Lederkampen i NSF: Det vanskelige valget

Torsdag skal Sykepleierforbundet stemme over hvem som skal få styre organisasjonen i neste periode. Forbundsleder Eli Gunhild By (56), som har sittet i 8 år, stiller til gjenvalg. Men nominasjonskomiteen har foreslått 40-årige Lill Sverresdatter Larsen som ny leder.

Får komiteen det som de foreslår, skal Larsen få med seg Liv Heidi Brattås Remo (51) og Silje Naustvik (35) som nestledere. De tre representerer i så fall ikke bare en kraftig foryngelse i toppledelsen, men også en annen profil enn dagens ledelse.

Lite misnøye

Det er lite som tyder på at sykepleierne har vært misfornøyd med sitt forbund de siste fire årene. Tvert om har forbundsledelsen høstet mye ros for ha fått til gode lønnsoppgjør, særlig i 2019, og for å ha fått gjennomslag for viktige fanesaker, symbolisert ved det såkalte sykepleierløftet.

Toneangivende politikere og selv arbeidsgiverne gjentar nå sykepleierens mantra om heltidsstillinger som hestekur mot å bekjempe sykepleiermangelen. Når Erna Solberg og Jonas Gahr Støre taler ved åpningen av landsmøtet på Gardermoen, bruker de ord og setninger som kunne vært sakset rett fra NSFs kommunikasjonsstrategi. Og selv helseminister Bent Høie og Spekter-leder Anne-Kari Bratten argumenterer nå med at lønn er et virkemiddel man ikke kommer utenom for å beholde sykepleierne i yrket.

Bristeferdig

Med så gode resultater å vise til, kan det virke oppsiktsvekkende at Eli Gunhild By nå står i fare for å måtte overlate styringen til en annen. Hele fem kvinner stiller som motkandidater, blant dem Bys egen nestleder Solveig Bratseth (61) og Line Orlund (50) som representerer Oslo – Bys egen fylkesavdeling. Lill Sverresdatter Larsen fra Tromsø, som nå seiler opp som den mest aktuelle motkandidaten, har i fire år sittet i forbundsstyret som By har ledet.

Så hva er denne oppblomstringen av motkandidater egentlig uttrykk for? At det er så mange bristeferdige ledertyper i NSF, er nok en litt for tynn forklaring. Noen vil kanskje hevde at mange motkandidater til den sittende forbundslederen er et tegn på styrke i en demokratisk organisasjon. Men sett fra sidelinjen kan det heller virke som et tegn på at NSF er i tvil om hvilken vei den skal gå. Det har jo lite for seg å stille mot sittende leder hvis man bare ønsker å styre NSF-skuta i samme retning som By har gjort de siste årene.

Banet veien for flere

Ironisk nok har By selv bidratt til å bane veien for flere som ville overta hennes oppgaver. Ved å vente helt til siste minutt med sitt kandidatur, åpnet By (og de fylkene som til slutt foreslo henne) for at flere så sitt snitt til å gå helt til topps. I sine begrunnelser for å stille til valg, har likevel ingen uttrykt direkte misnøye med måten NSF har blitt drevet på. Kanskje ikke så rart, for de fleste, med unntak av Remo, har jo vært del av det eksisterende maktapparatet, enten sentralt eller lokalt.

Den som har profilert seg mest som et alternativ til dagens ledelse, er Lill Sverresdatter Larsen, førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø. Hun har lenge vært et politisk stjerneskudd i organisasjonen, har teoretisk tyngde og er en god taler og skribent. Larsen vil ha et mer transparent NSF og legger vekt på å få frem sykepleiernes unike kompetanse i samfunnsdebatten. Nominasjonskomiteen har pekt på henne som ny forbundsleder fordi de åpenbart mener at yngre krefter nå bør overta. Lederkabalen de ser for seg, er også geografisk balansert og har variert kompetanse. Remo tar med seg nyttig ledererfaring fra helsetjenesten, mens Silje Naustvik – enda et politisk stjerneskudd – har god forhandlingserfaring som tidligere leder i NSF Oslo. Hun sitter også i dagens forbundsstyre.

Siste runde

Landsmøtet i NSF har lang tradisjon for å ikke følge nominasjonskomiteens innstilling, så utfallet er foreløpig helt uvisst. Med så mange kandidater, må det trolig flere avstemningsrunder til før noen kan stikke av med mer enn 50 prosent av stemmene.

Personlig ville det overraske meg om andre enn Eli Gunhild By og Lill Sverresdatter Larsen vil stå igjen i siste runde. Da må Landsmøtet velge mellom forventningen om hva en artikulert, ung og helt ny leder kan tilføre NSF, og tryggheten til den eksisterende. Den må velge mellom kontinuiteten og rutinen på den ene siden, og de nye tankene som en ung ambisiøs politiker og akademiker vil ta med seg for å gjøre NSF rustet til fremtiden.

By har fått kritikk for å være svak i debatter og offentlige opptredener, men har opparbeidet seg et stort politisk nettverk som hun kan spille videre på. Larsen er verbalt mer konsistent og slagkraftig, men må fortsatte bevise at hun også mestrer det store politiske spillet. Derfor står landsmøtet først og fremst overfor et valg mellom to personligheter og hva de utstråler. Hvem de velger, vet vi ikke før torsdag.