– Jeg måtte jo finne ut av det selv

– Det tok veldig lang tid før jeg skjønte at det eksisterer noe hjelp der ute.

Slik forklarer en mann i førtiårene, som har slitt med rus i ti år, hvorfor han ikke oppsøkte hjelp fra norsk helsevesen tidligere.

Mannen er en av seks personer som sykepleier Ruben Jervell Pettersen har dybdeintervjuet i forbindelse med sin masteroppgave.

Fellesnevnere for de seks er at de opprinnelig er fra Øst-Afrika, har slitt med rusbruk og har vært i kontakt med norske helsetjenester.

– Dette er en gruppe mennesker som møter flere typer stigma og barrierer, samtidig som de kan ha stort behov for helsehjelp, forklarer Pettersen.

Større risiko

Selv om ikke-vestlige innvandrere statistisk sett bruker mindre rusmidler enn majoritetsbefolkningen, har de større risiko for å utvikle problematisk rusatferd.

I jobbsammenheng har Pettersen opp gjennom årene truffet mange ulike mennesker med rusutfordringer, både på det nå nedlagte Natthjemmet til Kirkens Bymisjon i Oslo, på legevakten og på Frelsesarmeens Gatehospital i Oslo der han nå er leder for palliativ avdeling.

I flere år bodde han dessuten i Oslo-bydelen Grønland, nært på faste tilholdssteder for byens tyngre rusmiljø. Han la da merke til at det var deler av gatas miljø han sjelden møtte ute i tjenestene.

Hvorfor?

I en studie, som Pettersen og hans veileder Jonas Debesay nylig presenterte i tidsskriftet BMC Health Services Research, identifiseres og kategoriseres ulike barrierer for helsehjelp som østafrikanske innvandrere med rusproblemer kan oppleve.

Det dreier seg blant annet om begrenset kunnskap og tilgang til informasjon, egen skepsis overfor et «hvitt system», frykt for ekskludering fra familie og fellesskap samt rasisme fra ansatte og medpasienter ute i tjenestene.

– På ett nivå kan man si at undersøkelsen slår inn åpne dører. For eksempel er det godt dokumentert, på et mer overordnet nivå, at visse innvandrergrupper mottar dårligere helsetjenester enn andre, at de har mindre kunnskap om tilbudene og så videre.

En oppsummering av tjueseks studier på feltet konkluderte for eksempel med at konsekvensene av rusbruk hos innvandrere ofte ble komplisert og forsterket av sosial usikkerhet og ulike barrierer for tilgang til helsetjenester.

– I min undersøkelse ser jeg derimot på en veldig spesifikk undergruppe som det nesten ikke finnes noe forskning på, påpeker Pettersen.

Selvmedisinering mot traumer

De seks intervjuobjektene – fire menn og to kvinner – har bakgrunn fra Somalia, Eritrea og Sudan. Alle i gruppen hadde brukt minst to typer rusmidler, deriblant alkohol, kokain, cannabis, heroin, amfetamin og benzodiazepiner.

Alle seks kunne peke ut underliggende årsaker de mente bidro til rusbruken, som ble brukt som selvmedisinering knyttet til blant annet sorg, traumer og depresjon.

Nok et tydelig fellestrekk i intervjuobjektenes fortellinger var begrenset kunnskap om både rusbruk, psykiske lidelser og om hvilke behandlingstilbud som fantes.

– Jeg måtte jo finne ut av det selv, påpekte en av dem.

Mannen, som presenteres under pseudonymet «John», sammenliknet flere ganger opplevelsene han hadde med opplevelsene til sine norske venner. De hadde, ifølge ham, mer robuste sosiale nettverk og foreldre som var bedre informert om hvordan man kunne håndtere psykisk uhelse og rusbruk.

Selv om de fleste av de seks hadde gode norskkunnskaper, var terminologien som ble brukt om slike forhold en utfordring. En informant fortalte for eksempel at han ikke engang forsto hva begrepet «mental helse» betød.

– Den viktigste konklusjonen i undersøkelsen er at denne gruppen ikke mottar likeverdige tjenester i norsk rusbehandling, sier Pettersen.

– Å slite med helse kan i utgangspunktet være forbundet med stigma i visse miljøer. Når man beveger seg over i rus og psykiatri, blir det enda verre.

Skepsis til systemet

Flere av intervjuobjektene uttrykte skepsis til det enkelte kalte «det hvite systemet». Med andre ord så de seg selv som utenforstående i møte med helsetjenester konstruert med utgangspunkt i majoritetsbefolkningen.

En forteller for eksempel at det ikke var noen mørkhudede blant behandlerne eller andre ansatte, «så jeg var skeptisk til hvordan jeg skulle bli behandlet».

Enkelte følte seg også utrygge fordi de fryktet helsepersonell ville fortelle om deres rusbruk videre til politiet, og at de dermed risikerte å bli straffet eller deportert dersom de søkte helsehjelp.

«Patrick» beskriver det slik:

– Jeg var redd for å bli straffeforfulgt av myndighetene, fordi jeg har bare hørt noe dårlig om politi og hadde rett og slett mye fordommer da. Og jeg hadde jo skåret alle over samme kam, i hjelpetjenesten, politi, alt liksom.

Frykter ekskludering

Nok en barriere var frykten for ekskludering fra egen familie og etniske fellesskap. Tradisjoner, kulturelle oppfatninger og stigma knyttet til rusbruk, gjorde at flere kviet seg for å oppsøke hjelp.

– Jeg var redd for familie, for alle, for ære, for stolthet – alt det der står på spill, ikke sant? fortalte for eksempel «Yosuf».

Flere fortalte dessuten om erfaringer med rasisme i behandlingssammenheng, blant annet i forbindelse med gruppeterapi. En informant hadde for eksempel opplevd å bli oppfordret av hvite medpasienter til å lage apelyder, og alle med behandlingserfaring hadde kjent på et ubehag ved å være eneste mørkhudede i rommet.

Ikke beksvart

– I denne type migrasjonsforskning snakkes det mye om at man må bygge kulturell kompetanse hos ytere av helsehjelp, men det holder ikke å sende ansatte på kurs, og så forsvinner problemene. Det trengs en mer systemisk tilnærming, understreker Pettersen.

Ikke minst skulle han gjerne sett at det ble formidlet mer om tilgangen til helsetjenester i introduksjonsprogrammet for nyankomne flyktninger.

– Det er også behov for kampanjer overfor ulike innvandrermiljøer om hvor man finner informasjon, samt at man jobber med å fjerne ulike typer stigma. Det har skjedd mye her de siste årene, men det har ikke nådd ut til alle.

Pettersen understreker at så godt som alle informantene, tross alt, også hadde positive historier å komme med.

– Bildet er ikke beksvart. De fleste hadde møtt minst én i hjelpeapparatet som så dem og forsto dem. Du kan godt si det er en klisjé, men det gjør det ikke mindre sant.

Assisterende redaktør i Sykepleien Forskning, Jonas Debesay, har vært Pettersens veileder og står som medforfatter av artikkelen i BMC Health Services Research.