uker siden.

– Kan det stemme? Nei, det vet jeg jammen ikke. Det var lenge, sier hun.

Ti minutter senere er hun tilbake i bilen. Medisinen er gitt. Det ble ingen dusj.

Hun var bestemt. Hun skulle ikke dusje, sier Anne Ragnhild Kråkeland Olsen.

På kontoret

Kl. 11.40: Hun svinger inn på parkeringsplassen utenfor basekontoret. Det ble ni pasienter før lunsj. Hun snapper med seg bensinkortet og nettbrettet og haster inn.

«Tidlig tilbake», kommenterer noen idet hun åpner døra. Olsen hører det bare så vidt, der hun styrer rett mot pc-en som står i et hjørne en halv etasje ned, logger seg inn, og starter med å opprette en pleieplan for den nye pasienten, og sende en søknad på hjelpemiddelet hun trenger så raskt som mulig.

Når hun endelig dumper ned i sittegruppen for å få en pause, er klokken 12.13. Olsen blir sittende og lytte til beskjeder før hun pakker ut brødskivene. Kjapp rapport og fordeling av resten av dagen i gang. 12.23 er begge brødskivene spist og hun krøller sammen papiret.

– Rekker du å gå på do?

– Nei, det er ikke alltid, svarer hun.

Telefonen ringer

Klokken 12.30 haster hun mot bilen igjen. Idet hun vrir om nøkkelen, ringer telefonen.

Alarmen har gått hos en bruker. Hun har bare tiden og veien for å rekke å møte kollega og sykepleier Sylvia Lind for opplæring på smertepumpe hos en pasient. Men hun må ta seg av dette først.

Hun ringer kontoret og spør om noen kan sjekke opp. Litt mer forsinket nå. Telefonen ringer igjen, og hun må svare:

Alarm avblåst. Brukeren har det bra.

Klokken 12.42 ringer telefonen igjen. Olsen svarer blidt, med blikket stivt festet på veien.

Opplæring

En kvinne nynner på kjøkkenet. Duftlys blafrer i stua. Det er rolig og varmt i huset.

Inne på et av rommene, det som tidligere var kontoret, har de flyttet senga til mannen. Han har akkurat lagt seg under dyna. Han og kona har vært på sykehuset tidligere på dagen, på et sted de etter hvert kjenner godt: Palliativ avdeling.

Formen er ikke god i dag, men nå er han hjemme. Han kan hvile. På rommet er det bøker, bilder og barnetegninger på veggene. Senga er plassert så han kan se ut av vinduet.

Men han ser ikke ut vinduet nå. Han ligger stille med tidvis lukkede øyne. Anne Ragnhild Kråke,land Olsen og kollega Sylvia Lind står ved siden av sengen og snakker seg imellom. De følger instruksene som står i permen. Trinn for trinn trykker de seg gjennom smertepumpa som er koplet til epiduralkateteret.

Det er mange punkter, og Olsen har ikke skiftet kassett på denne pumpa før. På lørdagens vakt må kassetten skiftes. Da blir hun eksperten.

Konsentrert flytter de seg ut til stuebordet for å ha plass til å legge de forskjellige delene utover, og setter i gang med den sterile delen av prosedyren.

Den gule dingsen

De går inn på kontoret igjen, og Olsen kopler pumpen på og gjør innstillingene slik de skal være.

– Pass godt på så du ikke drar ut den gule dingsen der, sier Sylvia Lind og peker på slangen.

– Det er ikke helt krise om du gjør det, det er mulig å få ordnet det, men det er veldig omstendelig, og jeg er ikke helt sikker på hvordan det skal gjøres, så i tilfelle må jeg ringe på sykehuset og spørre, sier Lind.

Olsen er så forsiktig hun kan, og den gule dingsen sitter som den skal når hun er ferdig med påkoplingen.

De rekker akkurat å gå gjennom hele prosedyren – én gang. Så er opplæringen over. De må videre begge to.

En kortere samtale

Anne Ragnhild Kråkeland Olsen skulle etter den alle første dagsplanen vært i gang med en times psykososial samtale med en pasient nå. Det blir det ikke tid til i dag. Det har hun skjønt for flere timer og innkomne mobilsamtaler siden, så pasienten er allerede informert. Noen minutter over den nyavtalte tiden er hun på vei inn til det som nå har gått fra en time til en halv times samtale.

På slaget halv tre er hun ute derfra, svinger innom søppelskuret, kipper et stykke pent brettet kartong opp i en container.

– Man tar jo med seg søpla på vei ut, ler hun.

Hun skriver et raskt notat fra samtalen, setter bilen i gir.

Tilbake på parkeringsplassen utenfor sone Kongshaug noterer hun antall kilometer hun har kjørt i kjøreboka som ligger i bilen, omtrent fire mil, tar den blå kurven under armen og småløper inn, slik hun har småløpt inn og ut dører de siste timene.

I øyeblikket

Hun kommer inn akkurat litt over kvart på tre. Mann og barn venter tålmodig i bilen på plassen utenfor. De skal rekke en konferansetime på skolen.

Hun vinker raskt mot bilen for å vise at hun er på vei.

Det har gått i ett. Klarer hun å legge stelt analfistel, en smurt, men uspist brødskive med brunost, et potensielt livstruende og svært sjeldent syndrom, den konsentrerte opplæringen over en mann i livets siste fase (pass på den gule dingsen!), bak seg? Sammen med de om lag 15 innkomne telefonsamtalene.

Og hva med han som har trukket fra gardinene og skulle kommet seg litt mer ut?

Klarer hun å kople av nå?

– Ja, det må jeg. Jeg elsker jobben min og prøver alltid å være til stede i øyeblikket. Jeg gjør det jeg skal gjøre og teller ikke minutter, sier Anne Ragnhild Kråkevik Olsen.

– Jeg tenker ikke på at jeg skulle vært et annet sted når jeg er inne hos en pasient. Hadde jeg gjort det, hadde jeg jo blitt gæren. Da hadde jeg blitt skikkelig stresset, sier hun.