– Vi må tørre å snakke om seksuelle overgrep

Mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep, utgjør ikke én homogen gruppe. Overgrep oppleves forskjellig, og senvirkningene opptrer ulikt. Noen har vært utsatt for langvarige overgrep i barndommen, mens andre en enkeltstående hendelse.

Vi mennesker takler traumatiske hendelser forskjellig. Alvorligheten av overgrepet har en innvirkning på hvilke senvirkninger den utsatte vil få, men én enkelt episode i voksen alder kan også få alvorlige konsekvenser.

Opplever skam, skyldfølelse og flashback

Mange av senvirkningene, som følge av seksuelle overgrep, er allment kjent. Det er ikke uvanlig å føle skam, skyldfølelse og få søvnproblemer. Depresjon, angst, retraumatisering, reguleringsvansker og selvmordstanker er noen av de mer alvorlige konsekvensene. Jeg vil påstå at det er disse kjente senvirkningene vi – som hjelpere – oftest tar tak i.

Det sier seg selv at en som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, sliter med sin seksualitet og sin relasjon til en partner. Når det gjelder meg selv, så kunne jeg ikke ha sex med noen etter at jeg ble voldtatt. Det fikk meg til å gjenoppleve voldtekten. Jeg fikk også flashback og frøs til om noen holdt hardt rundt meg, eller la bein eller armer over mine når vi lå i sengen.

Da jeg skulle skrive dette innlegget, var det lite å finne om temaet. Kan det tyde på at det er et område som blir oversett av fagpersoner? Jeg vil påstå at det ikke er det. Er det ikke åpenbart at en som har fått sine mest intime deler av kroppen invadert, senere vil få problemer med sin seksualiteten på et eller annet plan?

Kroppen husker overgrep

Enkelte mennesker har vært uvitende om at de har vært utsatt for overgrep som barn. Det er fordi hjernen har den egenskapen at den kan fortrenge traumatiske opplevelser. Men en som har blitt utsatt for overgrep, kan bli trigget til å minnes hendelsen senere i livet. Triggere kan være lyder, lukter, steder, personer eller situasjoner. De som ikke minnes seksuelle overgrep, kan få spenninger og somatiske plager fremfor psykiske plager. Plager kan komme i form av smerter i muskler og sener. Elsa Almås beskriver det slik:

«Kroppslige eller følelsesmessige hukommelsesbilder kan dukke opp uventet og ofte også truende for individet som assosiasjon til ting som kan minne om traumet. Dette kan føre til at personen søker å unngå situasjoner som kan fremkalle slike ubehagelige hukommelsesbilder […] Reaksjoner på seksuelle traumer innebærer ofte en opplevelse av å ikke eie egne følelser og egen seksualitet» (1).

Vaginisme og ereksjonssvikt

Kvinner som har vært utsatt for overgrep kan, blant annet, ha vanskeligheter med å slappe av i underlivet under sexakten, noe som kan føre til smerter ved penetrering. Dette kalles vaginisme. Menn kan få problemer med ereksjonen.

Vaginisme og ereksjonsproblemer kan føre til stress rundt seksualitet og det, igjen, kan skape enda større vansker, som for eksempel utfordringer med å ejakulere eller oppnå orgasme. På sikt vil det ikke bare påvirke ens eget forhold til seksualitet, men også forholdet til partneren. 

En jeg kjenner godt, gikk til ulike behandlere da hun følte smerter i vagina ved samleie. Behandleren anbefalte henne å drikke seg full slik at hun kunne slappe mer av under samleie. Er virkelig dette et godt råd fra en behandler? Behandleren visste sannsynligvis ikke at de fleste voldtekter er festrelaterte og skjer i ruspåvirket tilstand.

Vanskelig å være intim

I artikkelen «Menns opplevelse av å bli utsatt for seksuelt overgrep i voksen alder» (2), har forfatterne samlet funn fra mange studier og funnet frem til mange av årsakene til at menn ofte bruker lang tid på å melde fra om seksuelle overgrep.

I artikkelen kommer det, blant annet, frem hvordan menn opplever å bli utsatt for seksuelle overgrep og hvordan det påvirker deres stereotypiske syn på kjønnsroller. Deres forestillinger om hvordan de skal takle følelser og hvordan de skal fremstå er også noe som omtales.

Flere overgrepsutsatte menn uttrykte bekymring og forvirring rundt kroppslige reaksjoner de hadde i overgrepssituasjonen, som for eksempel ereksjon og utløsning. Mange av mennene var seksuelt inaktive som en følge av å ha blitt utsatt for overgrep. Å ha blitt utsatt for overgrep har gitt dem seksuelle vansker og forstyrret deres evne til å relatere seg til andre på en sunn og intim måte (2).

Ulike symptomer

Almås og Benestad skriver at opplevelsen av egen seksualitet ofte ikke kan skilles fra den seksualiteten overgrepet representerer (1). Ved seksuelle impulser vil overgrepet ofte være det første man tenker på. De skriver at mange av deres klienter sier at de slutter å tenke klart og at de opplever intenst ubehag i seksuelle situasjoner.

Videre skriver de at dette, ut ifra et terapeutisk perspektiv, kan oppfattes som fryktreaksjoner, angst, aggresjon, avverge og manglende evne til å være i den aktuelle situasjonen.

Ifølge artikkelen «Langvarig taushet om seksuelle overgrep» (3), tar det i gjennomsnitt 17,2 år før et menneske forteller om overgrepet de ble utsatt for i barndommen. De konkluderte også med at jo lengre tid som gikk før de fortalte om overgrepet, dess flere symptomer på psykiske lidelser fikk de. Det dreide seg om posttraumatisk stress, angst, depresjon og insomni.

Få problemene på bordet

På bakgrunn av dette, mener jeg det er hensiktsmessig å få pasienten til å starte sin prosess med å bearbeide overgrepet så fort som mulig og få avdekket problemene så raskt som mulig. For å komme dit, må vi også spørre om de seksuelle og relasjonelle problemene.

Mine erfaringer fra det offentlige helsevesenet er blandet. Som offer for seksuelle overgrep, tok det lang tid før fastlege forsto alvoret i det jeg hadde opplevd. Jeg ble ikke henvist til spesialisthelsetjenesten. Men på dette tidspunktet var jeg ikke moden for å prate, så hvordan kunne hun vite?

Fastlegen forsto at jeg var deprimert og at jeg hadde angst, men hun forsto ikke hvorfor. Hun mente det var mest fornuftig at jeg begynte på antidepressiver og at vi snakket sammen om problemene mine. Jeg åpnet meg ikke før jeg kom til samtaler med psykolog. Jeg snakket ikke om min seksuelle problemer med psykologen. Hun konsentrerte seg om hvordan jeg kunne overvinne angst, depresjon og søvnvansker som følge av overgrepet.

Som sykepleier i psykiatrien, opplever jeg at både behandlere og miljøpersonalet i avdelingen vegrer seg for å snakke om overgrep med pasientene. Jeg mistenker da at det er enda vanskeligere å snakke om seksuelle problemer.

Ut av den negative spiralen

Pasienter som regulerer med rus, selvskading eller spiseforstyrrelse har ofte en overgrepsbakgrunn. Vi som jobber i hjelpeapparatet må ta opp de bakenforliggende årsakene til problemene. Å hjelpe pasienten ut av den negative spiralen – med skadelig atferd – er en plikt vi har som helsepersonell.

Vi snakker sjelden, eller aldri om de seksuelle problemene og utfordringer den utsatte har med egen seksuell helse og velvære, eller hvordan man har det i et parforhold. Vi bør være tøffere, og vi må våge å spørre om overgrep.

Vi må også være mer direkte med pasientene. Hva er det verste som kan skje? At de begynner å snakke om overgrepene og om problemer knyttet til seksualitet og relasjoner? Det må vi hjelpere tåle.

Referanser

1. Almås E, Benestad E. Seksuelle problemer hos personer som har opplevd seksuelle traumer. Psykologi tidsskriftet. 2004.

2. Evensen MH, Fluge SS, Kjoberg TS, Bye HH. Menns opplevelse av å bli utsatt for seksuelt overgrep i voksen alder – En kvalitativ metasyntese. Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 2019; 56(4): 247–58. 

3. Steine IM, Winje D, Nordhus IH, Milde AM, Bjorvatn B, Grønli J, Pallesen S. Hvorfor tar det så lang tid å fortelle om seksuelle overgrep? Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 2017; 54(2), 204–8.