– Dersom du får skyldfølelse av å be om hjelp, så ber du gjerne ikke om hjelp

Psykolog Lene Berggraf møter både mennesker som sliter med å akseptere sin helsemessige situasjon og sine behov, og de som takler pasientrollen godt.

– Noen kan oppleve det som veldig befriende å innta en pasientrolle, sier hun.

– Det kan kjennes godt å gi fra seg ansvaret, akseptere egne begrensninger og erkjenne at nå er det noen andre enn meg selv som må bidra. For andre kan det oppleves som et nederlag.

Hun tror type lidelse kan ha mye å si for hvordan folk takler det.

– Psykiske lidelser kan ofte være uavklarte og oppleves som skambelagte for noen. De kan tenke at dette burde jeg håndtert på en annen måte, og de kan ha urealistiske forventninger til seg selv. Tilstander som helt åpenbart er uforskyldte og avklarte, kan være lettere å si høyt.

Berggraf har jobbet mye med temaet medfølelse og selvmedfølelse, blant annet gjennom samtaleterapi.

Skyld og skam

Ifølge psykologen kan skyld og skam bidra til at folk ikke får hjelpen de trenger.

– Dersom du får skyldfølelse av å be om hjelp, så ber du gjerne ikke om hjelp. Da får du heller ikke hjelp, noe som fort kan forverre helsetilstanden din. Og er du kommet «inn i systemet», kan fortsatt skam gjøre at du ikke åpner deg tilstrekkelig opp og dermed ikke får nok hjelp.

Berggraf har inntrykk av at mange, kanskje særlig unge, i dag stiller urealistisk høye krav til seg selv, både på jobb og privat.

– De ønsker å gjøre alle de riktige tingene. På sitt beste kan dette lede til at de skjønner når det er riktig å søke hjelp, men høy grad av ansvarsfølelse kan også gjøre at mange strekker strikken for langt. Enkelte kan føle at de må prestere også som pasient.

De som takler det dårlig

Vidt forskjellig personlighetstyper kan ifølge Berggraf ha ekstra utfordringer med å innta pasientrollen.

– På den ene siden har du de som alltid selv har tatt seg av andre. De kan være nærmest selvutslettende og føle at de ikke fortjener hjelp siden andre sikkert har det verre.

En ganske annerledes pasienttype Berggraf trekker frem, er kontrollfriken.

– Enkelte mennesker synes det er veldig vanskelig gi fra seg styringen. De skal klare alt selv og ser på det som et nederlag å måtte be om hjelp.

En tredje type, er den utrygge.

– Mange kan være skeptiske til helsevesenet og autoriteter. For eksempel kan de lure på hvem som får tilgang til sensitiv informasjon de gir fra seg, eller være usikre på behandlingsmetoder og medisiner.

De som takler det bra

Tillit er ifølge Berggraf et sentralt stikkord for å «lykkes» som pasient.

– Jeg tror de med høy grad av tillit til både andre mennesker, systemet og seg selv håndterer pasientrollen best, sier hun.

– Dette er folk som har lett for å akseptere at slik er det nå. De har selvomsorgen på plass, erkjenner egne behov, søker hjelp og tar imot med ro og liten grad av angst og usikkerhet. Trygghet legger grunnlaget for fleksibilitet, som kan være nyttig når du er pasient.

Å gi noe tilbake

Etter å ha mottatt viktig og god helsehjelp, kan mange føle behov for å takke litt ekstra, men det er strenge regler for hva helsepersonell kan ta imot.

Her er paragraf 9 i helsepersonelloven tydelig og streng:

«Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte.

Helsepersonell må heller ikke motta fra pasient eller bruker gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi.»

Berggraf har et helt konkret råd:

– Skriv et kort, sier hun.

– Om du som pasient har behov for å vise ekstra takknemlighet, så er et ektefølt, håndskrevet fysisk takkekort noe av det beste jeg kan tenke meg.

Takknemlige ord, smil og kroppsspråk er også viktig, men et kort blir ifølge Berggraf tatt vare på og tatt frem når det trengs på tunge dager.

– Jeg har selv fått noen slike kort opp gjennom, og de blir med meg videre. For meg betyr de mye mer enn enhver blomsterkvast eller sjokolade.