– Dette er ikke noe for meg, tenkte jeg

Hvem: Vigdis Jarnes Reisæter

Praksis: Oslo, 2005

Jobber nå: Salgskoordinator i Kolonihagen

På sykehjemmet fikk jeg tildelt pasienten «Edle». Hun hadde MS og var bare 52. Hun kunne ikke gå og trengte hjelp til alt.

Jeg hadde aldri stelt andre enn meg sjøl. Da vi var alene, sa hun surt: «Kan du skaffe en ordentlig sykepleier? Studenter er så klønete, og de kan for lite.»

I en uke viste veilederen hvordan det skulle skiftes, mates og dusjes. Så sa hun: «Nå er du klar for å stelle alene.» Jeg var smigret, men ikke overbevist. Tenkte at dette er ikke ålreit, verken for meg eller Edle. Men jeg turte ikke si noe.

Edle likte ikke småprat, fikk jeg høre. Det var så stille, så jeg prata, jeg. Fortalte om alt fra mitt liv.

I åtte uker stelte jeg henne. Hun veide nesten hundre kilo. Det føltes uforsvarlig, burde vi ikke være to? I hvert fall når hun ble flyttet i seilheis til toalettet? Jeg manna meg opp og sa fra. Veilederen sa: «Hvis vi skal være to på alt, får vi ikke gjort noe på dette bruket.»

Jeg fortsatte å smøre legger og vaske hår. Det var fysisk og psykisk tungt å være i en symbiose med en som så tydelig ikke ville være det. Dette er ikke noe for meg, tenkte jeg. Men så var det meningsfylt også. Jeg klarte det jo.

Så er det nest siste dag i praksis. Jeg har ryggen til Edle mens jeg knytter søppelposen. Så hører jeg: «Vil du se bilde av sønnen min?» Jeg snur meg. Edle smiler.

Jeg ser på bildet. «Så kjekk han er!» Så forteller hun om livet sitt, og jeg er stille.

Veilederen banker på, jeg må gi rapport. Da sier Edle: «Takk for at du var så tålmodig. Og takk for historiene, alle er så stille her.» Hun legger til: «Du er tøff, du kommer til å bli en god sykepleier.»

Etter så mange tunge dager og tanker om å slutte, ble dette likevel mitt aller fineste praksisminne.

Jeg angrer fortsatt fælt på at jeg ikke turte si mer fra. Jeg lærte om meg selv at jeg er både tålmodig og standhaftig. Du må ikke gi opp folk! Stol på magefølelsen!