Vi kunne aldri kalle legen ved fornavn
Det å ta en kaffe med kirurgene og ha en faglig diskusjon med dem hadde vært utenkelig i Polen, forteller Luiza Stawowy.
– Det er kulturforskjell mellom polsk og norsk arbeidsliv, og det merkes godt når man er sykepleier.
Det som overrasket meg mest da jeg begynte å jobbe i Norge, var at vi kan omgås kollegaer sosialt, på jobben og for eksempel på julebord. På jobben kan vi ta en kaffe med kirurgene, og vi kan ha faglige diskusjoner. Sykepleiernes ansvarsspekterområde er også bredere her i Norge, vi jobber mer selvstendig enn i Polen. Vi kan komme med forslag eller si vår mening om for eksempel bandasjelegging. Det ville aldri skjedd i Polen. Heller ikke det at vi kaller hverandre med fornavn.
Lav lønn, lav status
Sykepleiere har veldig lav status i samfunnet i Polen. De lave lønningene har vel en den av skylden for det. Det var ikke en lønn å leve av, mange hadde flere stillinger for å tjene nok til det de trenger. Likevel holdt det ikke til å kunne reise på ferie, for eksempel, slik jeg nå kan. Dette gjorde folk utslitt, og frustrerte sykepleiere har ikke pasienten i sentrum.
Mange gjøremål var årsaken at de hadde ikke tid til å snakke med pasientene eller de pårørende. De pårørende gjør veldig mye mer i Polen. De kommer oftere på besøk, følger pasienten på do, gjør stell og hjelper til ved måltidene. Hvis ikke de kommer, må pasientene ofte klare seg selv, hvis de ikke maser veldig om hjelp.
Ingen avvikssystemer
En sykepleier i Polen har ofte ikke mulighet til faglig utvikling. Arbeidsgiverne vil ha sykepleierne på jobben, ikke på kurs. Det måtte de bruke fritiden og sine egne penger til. Her har jeg fagdager som jeg kan bruke til faglige seminarer, e-læring eller kurs.
Vi manglet avvikssystemer i Polen. Ved en konflikt eller et problem måtte vi finne en løsning der og da, og ofte ble problemet glemt, eller det endte med unødvendige konflikter. Dette førte ofte at feilene gjentok seg.
Her er vi mer åpne for diskusjon og konflikthåndtering, og det syns jeg er bra.
Der jeg jobbet, var det ikke hjelpepleiere eller assistenter. Sykepleierne måtte ta all jobben deres.
Les også om å være sykepleier i Danmark : Hjelpepleierne hadde kontroll på mat og stell
Les også om å være sykepleier i Palestina : Sykepleierne var oftest menn
Les også om å være sykepleier i Tyrkia og USA : Mer utbredt med assistenter enn i Norge
0 Kommentarer