Mener rusavhengige bør få delta mer i egen behandling

Stoler, senger og rom reservert rusmiddelavhengige risikerer ofte å bli stående tomme. Svært mange, opp mot 90 prosent ifølge enkelte studier, dropper ut underveis i behandlingsløpet. Men hvorfor?

Sykepleier og prosjektleder ved avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA) ved Sørlandet sykehus, Anne Lene Årseth, ønsket å finne svar. Resultatene er beskrevet i forskningsartikkelen «Hva hindrer unge voksne i å møte til rusbehandling».

Unge avhoppere

I et prosjekt ved Årseths egen avdeling ble det avdekket at rundt halvparten av pasientene under 30 år droppet ut i forbindelse med overgang fra sykehus til langtidsopphold på døgninstitusjon.

Flere studier har gransket problemet med frafall i rusbehandling, men ifølge Årseth har man da helst lett etter årsaker hos pasientene selv.

– Variabler som pasientenes alder og type avhengighet har blitt vurdert, uten at det er funnet noen entydige tendenser, forteller hun.

Tap av kontroll

Blant kriteriene for diagnosen rusmiddelavhengighet inkluderes tap av kontroll over substansinntak og mislykkede forsøk på å slutte. Det kan derfor være fristende å tenke seg at mangelfull selvkontroll er en vesentlig årsak til frafall fra rusbehandling.

Selv valgte derimot Årseth og hennes kolleger å vri oppmerksomheten fra bruker til tilbud. Kunne det være egenskaper ved hva som ble tilbudt av behandling og hvordan brukerne opplevde tilbudet, som påvirket oppmøtefrekvensen?

– Vi vet jo at kunnskap om brukernes erfaringer er veldig viktig for å gi riktig og nyttig behandling, sier Årseth.

– Samtidig manglet vi forskning som tok for seg brukernes opplevelser på dette feltet.

Liten medvirkning

Sammen med brukermedvirker Erik Torjussen og førsteamanuensis Berit Johannessen ved Universitetet i Agder gjennomførte Årseth en studie for å prøve å finne noen svar.

Fem personer mellom 18 og 30 år som ikke hadde møtt opp til planlagt rusbehandling på døgninstitusjon, ble dybdeintervjuet, og tendensen i svarene deres var tydelig: De følte at de ikke ble hørt og sett.

– Informantene fortalte om opplevelsen av å ikke få medvirke i beslutninger, forteller Årseth.

Det var historier om usikkerhet og synkende motivasjon etter hvert som ventetiden frem mot behandlingsstart sneglet seg frem.

– De beskrev hvordan de kjente en motvilje mot å starte på en behandling de verken ønsket eller hadde vært med på å velge selv, sier Årseth.

Trenger å delta

En informant formulerte seg slik: «De gjorde sikkert det de mente var riktig ut fra hvordan de er vant til å gjøre ting.»

Årseth mener funnene fra studien understreker viktigheten av brukermedvirkning.

– Disse menneskene trenger å delta i egen behandling, sier hun.

– De trenger å oppleve at noen tror på dem og har tillit til dem. Det handler om å bli behandlet som et vanlig menneske.

Lang ventetid

For de fleste pasienter som skal fra Sørlandet sykehus og videre til langtidsopphold med rusbehandling, benyttes private, ideelle døgninstitusjoner.

Gjennomsnittlig ventetid fra en slik plass innvilges til behandlingen starter, var i 2013 på 72 dager.

– Er ikke dette veldig lenge å gå og vente for mennesker som sliter med sitt forhold til rusmidler?

– Det er vanskelig å vurdere hvor mye ventetiden påvirker frafallet. Informantene sier riktignok at lang ventetid var noe som hindret dem i å møte opp, men det er også individuelle forskjeller her, forklarer Årseth.

– Noen ønsker seg rett inn i behandling, mens andre kunne tenke seg lengre tid for å forberede seg og ordne med praktiske ting.

Som alle andre

På Sykepleiens spørsmål om pasientgruppen har spesielle egenskaper det ikke blir tatt nok hensyn til av helsepersonell, velger Årseth å snu det hele litt på hodet:

– De har jo de samme egenskapene som alle andre, men det kan helsepersonell ha en tendens til å glemme, sier hun.

– Det er for eksempel fort gjort å tenke at mennesker med rusmiddelavhengighet ikke vet hva som er best for dem selv, og dermed ikke inkludere dem i beslutningsprosessen.

Samtidig innrømmer Årseth at det ikke alltid er så lett.

– En bruker kan komme med forslag og ønsker for behandling du som fagperson tenker at ikke vil fungere. I stedet for å avvise kan du da heller snakke om det og diskutere hvordan dere sammen kan bli enige om noe som virker, oppfordrer hun.

– Disse pasientene trenger støtte, heiarop og vennlige dytt for å holde stødig kurs og komme frem til målet. Medvirkning, tillit og motivasjon er nøkkelord.

Viktig med likemenn

Mye kan være gjort med bedre samarbeid, tror Årseth, både mellom helsepersonell og pasienter og institusjoner imellom. At pasienten har én koordinator å forholde seg til, en som har oversikt, kan ha mye å si.

Årseth mener også at likemenn, altså mennesker med liknende erfaringer som pasientene, er svært viktige.

– Likemenn må brukes. De har erfaring, og de skaper tillit, men det varierer veldig hvor mye de brukes, sier hun.

Fordommer og stigmatisering

Flere av informantene i studien skal ha trukket frem den ene personen i behandlingsapparatet som utgjorde en forskjell for dem. Den som tok kontakt. Den som ikke dømte, som viste seg som et menneske, fulgte dem i tykt og tynt og som er en stor medvirkende grunn til at de står her den dag i dag.

– Mange i helsevesenet gjør en heidundrende god jobb, men rusmiddelavhengige møter også mange fordommer, påpeker Årseth.

Hun forteller om en informant som ville inn på LAR (legemiddelassistert rehabilitering), men som ble avvist. Hjelpeapparatet mente at han ikke kom til å klare det. Han skal ha søkt og fått avslag flere ganger. Først da han klagde til Fylkesmannen, fikk han gjennomslag.

– Dersom du i tillegg til rusmiddelavhengigheten må slåss med og overbevise hele behandlingsapparatet rundt deg, da blir det tungt.

Råd til sykepleiere

For sykepleiere som jobber med rusproblematikk, har Årseth følgende råd:

• Gi pasienten en reell mulighet til å være i sentrum og til å lede sin egen tilfriskningsprosess.
• Vær nysgjerrig og ikke døm dem for det de har gjort.
• Anerkjenn at du og pasienten kan forskjellige ting.
• Bli enige om mål.
• Vær oppmerksom på sårbare overganger og gi tilstrekkelig informasjon underveis.

– Det aller viktigste er imidlertid hvilke holdninger vi selv har, understreker Årseth.

– Kanskje har du tanker om at en pasient har et for rotete liv, er for ruset og ikke er i stand til å medvirke. Det er fortsatt mye stigmatisering og skam knyttet til rus. Derfor er det ekstra viktig å møte disse menneskene med tillit og åpenhet.

Denne artikkelen står i utgaven «Migrasjonshelse, psykisk helse og rus», se faktaboks under: