Krav om heltid endret turnusen på det nye sykehjemmet

Sykehjemmet er nytt på alle vis: Både bygget, turnusen og oppgavefordelingen.

Helsefagarbeiderne pleier pasientene, mens sykepleierne gjør oppgaver bare de kan gjøre.

Sandsli bo- og aktivitetssenter ligger to bybanestopp fra Bergen lufthavn. Rundt det nye mursteinsbygget kneiser heisekraner. Flere boliger skal gi plass for flere folk.

En hvitkledd Christoffer Kviteberg geleider Sykepleiens journalist gjennom luftige lokaler til en frodig vinterhage, som jevnlig stelles av et gartnerfirma.

– Målet er å ha et åpent hus som alle i området kan bruke, forteller Kviteberg, som er sykepleier og tillitsvalgt.

Her er det kafé, bibliotek og aktivitetsrom. Å tilby kun hele stillinger er i tråd med Bergen kommunes satsing på heltidskultur.

Før jobbet Kviteberg på et tradisjonelt sykehjem og trivdes med det. Men sykehjemmet ble nedlagt i likhet med to til, for at dette stedet kunne oppstå.

Rundt halvparten av personalet kommer fra de nedlagte institusjonene. Men noen ville ikke gi slipp på deltidsarbeidet og sa nei takk til omstilling.

Var skeptisk i starten

Kviteberg var selv skeptisk da han hørte om nytenkningen: Langvakter? Sykepleierne ut av avdelingene? Det virket radikalt.

– Og hvordan liker du deg nå?

– Jeg stortrives, sier han.

Slik er sykehjemmet organisert:

• Kun heltidsstillinger, noen studentstillinger i helg.
• Sykepleierne på avdelingen er erstattet av helsefagarbeidere, også avdelingslederne.
• Et sykepleierteam på tolv «server» avdelingene.
• Alle har langvakter (12,5 timer) i helgene. Noen også i uken.

Sykepleierne er tilknyttet hver sine avdelinger, men har en egen base i fjerde etasje. De er ikke del av pleiepersonellet, men «går på topp» av den faste bemanningen.

– Teknisk sett er vi bedre bemannet enn før. Men en del sykepleiere er erstattet med helsefagarbeidere, sier Kviteberg.

– Men her får ingen jobbe deltid, altså?

– Nei. Det vil si, man skal i så fall ha en grunn til det. Men Sandsli er for dem som ønsker heltid, sier Kviteberg.

– Med to barn kan 100 prosent bli mye

Sykepleier Randi Vetås slår seg ned ved bordet i vinterhagen. Før hun begynte her, jobbet hun redusert på akuttmottaket på sykehuset i Stavanger.

– Hvordan er overgangen?

– Det går greit. Livssituasjonen betyr jo mye for hvilken arbeidstid du foretrekker.

Selv har hun en sønn på to år, og et nytt barn er på vei.

– Med to barn kan 100 prosent bli mye. Jeg må kjenne på det.

– Så kanskje blir det deltid?

– Ja, men jeg må tenke på økonomien og pensjonen også. Hvis jeg går ned 20 prosent, må vel noen inn for meg.

– Men her skal det bare være hele stillinger …?

Kviteberg trer støttende til:

– Deltid er en rettighet. Vi har en buffer og skal tåle et par sykepleiere i redusert stilling uten å ta inn vikarer. Men hvis alle i teamet vil redusere stillingene, blir det jo problematisk.

Savner å ha oversikt over pasientene

Utgangspunktet for organiseringen er sykepleiermangelen.

– Vi hadde trengt mange flere sykepleiere med tradisjonell bemanning, sier Kviteberg.

– Om det ikke var sykepleiermangel, hvordan ville dere helst hatt det?

– Sykepleiere på topp, også inne på avdelingene. Det mest ideelle er å ha sykepleiere der det skjer, svarer Vetås.

Kviteberg ville latt helsefagarbeiderne slippe å ta alt det tunge arbeidet.

– Det er de som kjenner på trøkket, sier han.

Vetås savner å ha oversikt over pasientene:

– Uten stell mister jeg det jeg syns er viktigst: Å følge opp de daglige behovene. Når noen ringer for en Oxynorm, tenker jeg at kanskje hadde ikke pasienten trengt den hvis jeg hadde fanget opp uro under morgenstellet.

– Ja, det stilles store krav til helsefagarbeiderne våre. Kanskje for store. Hvis modellen vår skal brukes overalt, så vil det også kreve mer av utdanningen deres, mener Kviteberg.

– Vi har fått en mer administrativ rolle

Sykepleierne har faste oppdrag, som å klargjøre smertepumpe, behandle sår og skifte kateter.

Utover det faste kan det være utfordrende å prioritere, syns Vetås.

– Og tolv sykepleiere i team betyr tolv ulike måter å tenke på, sier hun.

– Ja, vi har ulike interesser og erfaringer. Noen er mer til stede i stell enn andre. Og noen bruker halve dagen på sår, sier Kviteberg.

– Men ulik kompetanse utfyller vi hverandre og lærer av hverandre. For eksempel er det en i teamet som kan mye om palliasjon, sier Vetås.

Kviteberg legger til:

– Vi mister noe når vi ikke går i stell, men jeg har stor tillit til helsefagarbeiderne, og vi skal støtte dem med kunnskap så de skal tørre å ta faglige avgjørelser. De må lede seg sjøl.

Hans inntrykk er at mange avdelinger klarer det.

– Og hvor mye skal vi sykepleiere blande oss? Vi har jo en tendens til å ta styringen, mener Kviteberg.

– Men hvis vi var der i det daglige, ville vi fått mer tak på hvor vi skal hjelpe og veilede. Nå blir det litt tilfeldig hva jeg fanger opp, og hva de kommer til meg med, sier Vetås.

– Vi har fått en mer administrativ rolle. Jeg liker den rollen, selv om jeg også savner pasientene. Men vi må tørre å ta skrittet tilbake, sier Kviteberg og legger til:

– Helsefagarbeiderne savner oss selvfølgelig i avdelingen, men de savner ikke det at vi bare forsvinner for å gjøre sykepleieroppgaver, så det blir mer arbeid for dem.

Les hva sykehjemsstyreren sier: – Kjekt å kunne tilby faste hele stillinger

Gjør lite «hotelloppgaver»

– Hvordan reagerer helsefagarbeiderne på at de må ta de tyngste løftene?

– Det kan være litt irritasjon. Vi sykepleiere kan distansere oss fra vanskelige situasjoner, de må stå i det, sier Kviteberg.

– De kan føle seg alene?

– Det noen kaller hotelloppgaver, som å bytte på sengen og smøre frokost, og det daglige stellet gjør sykepleiere svært lite eller ingenting av lenger. I tillegg får de oppgaver av oss. Litt konflikt kan det bli, sier Kviteberg.

Passer best for store sykehjem

– Spares det penger på å ha færre sykepleiere?

– Kanskje tvert imot. En erfaren helsefagarbeider er dessuten like dyr som en ny sykepleier, sier Christoffer Kviteberg.

Han legger til:

– Dette er en modell for et større sykehjem. Det blir spennende å se om den vil fungere i mindre enheter.

Randi Vetås påpeker at siden modellen er ny, er det ekstra viktig å evaluere hva som funker og ikke, så de ikke havner i et uheldig mønster.

Noen justeringer har de gjort underveis. For eksempel var planen bare å bruke stille rapport. Men nå rapporterer de mest muntlig og leser seg mer opp om pasientene etter behov.

Lettere å gjøre dobbeltkontroll

De to tar turen til medisinrommet. Smertepumper skal fylles, morfinsprøyter klargjøres.

Dobbeltkontroll er sjelden et problem, her er alltid en ledig sykepleier å spørre. I hvert fall på dagtid. Kviteberg er mer usikker på hvordan det er om natten.

– Det er ikke gøy å trekke opp morfin alene, sier han.

– På smertepumpe må vi være to, fastslår Vetås.

Hun er klar med Ketalar, et anestetikum som skal brukes i pumpen,

– 50 milligram per milliliter. 1 milliliter Ketalar, sier hun.

Kviteberg skjerper blikket.

– 50 milligram per milliliter. 1 milliliter Ketalar, bekrefter han.

Og legger til:

– Litt for mye Ketalar, og pasienten kan bli sedert.

En annen fordel med fristilte sykepleiere er at de kan ta seg tid når pasienten er terminal.

– Da kan vi også bruke tid på pårørende uten at det går på bekostning av andre pasienter, sier han.

Langvakter på godt og vondt

Langvakter er både elsket og utskjelt.

Les også: Lyst på langvakt? Eller kanskje ikke?

– Kan man tvinges til å ta langvakter? Er ikke frivillighet en forutsetning?

– Langvakter i helgene er en del av modellen. Det er en av fordelene, eller ulempene, ved å jobbe her. Langvakter i uken er frivillig, sier Kviteberg.

Han har bare langvakter i helgene, mens Vetås også har lange vakter i uken.

Ser ikke sønnen våken på flere dager

– Jeg ville ha flere sammenhengende fridager. Men når jeg har langvakter tirsdag og onsdag, og dagvakt torsdag, er det lenge jeg ikke ser sønnen min i våken tilstand, sier Vetås.

Hun tror de fleste ønsker vanlige vakter i uken:

– De som starter på vakt klokken 15, kommer med mer energi og iver enn de som kom klokken 7 og fortsatt har flere timer igjen. De med langvakter er ofte trøtte når de er tilbake etter en times pause.

– De med mange langvakter mister kontinuiteten

Kviteberg trekker frem nok en ulempe: De med mange langvakter er sjeldnere på jobb.

– Da mister de kontinuiteten, akkurat som de som går deltid, sier han.

I helgene er det mer ro, og fordelene med langvakt er mer åpenbare:

– Da kan vi fordele oppgavene utover dagen. Men på noen avdelinger er det jo hardere å stå i det enn på andre, sier han.

– Og det er sårbart ved sykdom: Vi klarer å dekke inn en vakt på sju timer, men det er vanskelig å få noen til å ta en tolvtimersvakt, poengterer Vetås.

– De beryktede sein-tidlig-vaktene, da?

– De skal det være lite av. Antallet seinvakter er halvert. Målet er å ha helsefremmende turnus, men langvakter er ikke helsefremmende, sier Kviteberg.

– Har fått såret til å gro veldig bra

Primæravdelingen til Vetås er en somatisk avdeling for beboere med kognitive restressurser. En av dagens oppgaver er å sjekke sårene til Ulf Sten Solberg (87).

For et år siden falt han hjemme da hjertet sviktet, og han slo seg på en skapdør, forteller han.

Han hadde alarm på armen, og hjelpen kom fort. Så ble han innlagt her.

Vetås løsner bandasjen han har på ankelen.

– Dette ser kjempefint ut, konstaterer hun fornøyd.

Hun renser såret og legger på ny bandasje.

– Dette er et sår vi har fått til å gro veldig bra. Det er de samme som har stelt og byttet på såret, så all ære til sårsykepleierne.

Helsefagarbeider: – Vi gjør det andre

På samme avdeling er helsefagarbeider Marcus Andrea Langøy på vakt.

– Jeg har vært med fra dag én. Før var jeg på skjermet demensavdeling på et annet sykehjem, men det var ikke noe for meg. Så søkte jeg meg hit. Det er deilig å kunne snakke med pasientene, sier han.

Her er 20 beboere fordelt på to grupper. Han var ferdig helsefagarbeider for to år siden.

– Sykepleiere gjør det de trenger å gjøre. Vi gjør det andre. Siker og riker, for eksempel.

Prosedyren SIK er en engangskateterisering.

– Vi er veldig selvstendige

Helsefagarbeiderne observerer virkning og bivirkning av medisiner og gjør News-målinger.

News står for National Early Warning skåre og er et verktøy for å sikre tidlig advarsel om mulig klinisk forverring hos en pasient.

De er også med på legevisitten.

– Vi er veldig selvstendige. Gjør alle observasjoner og ringer sykepleier hvis det er noe, sier Langøy.

Han syns sykepleierne er mer tilgjengelige på denne måten.

– Før forsvant de plutselig to timer fra pleieoppgavene, og vi gikk rundt som hodeløse høns, ler han.

– Er de treige når du ringer etter dem?

– De kommer så fort de kan. Jeg vet at de gjør noe annet hvis de ikke er her med en gang.

– Ringer du ofte på sykepleier?

– Ja! Men bare én gang i dag.

Oftest spør han om behovsmedisin.

– Kvalmestillende eller smertestillende er det vanligste. Jeg har jo ikke lov å gi en Paracet uten å konferere med sykepleier.

– Kjenner du alle sykepleierne?

– Jeg vet hvem alle er. Sykepleierne som ikke kjenner oss, må ha tillit til oss. Hvis en pasient er kjempedårlig og trenger Sobril, må sykepleier stole på vår vurdering.

– Ansvar er både slitsomt og lærerikt

– Det er både positivt og negativt å ha mer ansvar. Slitsomt, men mer lærerikt.

Han legger til:

– En fordel for sykepleiere er at de slipper tullealarmene. Sånt som å bli tilkalt for å skjenke kaffe.

Kjøkkentjeneste slipper de også.

Langøy går bare langvakter i helgene. Men han kan tenke seg 50/50 i uken.

– Hvorfor?

– Jeg vil ha mer fri.

– Til hva?

– Reising. Jeg liker å se nye steder, sier Marcus Andreas Langøy.

Opplæring havnet i andre rekke

Opplæring er en av sykepleiernes oppgaver.

– Vi hadde store planer. Men det har havnet i andre rekke, blant annet på grunn av koronaen, sier Christoffer Kviteberg.

Men nå er de i gang: Det har blitt undervist om livets siste dager og sårbehandling. Personsentrert omsorg og kreftbehandling er temaer som står for tur.