fbpx Må det fortsatt være slik at folk med rusproblemer i Norge dør 20 år før tiden? Hopp til hovedinnhold

Må det fortsatt være slik at folk med rusproblemer i Norge dør 20 år før tiden?

Foto: Sissel Vetter

Vi vet mer om hvorfor Jeppe drikker i 2022 enn i 1722. Men hvor langt har vi kommet i behandlingen?

Forfatteren er fast spaltist for Sykepleien. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

«Hva skal tema være i første spalte?», tenkte jeg etter å ha takket ja til henvendelsen fra Sykepleien. Noen uker senere ga det seg selv.

På masterprogrammet Consulting på BI ble vi kjent med flere bedrifter og organisasjoner som skulle konsulteres. En av disse var TSB-skolen. Disse hadde jeg aldri hørt om. TSB står for «tverrfaglig spesialisert rusbehandling», og jeg lurer fortsatt på hvor den store B’en kommer inn i bildet. Det er ikke helt logisk.

TBF'er og stammespråk

Men Helsevesenet – på lik linje som for eksempel it-bransjen som jeg kommer fra – driver med TBF’er (trebokstavsforkortelser) og stammespråk som ikke er helt opplagt for andre.

Ta «pakkeforløp», et annet populært ord fra helsevesenet. Det høres mest ut som en prosess tilhørende Posten – pakker som skal frem og tilbake. Men kjernen i pakkeforløp handler om det motsatte – mennesker som skal oppleve å bli behandlet som alt annet enn en «pakke» i systemet. Målet er at vi skal oppleve større forutsigbarhet, kommunikasjon og involvering når vi blir syke, uansett sykdom og helseplager.

Hva er TSB-skolen?

Tilbake til TSB-skolen. Sykepleiere er den største yrkesgruppen i TSB, representert med 29 prosent, og i ledernettverk som Nasjonal kompetansetjeneste TSB drifter er 26 prosent av deltakerne i mentorordningene sykepleiere.

TSB ble etablert som eget fagområde i 2004, og bygger videre på lange tradisjoner innen rusomsorg her til lands. Tjenestene ble spesialisthelsetjenester, brukerne ble pasienter med pasientrettigheter og behandlingen skulle ha kvalitet på samme nivå som resten av spesialisthelsetjenesten.

Krav til TSB er at det tverrfaglige medisinske, psykologiske og sosialfaglige perspektiver virker sammen til det beste for pasienter med rus- og avhengighetslidelser. De vel 5000 årsverkene som i dag jobber i TSB har ulik grunnkompetanse. De er sykepleiere, sosionomer, leger og psykologer, for å nevne de største yrkesgruppene.

Felles for alle fagfolkene er at de har et kontinuerlig behov for faglig oppdatering, og de formelle utdanningsløpene til fagprofesjonene løser ikke dette alene. Derfor må det tilrettelegges for livslang læring også i TSB. Derav navnet TSB-skolen.

Alle vet at Onkel Arne drikker

Alkoholmisbruk er fortsatt tabu- og skambelagt, selv om alle vet at onkel Arne drikker for mye.

Mange av oss har et helt naturlig og sunt forhold til alkohol, og tenker kanskje ikke så ofte på at det er like vanlig å ha et familiemedlem eller en kollega som sliter med usunt overforbruk. Hilde og Eva fra TSB-skolen fortalte oss at i 2020 mistet vi flere personer til alkohol enn narkotika. Dessuten vet vi at det er høye mørketall – og at det i mørketallene også skjuler seg selvmord.

Rusavhengighet rammer mange og fører til overdødelighet og lav livskvalitet. Forskning viser at denne gruppen pasienter dør i snitt 20 år før tiden. Ikke av overdoser, men av somatiske sykdommer.

Må det fortsatt være slik, at folk med rusproblemer i Norge dør 20 år før tiden, og lever liv med høy sykdomsbyrde og dårlig livskvalitet? Nei, her finnes det løsninger. Med små investeringer i dag er det mulig å gjøre mye mer.

Tilgang på spesialister

De samlede kostnadene ved tapt helse og livskvalitet er anslått til å være mellom 68 og 77 milliarder kroner, ifølge Oslo Economics.

– Den store utfordringen er at ruslidelser fremdeles er tabu- og skambelagt, og at det er lite kunnskap om behandlingstilbudet hos «folk flest», også blant helsepersonell, sa Eva fra TSB-skolen.

Det burde bli like selvfølgelig at disse menneskene trenger helsehjelp, at de vet hvor de skal og hvilken kvalitet de får på behandlingen. Og at det er like selvfølgelig at alle pasientene skal ha tilgang på spesialister.

Akkurat som man må ha gynekologer på fødeavdelingen og kardiologer på hjerteavdelingen, må vi ha spesialister i rus og avhengighet.

Forskning viser at svært få personer med ruslidelser faktisk mottar behandling for sine rusproblemer. Kanskje henger det sammen med at rusproblemer i seg selv er komplekst – fordi biologiske, psykologiske og sosiale faktorer samspiller. Og det er her behovet for lett tilgjengelig kunnskap og muligheter for faglig oppdatering om effektive behandlingsmetoder kommer inn.

For det finnes nok ingen «fasit» for behandling av den enkelte pasient. Vi vil trenge et godt faglig skjønn til hver enkelt, og det faglige skjønnet må bygge på oppdatert kunnskap. 

Oppfordring til helseministeren

Som studenter skulle vi konsultere Hilde og Eva i deres arbeid med etableringen av TSB-skolen. De som har nære og kjære som selv strever med rusproblemer vet at det å møte fagfolk med oppdatert kunnskap er livsviktig.

Så vi ga Hilde og Eva en utfordring: Skriv en appell til helseministeren og test den på oss. Det har de gjort. Den appellen burde flere høre, og spesielt vår helseminister.

Setter du av 30 minutter til det, kjære Ingvild Kjerkol?

Les også:

Sykepleier Elisabeth vokste opp med rus, nå hjelper hun barn som pårørende

VIL LYTTE: Pårørende til pasienter med ruslidelse kan komme og snakke med Elisabeth Johnsen Gjetøy.  Foto: Ann-Kristin B. Helmers

– Det at mamma drakk ble ikke snakket om før jeg var tenåring.

Sykepleier Elisabeth Johnsen Gjetøy jobber ved et lavterskeltilbud for pårørende til personer med en ruslidelse ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Deler av og til fra egen historie

Nå nærmer det seg slutten av arbeidsdagen. Gjetøy rydder bort noen leker og blar raskt gjennom boken Sinna mann av Gro Dahle. Så setter hun seg ned inne på et av samtalerommene.

Her, og i bygget på den andre siden av gata ved kompetansesenteret for rus i Midt-Norge, kan voksne og barn som er pårørende, komme til samtaler.

Av og til forteller hun barna at hun vet noe om hvordan det kan være. 

– Det kan være en start for at de skal tørre å fortelle. 

UTRYGG SOM BARN: – Skadeforebygging er et stikkord, sier sykepleier Elisabeth Johnsen Gjetøy. Foto: Ann-Kristin B. Helmers

Vet hvordan det er

Det er ikke tilfeldig at hun har akkurat denne jobben.

– Selv om hele familien er viktig i behandlingen av en med ruslidelse, så er jeg spesielt opptatt av å involvere barna, sier hun.

Hun deler litt om sin egen bakgrunn:

– Mamma drakk mye alkohol. Pappa var mye borte i forbindelse med arbeid. Vi manglet ikke penger, og det var alltid en fin fasade. Mamma var alltid fint kledd, utadvendt og morsom, sier hun.

Etter hvert ble foreldrene skilt, og hun bodde stort sett hos moren. Med fasaden intakt var det ikke lett å se hvordan hverdagene og kveldene forløp på innsiden av huset, forteller hun.

– Hun drakk, for det meste rødvin, hver ettermiddag og kveld. Det startet med et glass mens hun lagde middag. Og så sluttet det ikke før hun sovnet av.

Ble utrygg hjemme

– Jeg ble utrolig var på hvor hun var i rusen. Hun ble ofte litt tøysete og morsom først, og så tippet det over og var ikke gøy lenger. Når jeg hadde venner på besøk, var jeg alltid veldig anspent og redd for at hun skulle gå for langt. At de skulle forstå at hun hadde et alkoholproblem, sier hun.

Elisabeth kunne finne glass, flasker og vindunker gjemt på de mest utenkelige steder.

– Mellom senga og madrassen kunne det være gjemt noe. Et glass inne i matskapet, gjemt bort så ingen skulle se det.

Alkoholbruken skapte mye utrygghet for datteren.

Ville hjelpe

Etter hvert ble moren syk med leverskade. Elisabeth slet med sine egne problemer i kjølvannet av oppveksten. 

Så ble hun gravid, og sammen skulle de klare å «fikse» opp i problemet.

– Jeg ble nærmest besatt av at mamma måtte være frisk før barnet kom. Høygravid sto jeg til tjeneste til alle døgnets tider for å følge til behandling, passe på og ordne opp, forteller hun.

I ettertid innser hun at hun nærmest ble grenseløs overfor seg selv og egne behov. Hun satte morens behov foran sine egne.

Jeg ble utrolig var på hvor hun var i rusen.

Elisabeth Johnsen Gjetøy

Bearbeidet oppveksten

Da Gjetøy selv ble mamma, endret perspektivet seg. Det var rett og slett ikke tid nok til å passe på alt samtidig.

Hun begynte å bearbeide oppveksten og gikk i samtaler hos Kompasset hos Blå Kors, et tilbud for unge som har vokst opp med en ruset forelder. 

– Der skjønte jeg at mine reaksjoner var normale ut fra en unormal situasjon. Det var ikke jeg som var helt «sprø» som reagerte og tenkte som jeg gjorde. 

– Jeg fikk endelig et språk på dette. Det hadde jeg ikke hatt, sier hun.

Ble sykepleier

Moren døde i en alder av 54 år. Da hadde Elisabeth Johnsen Gjetøy rukket å utdanne seg til sykepleier.

– Etter mammas bortgang hadde jeg en sterk drivkraft mot å hjelpe barn som var i en tilsvarende situasjon som den jeg hadde vært i.

Vil helst møte barna på hjemmebane

Selv om samtalerommet hun viser frem er innredet med farger, leker, og tegnesaker, er det sykehusklang i veggene. Her er man bare på besøk. 

– Nettopp derfor vil jeg aller helst møte barna på deres hjemmebane i et miljø de kjenner.

Hun sier at hun vanligvis legger opp til minst to timer for å få snakket ordentlig med barnet. 

– Det er ikke bare å trykke på en knapp, så kommer tanker, frykt og funderinger ut av barnet. Det tar tid. Det må bygges opp tillit, sier hun.

Hun er ofte på skoler for å fortelle om tilbudet. 

– Jeg vil være en voksen som kan ta imot det barna vil snakke om. Og jeg påpeker så ofte jeg kan det samme til lærere, trenere og kolleger på sykehuset. Det er mye sant i det at det tar en landsby å oppdra et barn.

Kan begynne å tvile på seg selv

Gjetøy er klar over at den uforutsigbare forutsigbarheten som ofte ligger i ruslidelsen og for dem rundt pasienten, ikke forsvinner av å snakke. Så hvorfor er det så viktig?

– Ved å finne ordene, si dem til en annen, blir barnets følelser og opplevelser gjort virkelige. Om man må holde på alt inne i seg, kan man lett begynne å tvile på egne følelser og opplevelser. Er det egentlig så ille? Kanskje jeg overdriver? 

Mener det har blitt bedre oppfølging

Hun kan fra tid til annen møte på barn som aldri har blitt snakket med av helsepersonell, selv om den voksne har en kjent ruslidelse. Men det er ikke ofte, og selv om det gjenstår arbeid, mener hun at det har blitt bedre oppfølging av barn som pårørende innen rus og psykiatri de siste årene.

Likevel har hun noen punkter hun håper blir bedre:

– Jeg opplever at det kan være litt motstand mot arbeidet med barn som pårørende i spesialisthelsetjenesten. Det er jo den som ruser seg som skal være i fokus. Og så er det veldig personavhengig. Der det ikke er ledelsesforankret, blir dette arbeidet veldig sårbart, sier hun.

– Alles ansvar

Og så mener hun at det er alles ansvar å se barna:

– De fleste avdelinger har nå en barneansvarlig. Men det settes som regel ikke av ekstra ressurser til dette arbeidet. Ofte er det opp til den enkelte å drifte barnearbeidet. Men dette skal være alles ansvar. Barneansvarlig skal koordinere arbeidet, ikke gjøre alt arbeidet selv, sier hun.

Drar på ting lenge

Skadeforebygging er et stikkord, mener hun:

– Jeg får ofte høre at jeg har klart meg veldig bra. Det har mange andre også. Men jeg tror ikke det er mange som kommer seg helt uskadet ut av å vokse opp sånn. Mange drar på ting lenge. Jeg hadde selv mye som skulle vært sortert tidligere. Det kan være en vanskelig jobb å gjøre når man har blitt voksen, sier hun.

Derfor er hennes hjertesak å komme inn tidlig. 

– Det er det beste, både for det enkelte barn og samfunnsøkonomien i det. Vi bruker mye tid på å reparere, sier hun.

Jeg ble utrolig var på hvor hun var i rusen.

Jeg hadde selv mye som skulle vært sortert tidligere.

Elisabeth Johnsen Gjetøy, sykepleier

Barneansvarlig skal koordinere arbeidet, ikke gjøre alt arbeidet selv

Elisabeth Johnsen Gjetøy, sykepleier

Hvem: Elisabeth Johnsen Gjetøy 

Hvor: Kompetansesenteret for rus, Lærings- og mestringssenteret på St. Olavs hospital

Hva: Sykepleier. Har vært barneansvarlig ved forskjellige sykehusavdelinger i mange år. Jobber med pårørende til rusavhengige ved Korus og ruspoliklinikken ved St. Olavs hospital.

Har selv vokst opp med en rusavhengig forelder.

Sitter i ulike nettverk som følger opp hvordan arbeidet med barn som pårørende går i Midt-Norge, har blant annet vært styremedlem i organisasjonen Barn av rusmisbrukere.

Les om Korus' verktøy til helsepersonell her:  

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.