fbpx – Jeg kan ikke reise hjem. Det er ingen der for oss Hopp til hovedinnhold

– Jeg kan ikke reise hjem. Det er ingen der for oss

FORNØYDE: Helsesøster Anne-Britt Johansen liker å lese. Gerry og Arman hører og spør.

Gerry og Arman vet ikke om de får bli i Norge. Mens de venter, ser helsesøster etter at de har det best mulig.

På skiltet står det «camping». Men det er asylmottaket som holder til her på Heimdal, sør i Trondheim.

Her er det campinghytter, brakker og en forlatt stemning. Noen unge afrikanske menn smiler nysgjerrig. Et par småbarn titter alvorlig ut fra en døråpning. Og der på trappen ved enden av en av brakkene står en indisk mamma med to spretne blåkledde guttevalper hengende rundt.

Helsesøster Anne-Britt Johansen har kjent dem i snart tre år. Hun beundrer denne kvinnen. Hun lurer på hvor hun henter kreftene fra.

 

Tredje avslag

Kawaldeep Kaur (29) kom til Norge for snart tre år siden. Da var Gerry to år. Arman var i magen og ble født like etter. Hun reiste fra India fordi hun var alene, uten familie eller annet nettverk. Der var det ingen framtid for alenemoren.

Etter to-tre uker i Oslo havnet hun her på Trondheim mottakssenter. Tre ganger har hun fått avslag på sine søknader om asyl.

Asylmottaket synger på siste verset. Det er drevet av Hero, landets største private drifter av asylmottak. Hero har kjøpt en tomt i nærheten. Brakker og hytter skal flyttes dit. Kaur og guttene har bodd i en av campinghyttene, men da vannet frøs i vinter, måtte hun flytte midlertidig inn i brakken.

Johansen er spent. Det er lenge siden hun har besøkt den lille familien hjemme. Hun hadde håpet på at Hero skulle bygge nytt. Men mer isolasjon i hyttene er i hvert fall lovet.

 

I brakken

Kaur viser rundt mens de to i blått er høyt og lavt. Mor har hentet dem tidlig i barnehagen for å treffe Sykepleien. Gerry gråt, forteller hun, han ville ikke gå fra vennene sine. Men nå er han blid. Arman spiser mandler fra et lite fat han bærer på. Han peker på brystet og opplyser at det er Ben 10 – en helt fra barne-tv.

Den smale korridoren har mange dører. Familien Kaur har et soverom med et skap og en seng. Der sover alle tre. I stuen er en toseter, et bord, en klappstol og tv. I vinduet henger et blått kosedyr i stoff.

Badet deler hun med en annen familie. Også det trange kjøkkenet. Der er et lavt barnebord, med tre bitte små stoler. To komfyrer står tett i tett, oppå den ene står en mikrobølgeovn.

Kaur har en venninne på besøk. Hun vil også gjerne snakke med Sykepleien. Hun har noe på hjertet.

 

Jobber frivillig

Gerry og Arman snakker norsk med mamma. Hennes morsmål punjabi kan de ikke. Nå serverer hun sønnene brødskiver med leverpostei ved bordet på kjøkkenet.

En kjele te står på komfyren. På trøndersk forteller Gerry at han liker te. Bare den ikke er for varm. Og med melk.

– Æ vil ha «milk»! opplyser Arman.

Det vil Gerry og. Mamma varmer melk, akkurat passe temperert, i mikroen og heller i to glass.

Tobarnsmoren har ingen svar på hva hun skal gjøre etter avslagene. Hun vet ikke.

– Men jeg kan ikke reise hjem. Det er ingen der for oss.

Barna pleier å være i barnehagen til klokken fem.

– Selv prøver jeg å unngå å sitte hjemme og tenke.

Hun jobber frivillig for Frelsesarmeen og deler ut mat og klær. Hun har gått på frisørkurs i regi av mottaket og klipper andre asylsøkere her hver mandag.

– Får du penger for det?

– Nei da. Men det er noe å gjøre.

Før var det barnehage her, og Kaur jobbet frivillig der også. Men barnehagen ble lagt ned.

– Synd, fordi den ga nettverk, kommenterer helsesøster Johansen.

 

Synger hver onsdag

Guttene er blitt varme i trøyen. De turner i sofaen og klatrer på sin mor. De finner en bok og vil ha helsesøsteren til å lese. Hun får full oppmerksomhet. De vil høre en til. Og enda en.

I dag trenger ikke mamma Kaur lage middag. Hver onsdag klokken halv seks følger Kaur, som er sikh, guttene til barnesang i Frelsesarmeen. I dag skal det være grilling.

– Kaptein Sabeltann, er en farlig mann, synger Gerry.

Han kan nesten hele teksten. Arman gjør som storebror:

– Snart er skatten vår! traller han.

– Jeg leker med Aleksander i barnehagen, forteller Gerry.

– Det er stress hele tiden, men det hjelper å ha barna å ta seg av, sier Kaur.

Hun har ikke fastlege.

– Da er det fint å få helsehjelp av flyktninghelseteamet.

 

Venter lenge

Flyktninghelseteamet, som har eksistert siden 1988, er helsestasjon for alle barna på mottaket fra null til fem år. Når de blir seks, overtar skolehelsetjenesten.

Akkurat nå er det tjue av dem. Alle unntatt to er født i Norge. Det illustrerer at mange venter lenge.

De har flere navn: Asylsøkere. Papirløse. Og lengeventende. Det er akkurat det som bekymrer Johansen og kollegene: De ser at ventetiden går ut over barnas helse. Ikke minst fordi foreldrenes helse svekkes ettersom tiden går.

– Hadde de bare hatt gode forhold, ville det hjulpet, mener Johansen.

Mange av dem som er tilknyttet mottaket her, bor i boliger rundt om.

Men enda verre er det på Persaunet transittmottak, forteller hun. Der sitter «dublinerne». Det er de som har satt fingeravtrykket sitt i et annet europeisk land før de kom hit. Da sier Dublin-avtalen at de skal tilbake til det første landet de søkte beskyttelse i. Men noen er ureturnerbare. For tiden sendes for eksempel ingen tilbake til Hellas.

 

Sendte bekymringsmelding

I fjor fikk flyktninghelseteamet ansvar for helsestasjon og svangerskapskontroll på Persaunet. I januar skrev Johansen og kollega Tove Buchmann bekymringsbrev til barneombudet.

Der forteller de at barnefamilier og gravide bor på rom uten tilgang på vann og at etasjen er låst på grunn av sikkerhet, slik at barna er innelåst. De beskriver høyt frustrasjonsnivå blant beboerne, og utrygge foreldre. Politiet må rykke ut til mottaket på grunn av uro og vold – mens barna ser på.

Den overfylte og bråkete kantinen egner seg ikke for barnefamilier. Innleide vakter må holde ro og orden under måltidene. Kostholdet er mangelfullt.

Helsesøstrene viser til barnekonvensjonen, som sier at barn har rett til tilstrekkelig levestandard.

De viser til Utlendingsdirektoratets (UDI) mål om at barn kun skal være på dette mottaket i kort tid. Men i praksis bor de der i flere måneder.

Ifølge UDI skal mottaket være et mest mulig normalt bosted for personer i en unormal livssituasjon. Det skal gi vekstmuligheter for individualitet, tilhørighet og mestringsevne.

Helsesøstrene mener at barnas rettigheter og behov ikke er ivaretatt på Persaunet mottak. De er alvorlig bekymret for barn, familier og gravide.

 

Omgås narkotika

Barneombudet anbefaler dem å sende samme bekymringsmelding til kommunelegen i Trondheim, som har mandat til å pålegge retting av lovstridige forhold.

Kommunen har vært på tilsyn, men lite har skjedd.

– Både barn og gravide har vært der siden, sier Johansen.

Det koster helsesøstrene å melde bekymring utenom tjenestevei. Men akkurat i dag er de ekstra glade over at de sendte brevet. For i dagens Adresseavisen står det om narkotikaomsetting på Persaunet – der barna fortsatt bor. 

Sjakhnaz fra Aserbajdsjan forteller

Ute på mottaket beholder Kawaldeep Kaur roen. Guttene synes det er kjekt med besøk, men nå må de gjøre seg klare til grill og sang.

Anne-Britt Johansens tenker at på den ene siden vil det bli fint for dem å flytte i campinghytte igjen, for da får de sitt eget. Men plassen er minimal, og guttene blir større og krever mer plass.

Kaurs venninne har ventet tålmodig. Helst vil hun ha oss med hjem, men tiden strekker ikke til. Her er hennes historie:

Sjakhnaz Asadova (37) er fra Aserbajdsjan og kom hit i 2009. Hun har tre barn. Sønnen Togrul er snart 13, sønnen Ravan er ni og datteren Sema blir to i sommer.

Mannen var politisk aktiv i det demokratiske partiet og fikk problemer med regjeringen. Det tredje og siste avslaget fikk de i februar.

Eldste sønn har cerebral parese og kan verken gå eller snakke. Han får ernæring gjennom peg på magen.

– I Aserbajdsjan er det ikke mulig å leve med peg, forklarer hun.

Hun synes avslaget er urettferdig – med tanke på Togrul. Derfor prøver de igjen å få opphold.

– Jeg har ikke sluttet å håpe. Vi sender papirer til advokaten og håper på at saken blir vurdert av domstolen.

 

Føler seg isolert

Sønnen, som går på spesialskole, er tung å løfte, og hun og mannen har ingen avlastning. Togrul er mye syk. Når han får epileptiske anfall, må han være hjemme. Fordi de trenger ekstra plass, bor de i leilighet utenfor mottaket.

Tredjeklassingen Ravan spiller fotball og har mange norske venner.

– Men da vi fikk siste avslaget, ble han trist.

Selv føler hun seg isolert.

– Vi har vært her i fire år. Jeg kjenner få. Jeg kommer lite ut på grunn av Togrul.

Hun opplever at mange vil hjelpe; skolen, legen, sykepleierne. Nå skaffer de nye legeerklæringer for Togrul.

Da avslaget kom i vinter, hadde de ventet på svaret i to år.

– Hvordan reagerte du?

Hun blir stille. Bare rister på hodet.

Før vi forlater henne, sier hun:

– Det var fint for meg å få fortelle dette.

 

Mor for første gang

Helsesøster Anne-Britt Johansen skal tilbake til jobben og skrive rapport. Tidligere på dagen var Sahira Khalid Abdullah (29) der med sitt første barn, som ble født før termin og som nå er to uker.

– Hun har gått opp 130 gram på fem dager. Helt supert! sier Johansen.

– Har du badet henne selv nå?

Tolken Amina Barwari oversetter. De er begge kurdere. Den nybakte moren, som er analfabet, snakker kurdisk badini.

– Det er viktig at du snakker mye med barnet på morsmålet ditt, sier helsesøsteren.

Abdullah kom for snart et år siden og bor med mannen sin i egen bolig. De har fått avslag om asyl, men har anket.

– Hvordan er det å vente?

– Vanskelig. Jeg tenker mye. Jeg vet ikke hvordan livet vil bli. Jeg tenker på at babyen ikke har noen støtte. Det er dyrt å ha barn. Og vi må betale husleie, strøm og mat.

– Vil du fortelle forhistorien din?

Hun blir blank i øynene.

– Nei, minnene blir for sterke.

 

Tub

Hun overlater babyen til helsesøster som skal gi BCG-vaksine. Slik vaksine tilbys alle barn fra land der det er høyere forekomst av tuberkulose. En av oppgavene her er å sjekke alle for tub.

Johansen får hjelp av kollega Vigdis Ledal. Begge holder jenten fast mens Ledal stikker. Babyen blir lagt til brystet og roer seg.

– Vil hun få feber, spør mor.

– Nei, men om noen uker vil hun få et lite sår.

– Hvor mye veier hun nå?

–  3 160.

Asylbarna blir fulgt opp oftere enn norske babyer – hver måned hele det første året.

– Har du klær til henne? spør Johansen.

– Ja, jeg har kjøpt alt.

– Vi har en del klær her. Hvis du trenger noe senere, må du bare spørre.

Siden Abdullah ikke er tilknyttet mottak, får hun heller ingen penger. Kan noe gjøres, lurer hun? Ikke for sin egen del, men for barnets.

– Du trenger ikke bo på selve mottaket for å være tilknyttet det. Men det er bedre at du snakker med en annen her, hun kan mer. Men dette kan vi ordne.

Johansen forklarer:

– Om noen uker får du brev med personnummer til barnet. Dere må sende inn navnet hennes innen seks måneder. Men hun vil snart få avslag om asyl, siden du har fått avslag. Det er sånn det er.

De avtaler ny time om en uke.

 

Baby ble koseklut

Anne-Britt Johansen og Tove Buchmann ser at tett oppfølging av foreldre hjelper.

Men når de strever for mye, må barnevernet sette inn støttetiltak.

– Når det kommer avslag, da skjer det noe med foreldrene. De går ned i en bølgedal. Noen barn reagerer med å stagnere eller blir som spedbarn igjen og begynner med flaske, sier Buchmann.

Hun forteller om en familie som var i sitt fjerde mottak. Da barn nummer to kom, ble babyen en koseklut som moren klamret seg til.

– Vi koplet til BUP. I tillegg flyttet familien fra brakke på mottaket til ekstern bolig og senket da skuldrene. Etter en stund fikk de opphold.

Når det kommer avslag, skjer det noe med foreldrene. Helsesøster Anne-Britt Johansen.

4 om enslige unge asylsøkeres helse Forrige artikkel – Vi kan bli opprørt Neste artikkel