Kongsbergdrapene: – Hvorfor gjorde han det, lurer de unge på

Kongsberg, onsdag 13. oktober:

Politiet er på vei for å pågripe mannen som snart skal bli en drapsmann. Hilde Vesetrud Foss møter blålysene når hun kjører hjemover. Hjemme får hun en telefon fra kommuneoverlegen.

Kriseteamet er aktivert, får hun vite. Foss er leder for noen i teamet.

Fem ble drept og flere ble skadet denne kvelden i innlandsbyen med 27 000 innbyggere.

6000 av dem er under 20 år.

Foss er helsesykepleier og leder for Forebyggende helsetjeneste barn og unge 0–20 år.

– Vi vet ikke hva som møter oss

Utpå kvelden blir helsesykepleier Tonje Støa Sandvik oppringt av Foss. Sandvik er teamleder for Ung helse som yter tjeneste til aldersgruppen 13 til 20 år.

Telefonen kommer ikke uventet. Hun skjønner at helsesykepleierne mest sannsynlig må stille opp dagen etter.

Hun kjenner ikke hele omfanget av krisen når hun varsler sitt team. Hun har ikke så mye fakta å gi. Men hun sier til dem: «Nå legger vi alle planlagte oppgaver til side.»

Hun sier også: «Vi vet ikke hva vi vil møte på torsdag, vi må være i beredskap. Være mentalt forberedt».

Det de vet, er at klokken 08.00 skal de møte barn og unge der de er. Teamet holder kontakt med hverandre utover natten.

Helsesykepleiere på alle skoler

Morgenen etter drapene møtte rundt 25 helsesykepleiere opp på alle skolene i byen, både barne- og ungdomsskoler og videregående.

Kommunens kriseteam, som består av ti personer, inkludert sykepleiere og leger, er de som rykker ut når en akutt krise oppstår.

– Kriseteamet arbeider hvis en krise oppstår på kveld, natt og helg. På dagtid i uken tar gjerne de ordinære tjenestene over arbeidet, sier Hilde Vesetrud Foss.

– Trøstes best av de nærmeste

– I en krise trøstes barna best av dem som er nærmest dem: Lærerne på skole og i klasserom og foreldrene hjemme, sier Sandvik.

Det er rektorenes ansvar å ivareta sine ansatte. Lærerne skal ivareta elevene.

Helsesykepleierne er til stede som en hjelpetjeneste.

– For de fleste er det nok at skolen rydder plass til å snakke med elevene og de ansatte om det som har skjedd, for å skape trygghet. Men noen trenger noe ekstra. Da vil vi være til stede og ha åpen dør, sier Sandvik.

Vil ha råd om hva de skal si til elevene

Skolene har brukt helsesykepleierne på ulike måter.

Noen lærere har hatt dem med inn i klasserommet, andre vil bare ha råd om hva de skal si til elevene.

Noen samler ungdommene i større grupper, andre ganger snakker de med enkeltelever. De mindre barna har ofte med seg voksne.

Helsesykepleierne har også blitt kontaktet direkte av foreldre som ønsker veiledning.

– De som har mye å bære fra før, enten det er barn eller voksne, kan trenge mer oppfølging enn andre. Hendelsen kan ha satt i gang tanker om noe de har opplevd tidligere, sier Sandvik.

Tre råd fra ekspertene

Krisepsykologene Magne Raundalen og Atle Dyregrov var raskt ute med råd til voksne: Hva skal vi si til barna om drapene i Kongsberg?

Her er deres tre hovedråd:

• Gi barna forsikringer om trygghet
• Gi barna presis informasjon og gode forklaringer
• Følg med i hva de tar inn gjennom mediene

Rådene ble raskt lagt ut på kommunen nettside.

– Det viktigste er at det blir satt ord på ting. At det de har å si, blir tatt imot, sier Foss.

«Hvorfor gjorde han det?»

– Det er forskjellig, alt etter alder. Noen av de unge har overveldende tanker, sier Sandvik.

– Hvilke tanker gjør de seg?

– De syns det er vanskelig å forstå det som har skjedd. Mange blir redde og utrygge.

– Er de redde for å gå ut?

– De er mer opptatt av å skaffe seg informasjon. De vil gjerne forstå: Hvorfor skjedde dette? Hvorfor gjorde han det? sier Sandvik.

– Det er ikke så lett å forklare?

– Nei, og da er det ekstra viktig å snakke om det i trygge former. Og gi tilpasset info ut fra alder, sier Foss.

Les også:– Sykepleiere må bli bedre til å vurdere voldsrisiko

– Sosiale medier er en utfordring

– Mediene har påpekt svikt i helsevesenet og har kritisert politikerne?

– Særlig sosiale medier er en utfordring. De unge får både riktig og ikke riktig info, og vi har ikke sjans til å være i forkant. Det blir mye deling, og ikke alt som spres er bra, sier Sandvik.

Hennes erfaring er at når de ikke forstår, begynner de å finne ut av ting.

– Ofte trenger vi ikke si så mye, for de har lest om hendelsen i mediene, og det er snakket om rundt middagsbordet. Men ting må ofte gjentas for at det skal bli trygt og forståelig, sier Sandvik.

«Hvordan skal jeg orke å være i det?»

– Når følelsene og tankene blir overveldende, lurer de på hvordan de skal orke å være i det. Da trenger de å bli sett og hørt, og at noen har tid til å høre hva de tenker. Da blir det litt lettere å bære, sier Sandvik.

De snakker om hva som er normale reaksjoner, som frykt og sorg. Om hvordan det kjennes i kroppen.

– Vi råder dem til å ha en mest mulig normal hverdag, med tid til å prate sammen, sier Sandvik.

LES OGSÅ: Kongsberg i beredskap: – Sykepleierne berøres både gjennom jobb og fordi de bor her

– Folk søker sammen

De viser til det store oppbudet av mediene.

– Det har jo rullet inn av journalister. Utenlandske medier har vært her. Det har vært en voldsom opplevelse for mange, sier Foss.

– Passer de unge på hverandre?

– Ja, absolutt. Vi ser en raushet, sier Sandvik.

– Kan slike hendelser skape et godt samhold blant de unge?

– Vi og de unge ser at folk bryr seg. Det har vært lystenning og andre arrangementer. Folk søker sammen, det er jo veldig fint.

– De møter opp i alle aldre?

– Ja, og det er viktig at de unge kommer på skolen og tar del i det rektor og lærerne sier, at de får delta i et slags fellesskap, sier Sandvik.

– Mye handler om å være et godt medmenneske

– Hva kan du si til andre sykepleiere om arbeidet deres?

– Som yrkesutøver er du opptatt av å gi en god tjeneste. Hvordan kan jeg veilede om dette? sier Sandvik.

– Mye handler om å være et godt medmenneske og gi rom og forståelse. Sykepleiere støtter seg på fagkunnskap, for eksempel om hva som er normale sorgreaksjoner, sier Sandvik.

Rådene fra Raundalen og Dyregrov har vært gode å ha med seg i arbeidet.

– Vi har sendt ut støttemateriell til barnehager, skoler og foreldre, sier Foss.

– Kan bli behov for ettervern

Tjenesten deres har blitt mer tilgjengelig etter hendelsen, påpeker Foss. Ung helse har nå tilbud om samtalegrupper og drop-in-tjeneste på Helsestasjon for ungdom.

– Jeg regner med det kan bli behov for ettervern og oppfølging når det har gått litt tid, sier Hilde Veserud Foss.

Hun er med i ledergruppen som ble aktivert da kriseteamet ble varslet.

– Kriseteamet skal bistå enkeltpersoner eller grupper, både i lokale og nasjonale kriser, til ordinære tjenester overtar på dagtid. I denne krisen har kriseteamet og den ordinære tjenesten jobbet hånd i hånd, og på tvers, sier Foss.

Hun legger til:

– Kongsberghjelpa har hatt mye pågang nå, siden det er mest voksne som har vært direkte berørt. Ofrene er voksne, men vitner har sett og hørt ting, sier hun.

Kongsberghjelpa er et helsetilbud til voksne med rus- og psykiske helseutfordringer.

Har fått debrifing

– Hvordan har dere forholdt dere til helsesykepleierne som har vært i direkte kontakt med elevene?

– Vi har snakket om hva de har gått gjennom, som en debrifing. Mange har fått henvendelser som gjør inntrykk, og vi må passe på så de kan virke i jobben fremover også, sier Foss.

– Tryggheten blir rokka ved

– Hva har gjort ekstra inntrykk i denne tiden?

– Det er overveldende når noe sånt skjer i en liten by som vanligvis er trygg å være i. Det er vanskelig å forstå. Jeg tenker på dem som er berørt. Det har vært tøft for både hjelpetjenesten og alle andre, sier Sandvik.

– Lett å tenke «det kunne vært meg som ble angrepet»?

– Mange tenker de tankene. Det er tilfeldigheter og byen er liten. Mange har beveget seg i sentrum dagen før, eller samme kveld. Det kunne skjedd hvem som helst, det kommer veldig nært, sier Tonje Støa Sandvik.

– Det er naturlig å bli skremt når vi vet hva som har skjedd. Det er en normal reaksjon på en unormal hendelse. Tryggheten vi er vant med, blir rokka ved, sier Hilde Vesetrud Foss.