fbpx Digitale møter gjør det lettere å lede i kommunehelsetjenesten Hopp til hovedinnhold

Digitale møter gjør det lettere å lede i kommunehelsetjenesten

Bildet viser en kvinne som har et møte med mange deltakere på en skjerm
SÅRBART: De tekniske forholdene er avgjørende for at digitale møteplattformer skal kunne kompensere for fysiske møter, og løsningen er sårbar hvis den ikke fungerer. Tekniske utfordringer som låste bilder og lydproblemer kan forstyrre kvaliteten på møtene. Illustrasjonsfoto: Aleksandr Davydov / Mostphotos

Dette er en fagartikkel. Den er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører. Manuskript sendes hit. Les også forfatterveiledningen.

Møtene ble mer konstruktive og saksgangen raskere da koronapandemien tvang oss over på digitale møteplattformer.

Hovedbudskap

Digitale plattformer bidro til at ledere i helse- og omsorgstjenesten opplevde å arbeide bedre, enklere og mer effektivt under koronapandemien. Lederne erfarte at digitale plattformer er nyttige til å dele informasjon og gir mulighet for mer tverrfaglig samarbeid. Erfaringene har redusert skepsisen til digitale verktøy. Det gir håp om at motstanden mot å implementere ny teknologi reduseres i fremtiden.

Smittevernrestriksjonene som følge av koronapandemien, med karantene og isolasjonsbestemmelser (1), bidro til at ansatte og ledere i helse- og omsorgstjenestene ble tvunget til å ta i bruk digitale verktøy for å forhindre smittespredning og løse utfordringene man sto overfor.

Hvordan skulle vi sørge for å opprettholde forsvarlige tjenester da pandemien satte samfunnet på vent og vi ikke kunne møtes fysisk? Hvordan skulle tjenestene ledes?

Digitalisering skjer kontinuerlig og raskt

Digitale arenaer for møter og informasjonsutveksling kan være nyttige verktøy for å opprettholde ledelse av kommunale helse- og omsorgstjenester i en pandemi, slik at vi kan sikre forsvarlig drift og organisering av tjenestene når vi ikke kan møtes fysisk. Denne artikkelen vil belyse utfordringer og gevinster ved bruk av digitale verktøy i en kommune under covid-19-pandemien.

Ansatte og ledere i norske helse- og omsorgstjenester må forholde seg til en kontinuerlig – og rask – utvikling av digitale løsninger. Dette omfatter eksempelvis velferdsteknologi til pasienter, brukere og deres pårørende og nye løsninger for å organisere eller lede tjenestene på en bedre og mer effektiv måte.

Det forventes at ansatte i helse- og omsorgstjenestene har et bevisst forhold til teknologi i årene som kommer.

Krav og føringer i stortingsmeldinger og nasjonale veiledere har allerede i flere år lagt premisser for en slik utvikling (2–4). I tillegg har Nasjonal e-helsestrategi 2017–2022 fra Direktoratet for e-helse (5), som er helse- og omsorgssektorens felles strategi for IKT og digitalisering av tjenestene, stilt krav om at helse- og omsorgstjenestene skal digitaliseres.

Ifølge Nakrem og Sigurjónsson (6) forventes det at ansatte i helse- og omsorgstjenestene må jobbe med teknologi på nye måter og ha et bevisst forhold til teknologi i årene som kommer. Implementeringen av digitale helsetjenester vil i tillegg påvirke rollene til aktørene som skal utøve helsetjenester de neste årene (7).

Den teknologiske og digitale utviklingen vi står overfor i helse- og omsorgstjenesten, vil kreve kompetanse om endringsledelse. Koronapandemien er et eksempel på en situasjon som krevde en reaktiv lederstil, der intervensjoner måtte iverksettes raskt for at organisasjonene skulle tilpasse seg forventningene i situasjonen man sto overfor (8). Parallelt med dette er det imidlertid viktig å ivareta de ansattes behov for forutsigbarhet, trygghet og mestring.

Kommunale prosesser kan trekke ut i tid

For ledere i den kommunale helse- og omsorgssektoren består arbeidsdagen ofte av mange fysiske møter. De fleste møtene er på ulike nivåer i egen kommune, men en del møter, kurs og samlinger foregår også andre steder. Dette medfører ofte mye reising med bil eller kollektivtransport.

Erfaringsmessig varer et møte ofte et par timer, med fysisk oppmøte utenfor egen enhet eller avdeling. De første minuttene av møtene går gjerne med til å vente på at alle deltakerne har kommet og er klare til å starte. På slutten av møtene bruker man gjerne tid til å avtale nytt møte, fordi man konkluderer med at flere personer bør involveres i prosessene det jobbes med.

Dette medfører ofte en møterekke der deler av agendaen innledningsvis må gjennomgås på nytt for å orientere deltakere som ikke deltok forrige gang. I tillegg kan det være utfordrende å finne møtetidspunkter som passer for alle involverte parter, noe som ofte fører til at kommunale prosesser trekker ut i tid.

Skepsis og vegring forsvant fort

Små kommuner deltar ofte i interkommunale samarbeid, for eksempel om innkjøp og utvikling av digitale løsninger. Dette har bidratt til at mange kommuner allerede har Microsoft Office-pakker, med mulighet for skybasert lagring, fildeling eller samskriving.

Tilgjengelige programvarer som Yammer og Teams ble derfor tatt i bruk i langt større grad enn tidligere til kommunikasjon, samhandling og informasjon for å kompensere for mangelen på fysiske møter under covid-19-pandemien.

Både tidligere erfaringer med bruk av digitale verktøy og hvilken rolle den enkelte har i en organisasjon, kan påvirke hvordan og hvor mye man bruker ulike digitale verktøy. Mange av oss kjente raskt på både gode og mer utfordrende erfaringer fra prøving og feiling i en krevende tid.

Tidligere vegring og skepsis ble imidlertid raskt visket ut da vi snart erkjente at det var helt nødvendig å ta i bruk disse verktøyene. Mange av oss ble nok litt overrasket da vi så hvor raskt de nye løsningene faktisk fungerte – og ble tatt i bruk!

Vi vil videre diskutere utfordringer og gevinster ved bruk av digitale møteplattformer som erstatning for å gjennomføre alle kommunale møter fysisk. Diskusjonen baserer seg på innspill og erfaringer forfatterne har innhentet i dialog med mellomledere, tillitsvalgte, verneombud, IT-ansvarlig, systemforvalter og fagutviklingssykepleier i en kommune i Norge.

Møtene måtte bli kortere

Da covid-19-pandemien rammet Norge, ble Microsoft-programmet Teams tatt i bruk for å gjennomføre møter. På ledernivå har dagene eksempelvis bestått av digitale møter om kriseberedskap og koordinering av tiltak.

For å lage en logistikk for gjennomføring av alle møtene det var behov for i denne perioden, ble det bestemt at møtenes varighet måtte reduseres fra en til to timer til 15–30 minutter. Erfaringene våre tilsier at kortere digitale møter har bidratt til at agendaen for hvert møte ble klarere definert. En tydelig agenda for hvert møte, med en på forhånd definert tidsramme, bidro i tillegg til at flere parter hadde tid til å delta på møtene.

Digitale møter opplevdes som mer effektive, med færre avsporinger og gjentakelser, enn fysiske møter.

Vår erfaring er at møtene dermed også ble mer konstruktive, og at saksgangen gikk raskere. Pasienter og brukere av de kommunale helse- og omsorgstjenestene har tidligere gitt uttrykk for at rask saksbehandling er viktig for positive brukeropplevelser (9).

Mange av dem vi har snakket med som har benyttet digitale møteplattformer, ga tilbakemelding om at de opplevde digitale møter som mer effektive, med færre avsporinger og gjentakelser, enn fysiske møter. I tillegg nevnte alle at de sparer tid på grunn av mindre reising.

Ansatte i karantene kunne delta

Flere ga også eksempler på at ansatte i pålagt karantene fikk muligheten til å delta på digitale møter hjemmefra, og at flere møtte presis enn til tradisjonelle fysiske møter. En annen gevinst som ble nevnt, var at digitale møter kan tas opp for senere avspilling, noe som er positivt dersom man ikke har anledning til å delta. Videre vises det til reduserte reiseutgifter som en klar og målbar gevinst.

Flere påpekte at deling av skjerm gjør det mulig å lære og veilede på en god måte. Det ble også fremhevet at man via webinarer kunne tilegne seg nødvendig og nyttig kompetanse, hvor et webinar om smittevern ble nevnt som et godt eksempel på hvordan man kan spre informasjon og kunnskap effektivt til mange personer i en kommune.

Litt overraskende har mange erfart at de mestrer de tekniske aspektene ved bruk av digitale møtearenaer, og at lyd- og bildekvaliteten ofte er bra, eller i hvert fall god nok til å kunne kompensere for fysiske møter.

Samarbeidslæring er bra for arbeidsmiljøet

En interessant tilbakemelding var at digitale møter opplevdes spesielt gunstig for kollegaer med redusert hørsel. Årsaken er at man ved bruk av øretelefoner mottar lydsignalene mer direkte og uforstyrret, men også at deltakere på digitale møter er flinkere til å snakke en og en.

Flere vektla også gevinsten av å erverve seg digital kompetanse sammen som en gruppe av ansatte. Samarbeidslæring og deling av erfaringer ble også løftet frem som positivt for arbeidsmiljøet.

Covid-19-pandemien førte til at det ble nødvendig å ta i bruk ulike digitale plattformer, og vår erfaring er at kompetansen på kort tid har blitt betraktelig hevet innenfor dette området.

De fysiske relasjonene forsvinner

Mange av oss har kjent på at man i digitale møter mister noe av den mellommenneskelige samhandlingen som er viktig i fysiske møter (10). Noen kan oppleve at det er mer utfordrende å diskutere saker når man i digitale møter mister noe av det kontekstuelle og relasjonelle.

Dersom deltakerne i tillegg velger å slå av kameraet, mister man muligheten til å observere kroppsspråk og de nonverbale aspektene av kommunikasjonen mellom møtedeltakerne. Avslått bilde eller lyd kan i tillegg bidra til at møtedeltakerne oppleves å være fraværende under møtet. Digitale møter med mange deltakere kan også bidra til at noen mister fokus og jobber med andre ting underveis i møtet.

Mange ga tilbakemelding om at det var krevende å være pålogget i ulike møter gjennom en dag.

Flere av dem vi har snakket med, påpekte at de tekniske forholdene er avgjørende for at digitale møteplattformer skal kunne kompensere for fysiske møter, og at løsningen er sårbar hvis den ikke fungerer. Tekniske utfordringer som låste bilder og lydproblemer ble nevnt som eksempler på forhold som forstyrrer kvaliteten på møtene.

Digitale møter krever i tillegg at man har egnet utstyr for å delta, noe som kan være utfordrende dersom ansatte med ulike verktøy skal møtes digitalt. I tillegg har ikke alle tilstrekkelig teknisk forståelse og digital kompetanse, noe som kan forsinke eller redusere kvaliteten på de digitale møtene.

Endelig kan lange dager fylt med mange digitale møter oppleves krevende. Mange ga også tilbakemelding om at det var krevende å være pålogget i ulike møter gjennom en dag. Det er derfor viktig å redusere møtetiden og ha gode pauser mellom det enkelte digitale møtet siden man «mister» pausen man ellers får når man forflytter seg fysisk mellom to møter.

Personvernet må overholdes

De fleste som ga tilbakemeldinger om sine erfaringer med bruk av digitale møteplattformer, påpekte at de hadde blitt mer bevisst på personvern og hvordan sensitiv informasjon ivaretas, forhold som reguleres av personvernloven (11).

Har man hjemmekontor eller sitter i et kontorfellesskap, må man være bevisst hva man snakker om, og hvem som er til stede i rommet. Det er viktig at alle deltakerne på møtene overholder personvernet, og ikke minst er det viktig å huske å avslutte skjermdeling før man for eksempel går inn i fagsystemer, eller når man er ferdig med sitt innspill.

Noen er mer komfortable i digitale møter

Som nevnt påvirker det oss dersom møtedeltakere slår av lyd- og videofunksjonen i digitale møter. Det kan oppstå misforståelser, og man kan tolke situasjonen og uttalelser feil.

Fysiske møter skaper mer samhold og gir rom for mer relasjonsbygging og kunnskapsdeling enn digitale møter (10). Fysiske møter kan bidra til en tryggere sosial ramme for mange, men flere av dem vi har snakket med, ga også uttrykk for at de følte seg mer komfortable i digitale møter fordi de slappet bedre av når de ikke måtte forholde seg til nonverbal kommunikasjon blant møtedeltakerne.

I digitale møter, særlig de uten påslått videofunksjon, forholder man seg mer til toneleie og til det som blir sagt.

Personlige faktorer påvirker hvordan man tolker kommunikasjon og forskjellige budskap, og hvordan man forholder seg til en eventuell inkongruens mellom det nonverbale og det verbale. I digitale møter, særlig de uten påslått videofunksjon, forholder man seg mer til toneleie og til det som blir sagt.

Flere trakk frem at dette var årsaken til at de opplevde digitale møter som trygge, uten forstyrrende kroppsspråk. Hvert ord som blir uttalt, blir viktigere, og den enkelte må ta mer ansvar for innholdet i det man sier, fremfor eventuelt å utøve makt og posisjonering via kroppsspråk, blikk og fremtoning (12).

Tapet av relasjonell samhandling er likevel en utfordring når fysiske møter erstattes av digitale. Det er derfor viktig at ledere av helse- og omsorgstjenestene vurderer både gevinster og utfordringer ved bruk av digitale møteplattformer for å ivareta både den enkelte arbeidstakeren og kvaliteten på sakene som skal behandles i møtene.

Technostress skaper usikkerhet

Christensen og medarbeidere (13) publiserte i 2019 en litteraturgjennomgang om hvordan digitale løsninger påvirker ansattes helse og psykososiale arbeidsmiljø, hvor såkalt technostress ifølge forfatterne ser ut til å skape ubalanse mellom arbeid og fritid (13).

Technostress kan blant annet gi seg utslag i en følelse av utrygghet og usikkerhet fordi man opplever teknologien eller digitale løsninger som utfordrende, fordi man får nye løsninger tredd ned over hodet sitt uten å kjenne at man mestrer dem, eller fordi man kanskje kjenner på at nye teknologiske løsninger truer pasientsikkerheten.

Økte krav om å være tilgjengelig, økt arbeidsmengde og nye og krevende utfordringer kan medføre redusert tid til restitusjon og påvirke helse og velvære negativt. Rapporten peker videre på at det er viktig å kjenne til hvordan digitale verktøy påvirker både enkeltansattes helse og arbeidsmiljøet som helhet (13).

Lovverket styrer digitaliseringen

Pasienter og brukere skal i tråd med lovverket (14) motta forsvarlige tjenester av god kvalitet. Helsepersonelloven (15) forplikter den enkelte profesjonen til å yte forsvarlige tjenester.

Ledere skal i tillegg forholde seg til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring, hvoretter en leders oppgaver blant annet innebærer å «innhente tilstrekkelig informasjon og kunnskap til å kunne planlegge og gjennomføre oppgavene» og å «ha oversikt over relevant regelverk, retningslinjer og veiledere, og planlegge hvordan dette skal gjøres kjent i virksomheten» (16, § 6 bokstav b og c).

Krav om ivaretakelse av taushetsplikt og personvern utfordrer ledere og ansatte i helse- og omsorgstjenestene, spesielt når digitale plattformer for møter og informasjonsverktøy tas i bruk. Hver møtedeltaker må ha kompetanse og forståelse for sitt definerte ansvar for håndtering av personopplysninger, og det forventes at alle opptrer forsvarlig.

Ansatte plikter etter arbeidsmiljøloven å holde seg oppdatert (17). De digitale møtearenaene er gode løsninger for deling av informasjon og kompetanse og gir mulighet til å stille spørsmål og få svar i kommentarfeltet. Ved tradisjonell bruk av e-post kan det til sammenlikning gå både dager og uker før alle har fått med seg viktige beskjeder.

Digitale møter oppleves effektive

Digitale arenaer for møter og informasjonsutveksling har vært et viktig verktøy for å opprettholde ledelse av kommunale helse- og omsorgstjenester gjennom covid-19-pandemien. På mange måter har de digitale arenaene bidratt til forsvarlig drift og organisering av tjenestene i en krevende periode over flere måneder.

Til tross for noen utfordringer har de digitale samhandlings- og kommunikasjonsplattformene gitt mange positive erfaringer som vi bør ta med oss i fremtidens ledelse av helse- og omsorgstjenestene. Erfaringene har vist at digitale møter oppleves effektive, at flere kan delta, og at prosesser og saker synes å avklares raskere.

Gevinster kan være frigitt tid, bredere involvering og raskere avklaringer samt kostnadsreduksjoner. I tillegg kan bruken av digitale møteplattformer være et viktig bidrag for å nå FNs bærekraftsmål nummer 13 (18) om å redusere klimaendringene med mindre reising.

Referanser

1.       Forskrift 27. mars 2020 nr. 470 om smitteverntiltak mv. ved koronautbruddet (covid-19-forskriften). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-03-27-470 (nedlastet 12.07.2020).

2.       Meld. St. 29 (2012–2013). Morgendagens omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2013. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-29-20122013/id723252/ (nedlastet 01.03.2021).

3.       Meld. St. 26 (2014–2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-26-2014-2015/id2409890/ (nedlastet 01.03.2021).

4.       Meld. St. 27 (2015–2016). Digital agenda for Norge – IKT for en enklere hverdag og økt produktivitet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-27-20152016/id2483795/ (nedlastet 01.03.2021).

5.       Nasjonal e-helsestrategi 2017–2022. E-helsestrategi for helse- og omsorgssektoren. Oslo: Direktoratet for e-helse; 2019.

6.       Nakrem S, Sigurjónsson J. Velferdsteknologi i praksis. Perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Cappelen Damm; 2017.

7.       Lie S. Digitalisering i helsevesenet skaper nye roller for sykepleier og pasient. Sykepleien. 2019. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2019/10/digitalisering-i-helsevesenet-skaper-nye-roller-sykepleier-og-pasient (nedlastet 01.03.2021).

8.       Kirkhaug R. Endring, organisasjonsutvikling og læring. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

9.       Eines TF, Lervik I-L. Evalueringsstudie. Pårørendes erfaringer knyttet til informasjon og medvirkning i forbindelse med tildeling av institusjonsplass i sykehjem. Arbeidsrapport. Molde: Høgskolen i Molde; 2010.

10.     Eines TF, Måløy E, Ødegård A. Investigating the utility of medication reviews among elderly home care patients in Norway – an interprofessional perspective. Journal of Interprofessional Education & Practice. 2018 desember;13:83–89. DOI: 10.1016/j.xjep.2018.09.001

11.     Lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-15-38 (nedlastet 14.07.2020).

12.     Sjøvold E. Makt og maktbruk i arbeidslivet. Oslo: Universitetsforlaget; 2016.

13.     Christensen JO, Finne LB, Garde AH, Nielsen MB, Sørensen K, Vleeshouwers J. The influence of digitalization and new technologies on psychosocial work environment and employee health: a literature review. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt; 2020. STAMI–rapport / ISSN nr. 1502-0932. Tilgjengelig fra: https://stami.no/content/uploads/2020/04/Rapport-The-influence-of-digitalization-and-new-technologies-on-psychosocial-work-environment-and-employee-health.pdf (nedlastet 10.07.2020).

14.     Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (nedlastet 13.07.2020).

15.     Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 14.07.2020).

16.     Veileder til lov og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/ledelse-og-kvalitetsforbedring-i-helse-og-omsorgstjenesten (nedlastet 13.07.2020).

17.     Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-06-17-62 (nedlastet 11.07.2020).

18.     FN-sambandet. Agenda 2030. Bærekraftig utvikling, mål nr. 13. Stoppe klimaendringer. Tilgjengelig fra: https://www.fn.no/om-fn/FNs-baerekraftsmaal (nedlastet 11.07.2020).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Digital dømmekraft er et tema du bør diskutere med dine kolleger

UKLARE GRENSER: Kun halvparten av sykepleierne i en undersøkelse fra 2012 svarte at de har drøftet med arbeidsgiver hvordan de bør fremstå i og bruke sosiale medier. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Digitale vennskap mellom sykepleiere og pasienter eller pårørende kan viske ut grensen mellom det å være profesjonell og privat.

Reiduns ektefelle, Karstein, ble rammet av hjerneslag bare 48 år gammel. Nå er han pasient på sykehjemmets langtidsavdeling. Han har mistet evnen til å uttrykke seg muntlig og skriftlig.

Reidun er ufør etter lengre perioder med depresjon de siste årene. Hun bor like ved sykehjemmet og besøker Karstein daglig. Hun får særlig god kontakt med Ellen, som er ektefellens primærsykepleier. De har lange samtaler om situasjonen til Karstein og om livet generelt. Ellen merker at Reidun blir lettere og gladere når de snakker sammen.

En kveld sender Reidun en venneforespørsel til Ellen på Facebook. Ellen tenker at det var da hyggelig, og aksepterer.

En liten motforestilling melder seg om at hun kanskje burde være forsiktig, at hun nå krysser en grense over til noe som er mer privat enn profesjonelt. Hun vet også at det er delte meninger i avdelingen om bruk av sosiale medier i jobbsammenheng, og hun har jo selv reagert på kollegers likes, delinger og kommentarer.

Sykepleier i sosiale medier

Ifølge en undersøkelse som Tidsskriftet Sykepleien foretok i 2012 (1), er ikke sykepleier Ellen alene om å kjenne på dilemmaer i sosiale medier knyttet til taushetsplikt, ytringsfrihet, pårørende, pasienter og kollegers anvendelse. I en undersøkelse blant 300 sykepleiere svarte en av tre at de opptrer både som privatperson og som sykepleier i sosiale medier. En av ti mente at det var greit å være venner med pasientene sine på Facebook.

Resultatene skapte debatt i 2012, og det var delte meninger. Rådet for sykepleieetikk erfarer at det fortsatt er behov for å holde refleksjonen varm, og har tatt initiativ til at digital dømmekraft inkluderes i NSFs yrkesetiske retningslinjer (YER) (2) når disse revideres høsten 2019.

Begrepet digital dømmekraft beskrives som evnen til å vurdere andres og egne handlinger på nettet, evnen til å finne og vurdere relevant informasjon og vår kompetanse om ulike digitale verktøy (3). Digital dømmekraft handler om vår evne til kritisk refleksjon ved bruk av digitale medier knyttet til blant annet personvern, nettvett og opphavsrett (4).

Digitale dilemmaer

Rådet mottar stadig flere henvendelser knyttet til dilemmaer som sykepleiere opplever i møte med sosiale medier. Disse samsvarer med resultater i undersøkelsen, og vi kjenner dem også igjen hos Kvalnes, som har gjort en studie av dilemmaer som kan oppstå for brukere av sosiale medier (5).

Kvalnes peker på noen viktige problemstillinger: Hvem er jeg i sosiale medier? Kvalitetssikrer jeg informasjon som potensielt kan spre seg raskt og effektivt? Hva er konsekvensene av våre ambisjoner om følgere og likes? I hvilken grad kan jeg bruke sosiale medier til å ytre meg? Hvilke utfordringer kan oppstå som et resultat av ulik forståelse og kunnskap blant dem som anvender sosiale medier?

Ellen møter Reidun som før i avdelingen. De har sine samtaler og deler innlegg på hver sine sider på Facebook eller melder hverandre gjennom chatten. Hyggelig dette, tenker Ellen, og merker at hun fortsatt bidrar til å lyse opp litt i Reiduns vanskelige hverdag.

Etter hvert blir det likevel utfordrende for Ellen. Reidun poster innlegg og sender meldinger på chat ofte. Hun er ganske så åpen og personlig i innleggene om seg selv og Karstein. Ellen synes Reidun burde holde igjen og ikke være så personlig, særlig ikke når hun skriver om ektefellen, som ikke kan gi uttrykk for hva han mener.

Men Ellen synes det er vanskelig å si ifra til Reidun. Det blir også vanskelig for Ellen å kommentere bilder og tekst om Karstein. Han er jo hennes pasient, og hun har taushetsplikt. Hun spør seg etter hvert om Facebook er egnet for en slik kontakt, og får mer og mer lyst til å begrense utvekslingene med Reidun på nettet.

Samfunnets tillit, fagets omdømme

Sosiale medier kan gi gode muligheter til å møte pasienter og brukere der de er, som for eksempel Helsesista, som sprer informasjon og bryter tabuer. Facebook er et delvis lukket medium, men det kan også nå langt. Informasjonen her er vesentlig mer offentlig enn den fortrolige samtalen mellom pårørende og sykepleier.

Helsedirektoratet (6) og Helsetilsynet (7) er skeptiske når et sykepleier–pasient/pårørende-forhold utvikler seg til vennskap, fordi grensen mellom profesjonell og privat kan bli uklar.

I utøvelsen av sykepleie er vi avhengige av pasientens og samfunnets tillit. Ifølge YER skal sykepleiere verne om fagets omdømme. Når Ellen svarer på eller gir likes til Reiduns åpenhjertige poster på Facebook, og Karstein ikke har mulighet til å gi noen motreaksjoner, trues både hans verdighet og rett til vern om fortrolige opplysninger. Det vil trolig mange reagere negativt på, og en slik bruk av sosiale medier kan bidra til å svekke vårt omdømme.

Refleksjon i forkant

Kun halvparten av sykepleierne i undersøkelsen fra 2012 svarte at de har drøftet med arbeidsgiver hvordan de bør fremstå i og bruke sosiale medier. Rådet ønsker å stimulere til refleksjon om bruk av sosiale medier på arbeidsplassen. Digital dømmekraft er absolutt et tema som vi bør diskutere med våre kolleger. Vi er bedre rustet til å møte etiske utfordringer dersom vi på forhånd reflekterer over de dilemmaene som vi kan møte på.

Hvordan er det på din arbeidsplass? Reflekterer dere over digital dømmekraft? Hvilke dilemmaer har du og dine kolleger opplevd i møte med sosiale medier?

Referanser

1.       Helmers AKB. OK å dele jobbhverdagen på sosiale medier? Tidsskriftet Sykepleien. 2012;100(12):20.

2.       Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: NSF. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2193841/17102/Yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 14.06.2019).

3.       Michaelsen AS. Det digitale klasserommet. Utnytt mulighetene! Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2015.

4.       Engen BK, Giæver TH, Mifsud L. Digital dømmekraft. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

5.       Kvalnes Ø. Etikk i sosiale medier. I: Brandtzæg PB, Gillund L, Krokan A, Kvalnes Ø, Meling AT, Wessel-Aas J, red. Sosiale medier i all offentlighet: lytte, dele, delta. Oslo: Kommuneforlaget; 2012.

6.       Aftenposten. Helsedirektoratet skeptisk til sykepleiere på Facebook. Aftenposten. 24. oktober 2012. Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/norge/i/vQV2w/Helsedirektoratet-skeptisk-til-sykepleiere-pa-Facebook (nedlastet 14.06.2019).

7.       Helsetilsynet. Kommunikasjon på sosiale medium – rolleforståinga til helsepersonell og kravet til teieplikt. Tilsynsmeldingen. Oslo; Helsetilsynet: 2017.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.