– Å gi legemidler er det skumleste ved å jobbe på barneavdeling

– Her må vi håndtere alt, sier Hilde Torseth.

Det er tidlig formiddag på barne- og ungdomsavdelingen på Lillehammer sykehus. I gangen er det rolig, men inne på pasientrommene behandles blant annet tre barn som strever med å puste, og en tenåring med overdose.

For barnesykepleier Hilde Torseth er dette hverdagen: Et bredt spekter av diagnoser og tilstander. Hit kommer barn med kreft for kur, barn med kroniske sykdommer. Og i ferier: Barn med brudd fra slalåmbakken i Hafjell.

Alle disse trenger medisiner. Og fordi medisiner som regel er utviklet for voksne, må de manipuleres. Det innebærer at sykepleierne må dele, knuse og tynne ut.

Ifølge en norsk studie Arna Teigen med flere publiserte i 2016, brukes 80–90 prosent av legemidlene til barn på sykehus på en annen måte enn de er godkjent for.

– Det hender de ringer fra intensiv og mottak og spør om vi har barneglass, sier Torseth.

– Da må vi si nei. Vi må lage en stamløsning og trekke ut riktig deldose av de samme hetteglassene som de har i sitt utvalg.

Nyansatte er usikre

I 27 år har Hilde Torseth jobbet på avdelingen, men hun kan fremdeles kjenne på det: Ansvaret når hun skal administrere legemidler etter legens forordning.

Som for eksempel dagen før. 750 milligram antibiotika skulle gis intravenøst til et barn på 50 kilo, med en hastighet på maksimalt seks milligram per kilo per minutt.

– Da måtte jeg finne ut hvor lang tid infusjonen skulle gå over, forklarer hun.

– Det er ikke like lett bestandig.

Hun bruker erfaring, blandekort og regneferdigheter. Og blir alltid dobbeltkontrollert av en annen sykepleier.

Men hun erfarer at særlig nyansatte uttrykker usikkerhet når de administrerer medisiner. De er redde for å gjøre feil og redde for å skade barna.

– Og de har ikke nok kunnskap til å skjønne hva de ikke kan, påpeker hun.

I 2011 ble det i en norsk studie påpekt at opplæringen i grunnutdanningen er så mangelfull at det truer pasientsikkerheten. I Helse Sør-Øst sin veileder om legemiddelhåndtering fra 2020 understrekes dette.

I Mary Fran Hazinskis lærebok om det kritisk syke barnet anslås det at barn har tre ganger så høy risiko for å bli utsatt for legemiddelfeil som voksne. De er også mer sårbare for at en feil kan få konsekvenser.

Men for å jobbe her er grunnutdanning det eneste formelle kravet som stilles.

Ikke teori siden førsteåret

– Å gi legemidler er det skumleste ved å jobbe på barneavdeling, mener Marta Eik.

– Det er helt andre måter å håndtere legemidlene på, dosene er så små, og vi regner hele tiden.

Hun ble ferdig sykepleier før sommeren og begynte å jobbe her i august.

I grunnutdanningen hadde hun ingen praksis med barn eller ungdom.

– Etter eksamen i medikamentregning første året var det lite oppmerksomhet på legemiddelhåndtering på skolen. Hvor mye praktisk øvelse vi fikk, avhang av praksisen vi hadde.

Det hun trenger å kunne nå, må hun lære på jobb. Og i stor grad skjer det, som med Hilde Torseth før henne, ved at hun lærer av de mer erfarne.

– Det er en mester–læring-modell, sier Hilde Torseth.

– Det er en ypperlig måte å lære praktiske tips og triks på. Svakheten er at kvaliteten på opplæringen avhenger av kunnskapsnivået til mesteren.

Oppdage feil før de blir gitt

Da Torseth skulle ta master i barnesykepleie, valgte hun å lage et kunnskapsbasert undervisningsopplegg som kunne være til nytte i avdelingen.

En mye omtalt hendelse på et annet sykehus ga henne ideen. En pasient hadde fått medisin som skulle i munnen, i blodet og døde. At sprøyten medisinen var trukket opp på, ikke var korrekt merket, var ifølge Helsetilsynet en direkte årsak til at den ble administrert feil.

Ansvaret ble ikke lagt på helsepersonellet, men på sykehuset som ikke hadde gode nok systemer.

– I Helsetilsynets rapport kom det tydelig frem at pasientsikkerhet ikke bare handler om kunnskap, men også om holdninger og ikke minst tid, sier Hilde Torseth.

– For realiteten er at den feilen kunne skjedd overalt fordi vi blir stadig mer presset på tid.

D for Diural eller D-vitamin

I masteroppgaven viser hun til en selvopplevd hendelse med et sju måneder gammelt barn med hjertefeil. Barnet skulle ha Diural, et vanndrivende medikament, og D-vitamin. Da Torseth trakk opp riktig dose på to perorale sprøyter, skrev hun «Diural» på papiret til sprøyten med vanndrivende. Hun merket ikke sprøyten med D-vitamin.

Inne på rommet satt mor og ammet barnet samtidig som hun hadde en videosamtale med et eldre søsken som var lei seg. Torseth la derfor sprøytene på nattbordet slik at mor kunne gi dem. Dette var noe mor var vant med, og hun nikket og ga tommel opp.

Men en halv time etter ringte mor på. Hun hadde mistet begge sprøytene i gulvet da hun skiftet på barnet. Hun hadde gitt den ene, men ikke den andre. Fordi hun fortsatt trøstet storesøsken på video, hadde hun ikke helt fulgt med på hvilken sprøyte hun hadde gitt. På papiret rundt den som ikke var gitt, sto det en «D», mens resten av ordet gikk ikke an å lese fordi papiret var blitt vått.

Nå var det ikke Torseth som tok klokken, men en annen sykepleier. Og sykepleieren antok at D-en sto for D-vitamin og gikk for å trekke opp dette. Fordi dosene allerede var dobbeltkontrollert og kvittert for, ble ikke dette notert i kurven.

Konsekvensen var at barnet var i ferd med å få en ny dose med D-vitamin og ingen dose med vanndrivende. Noe som kan være uheldig ved hjertefeil. Men feilen ble oppdaget, og barnet fikk i stedet vanndrivende som forskrevet.

Men for Hilde Torseth er nesten-feilen beskrivende for hvordan det kan være på en barneavdeling, med amming, bleieskift, oppfølging av søsken og mye som skjer.

– Det er vanskelig å forstå hvor rotete hverdagen er, sier hun.

– Det er så mange ting som kan virke inn.

Og midt opp i dette håndterer sykepleierne svært potente medisiner.

Har gjort nesten-feil

Hun viser vei til medisinrommet, som nylig er bygget om og blitt veldig oversiktlig. Men det er ikke så stort. Det kan fort stå fem sykepleiere her inne som leter frem medisiner, trekker opp og regner, samtidig som det blir pratet om både faglige og private ting.

Hun har selv flere ganger opplevd å nesten gjøre feil. 

Som da hun som nyansatt skulle gi Stesolid rektalt.

– Jeg leste det som at jeg skulle gi 15 milliliter og trakk opp en dose jeg syntes ble veldig stor. Det ble nesten som et lite klyster, forteller hun. 

Hun stusset og spurte en kollega: «Har vi egentlig gitt så mye noen gang?». Men så tenkte hun at det kanskje var greit, det var til en ganske stor gutt.

Men da kollegaen skulle dobbeltkontrollere forordningen, viste det seg at det sto 15 milligram der, ikke 15 milliliter. Dermed var 15 milliliter altfor mye fordi Stesolid rektalvæske kommer i styrken 5 eller 10 milligram per 2,5 milliliter 

– Det var skikkelig skremmende, sier Torseth.

– Men feilen ble jo oppdaget, takket være dobbeltkontroll.

Tror på dobbeltkontroll

Hun forteller at de dobbeltkontrollerer alle medisiner som skal gis på avdelingen. Og hun mener det er viktig, selv om det ikke fins evidens for at kontrollen reduserer antall feil.

– Men min erfaring er at dobbeltkontroll hindrer feil i å skje, sier Torseth.

Som for eksempel at hun forvekslet 15 milligram med 15 milliliter.

– Jeg har gjort mange sånne nesten-feil, men de er ikke registrert noe sted fordi ingen skade skjedde. Feilen er oppdaget før medisinen nådde frem til barnet.

Men derfor, påpeker hun, er det ikke mulig å vite hvor mange feil som ikke blir gjort fordi de ble oppdaget og forhindret.

Men hun er opptatt av at det kanskje ikke er så lett for en nyansatt å gjøre dobbeltkontroll av en som er mye mer erfaren.

– Det er ikke så lett for Marta å si til meg at «nå gjør du feil». Men jeg synes vi skal tenke på det mer som et makkersystem. Og at vi har like stort ansvar for makkerens utstyr som vi har for vårt eget. Å gjøre en dobbeltkontroll handler om å ha en bevissthet om at vi alle gjør feil. Og det handler om å ta vare på både pasienter og kollegaer, mener Torseth.

Får forståelse

Inne på medisinrommet viser Marta Eik en typisk oppgave hun har som sykepleier på barneavdeling. 

Hun tar et hetteglass med antibiotika som tørrstoff og tilsetter sterilt vann for å få en stamløsning. Så trekker hun ut riktig deldose og fortynner videre med natriumklorid.

At hun blander i riktige væsker, sjekker hun med blandekortene som ligger tilgjengelig på en egen ipad inne på medisinrommet.

Hun hadde to uker hvor hun bare fikk opplæring. Det er mer enn andre får. Da Hilde Torseth ringte rundt i forbindelse med masteroppgaven, fikk hun til svar at opplæringstid varierte fra tre dager til to uker.

– Og hvis aktiviteten er høy, kan det hende at de blir kastet ut i det, sier hun.

Marta Eik har nå jobbet her i tre uker og har begynt å gå selvstendig. Hun føler seg trygg på avdelingen og rundt pasientene.

– Men det er fordi det er greit å spørre, understreker hun.

Både en, to og tre ganger.

– Jeg blir møtt med stor forståelse fra de erfarne.

Kjenner seg igjen

Hun har også fått undervisning av Hilde Torseth. Det kunnskapsbaserte opplegget er implementert i avdelingen og tilbys alle nyansatte.

Eik synes det var til stor nytte.

– Mye god informasjon og repetisjon, sier hun.

Torseth underviser også på sykepleierutdanningen på NTNU på Gjøvik. 

Hun sier hun ikke fant tilsvarende opplegg da hun jobbet med masteroppgaven.

– Det er mange e-læringskurs, sier hun.

– Det er mye som ligger på sykehusets nettsider, men man må lete. Jeg ønsket å lage et opplegg med personlig undervisning der jeg møter sykepleiere ansikt til ansikt.

Hun har fått gode tilbakemeldinger og erfarer at informasjon om oppslagsverk blir satt pris på. Når hun underviser, får hun aha-opplevelser om hvor lite det er om legemiddelregning i praksis på bachelor.

– Man er prisgitt veilederne sine, sier hun.

– Akkurat som da jeg tok utdanning for 30 år siden.