En åpen plass

Da Hanne Ørstavik i 2013 utga boken «Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux» kalte hun romanen «min mest seksuelle hittil». Hun medga at boken var litt «skummel» å skrive. For seksualiteten og døden har alltid vært tett forbundet, mente hun i et intervju i Aftenposten. «Det handler tross alt om noe av det mest sårbare i oss selv».

Farlig

I romanen utforsker den kvinnelige hovedpersonen sin egen seksualitet – etter å ha opplevd en overraskende avvisning. Hun blir «sendt inn i seg selv og får gjort undersøkelser». Utforskningen av egne intime grenser er, for å bruke Ørstaviks ord, som å gå over en stor åpen plass og møte en annen.

«Ja, så farlig er det møtet, og så farlig er det ikke i å bli møtt. Seksualiteten er et ekstremt farlig sted.»

Ikke tabu, men

I denne utgaven gjør Sykepleien selv sine undersøkelser. Hvor langt har vi egentlig kommet i Norge?

Mer enn 50 år etter 68-generasjonens opprør mot seksuelle undertrykking kan man jo ikke lenger si at sex er et tabutema. Vi har kommet lenger enn som så! De fleste skjønner vel at seksualitet, sammen med mange andre faktorer, er med på å avgjøre om vi føler lykke og velvære i livet – eller om vi tvert om føler oss mislykkede, frustrerte og kanskje sinte.

Dette har nok ikke gått sykepleiere hus forbi, heller. Pasientens seksualliv er en del av det store bildet som definerer livskvalitet og fungering. Det er blitt skrevet utallige fagbøker om emnet, det arrangeres fagkurs over en lav sko, og sannelig har ikke også regjeringen kommet på banen med en egen nasjonal handlingsplan.

Å si at seksualitet er viktig for alle, og at man derfor må snakke om det, er derfor som å sparke inn en åpen dør. Kan noen være uenig i at seksuell helse også er … ja, helse? Nei. Det er et grunnleggende behov som sykepleiere allerede i sine yrkesetiske retningslinjer blir minnet om skal «ivaretas».

Hudkontakt

Men enkelt er det ikke, selvfølgelig, oversatt til virkeligheten på et sykehjem i Nord-Odal, en omsorgsbolig i Verdal eller en institusjon for psykisk helsevern i Larvik. Mitt inntrykk er at det egentlige problemet i dag ikke er at helsepersonell generelt kvier seg for «den store samtalen» i seg selv. Det blir først vanskelig når vi begynner å tenke på hva vi skal gjøre med den informasjon vi får gjennom en samtale.

For én ting er å spørre, en annen er å få lengsler og behov i fanget som du ikke umiddelbart kan gå på medisinrommet eller på kjøkkenet for å løse. Mange av de grunnleggende behovene som sykepleiere skal dekke hos pasienten, handler tross alt om relativt prosaiske primærbehov som mat, drikke, tørre bleier og det å slippe å ha unødvendig smerte. Men hvordan forholde seg til pleietrengende pasienter som, bevisst eller ubevisst, målrettet eller flakkende, lengter etter noe annet: ordentlig hudkontakt, en kjæreste i naborommet eller bare å bli opphisset?

Når du har kommet så langt at du lar pasienten snakke fritt om udekkede behov, er det ikke lett å ignorere det du har hørt etterpå.

Sterk rygg

To pasientgrupper peker seg ut som særlig relevante. De som har fått svekket seksuell helse på grunn av nedsatt funksjon etter operasjoner og/eller sykdom, burde være den greieste gruppen å forholde seg til. Her kan man jo nærmest spå problemer på forhånd. Risiko for ereksjonssvikt eller tørre slimhinner står jo i alle lærebøker, men selv ved slike «varslede katastrofer» kan rutinene i helsetjenesten svikte. I stedet for en ordentlig samtale om temaet, får pasienten altfor ofte bare en brosjyre trykket opp i hendene. Vær så god, du kan finne det ut selv!

Skam

Mer alvorlig er holdningen til langtidspasienter, særlig de som bor på heldøgnsinstitusjoner, og som er helt prisgitt personalets hjelp til å kunne fungere for selv de minste ting.

Sykepleiere som jobber på sykehjem, i boliger eller på psykiatriske institusjoner vil nok i utgangspunktet anerkjenne de ulike behovene til sine pasienter som både legitime og ekte. Men så fort det handler om seksuell frustrasjon, er det fristende å tenke at de tross alt ikke kan ta ansvaret for alt pasienter savner, heller.

Å ignorere seksuelle problemer er likevel en kortsiktig strategi. Det kan også påføre pasienten skam for følelser som i utgangspunktet er helt naturlige og universelle.

Liberalt

Det viser at det er et godt stykke igjen til vi kan nå målet om å sikre pasienten større autonomi gjennom egne valg, eller «pasientens helsetjeneste», som helseminister Bent Høie pleier å kalle det. Jeg vil påstå at valgmulighetene mange steder er svært begrensede, særlig når det kommer til seksualbehov hos pleietrengende pasienter.

I tradisjonelt liberale land som Danmark og Nederland finnes det helsepersonell som går langt i å legge til rette for pasienten. Der har Staten erkjent at helsepersonellets plikt strekker seg litt lenger enn bare til å snakke om seksualitet. Helsetjenesten i disse landene skal ikke legge hindringer i veien for seksuell utfoldelse. Helsepersonell som selv ønsker det, kan gå relativt langt når det gjelder selve tilretteleggingen for at en pasient skal bli seksuelt tilfredsstilt.

Vil du møte meg?

I Norge er det siste selvfølgelig utenkelig. Ivaretakelse av pasientens grunnleggende seksuelle behov blir her tolket som en plikt til å gi god opplysning og veiledning. Sykepleiere skal hjelpe pasienten til å hjelpe seg selv. For å lykkes med dette kreves det like fullt at sykepleiere er dønn konkrete med tanke på pasientenes seksuelle utfordringer. Hva vil pasienten? Hva er det pasienten ikke får til? Hva er det som kan gjøres for at vedkommende får det han eller hun ønsker?

Å skulle finne ut dette kan selvfølgelig være både kleint, utfordrende og skummelt. Her må vi likevel kunne hente inspirasjon fra Hanne Ørstaviks roman. Å følge pasienten på sin vei over den store, åpne plassen som symboliserer seksualitet, kan åpne for overraskende perspektiver, ikke bare hos pasienten selv, men også hos sykepleiere som tør.

Kraft

For noen år siden fikk jeg en henvendelse fra en sykepleier som hadde intervjuet demente pasienter på et sykehjem i Vestfold. Hun hadde spurt dem om hvordan de hadde opplevd det da de fødte sine barn. Historiene åpnet virkelig øynene mine: Pasienter som ikke husket hva de hadde gjort for en time siden, eller navnet på sønnen eller datteren, fortalte i detalj om hvordan selve forløsningen hadde vært, hvordan jordmoren hadde oppført seg og hva de kjente da barnet endelig kom. Her var det åpenbart sterke følelser i sving som ikke hadde latt seg hviske ut av alderdom, sykdom og svekket hukommelse.

Det minnet meg om at enkelte ting her i livet har en så voldsom kraft i seg at man bærer dem med seg hele livet, også helt på tampen. Mon tro om ikke seksualitet er en av disse tingene?

Barth Tholens var ansvarlig redaktør i Sykepleien idet dette ble skrevet, men gikk av med pensjon 1. mars 2021. Han ble etterfulgt av Anne Hafstad.