fbpx – Kritisk lav tilgang på sommervikarer er et nasjonalt problem Hopp til hovedinnhold

– Kritisk lav tilgang på sommervikarer er et nasjonalt problem

Bildet viser Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen
UHOLDBART: – Den utviklingen vi ser nå, må snu, og situasjonen kan ikke bli den samme neste sommer, mener Mina Gerhardsen (bildet). Foto: Ilja C. Hendel

– Kommunene sliter med huller i vaktlistene. Hvem taper mest på det? De sykeste eldre, skriver Mina Gerhardsen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Mangel på sommervikarer i kommunehelsetjenesten kan føre til at sårbare mennesker ikke får den hjelpen og omsorgen de trenger.

Dette er et kommunalt ansvar, men et nasjonalt problem. Det går ut over de sykeste blant oss. Forsvarlig helsehjelp er mer enn bare riktig medisin til rett tid.

Kommunene melder at de mangler over 16 000 sommervikarer til hjemmehjelpstjenesten og sykehjem i sommer. Det er en stor forverring fra tidligere år. Vi er bekymret for hva det gjør med tilbudet til de som er avhengige av eldreomsorgen.

Demenssyke spesielt utsatt

Det store flertallet av dem som bor på sykehjem, er mennesker med demenssykdom. Ifølge Folkehelseinstituttet gjelder det rundt 84 prosent.

Dette er svært syke mennesker, ofte med et sammensatt sykdomsbilde. De har et stort behov for oppfølging og omsorg. Dette er også en pasientgruppe som er særlig sårbar for endring i hverdagen.

Bortfall av tilbud og aktiviteter, slik vi så under pandemien, kan forverre sykdommen.

Forskning har vist at personer som har demens, fikk svekket helse av nedstengningen. Å bli omgitt av nye og uerfarne medarbeidere kan også skape uro, som igjen kan skape døgnvillhet. Det kan skape mer utagering eller gjøre det vanskelig å få gjennomført ting som dusjing og toalettbesøk. Alt dette går ut over livskvalitet og velferd.

Vondt for pasienter, ansatte og pårørende

Når vi mangler folk på jobb i eldreomsorgen i sommer, vil det bety at mennesker med demens ikke vil få den hjelpen og omsorgen de har krav på, og som de trenger.

Utfordringen med sommervikarer strekker seg over hele landet. Mange arbeidsgivere har prøvd med ulike lokkemidler, som bonus til de som tar senere ferie, eller til de som melder seg som sommervikarer. Likevel sitter mange kommuner med huller i vaktlistene. Noen melder også om at de vil ha vakter uten sykepleier på jobb.

Dette gir stor grunn til bekymring.

Det er en vond situasjon for pasientene, som ikke får den hjelpen de trenger. Det er vondt for de ansatte, som gjør alt de kan, men likevel opplever ikke å strekke til. Det er vondt for pårørende, som ser at den de er glad i, får dårligere oppfølging.

Det betyr også at pårørende, som fra før av ofte er svært slitne og virkelig trenger ferie, må stå på enda mer i sommerferien enn til hverdags. De blir enda mer utslitt, og vi får lett to pasienter, ikke bare én.

Større og mer kompliserte utfordringer

Utfordringen med å få tak i nok sommervikarer er ikke ny. Men mens det i 2015 manglet 6000, ifølge Kommunal Rapport, er tallet nå altså mye høyere.

Behovene i sykehjemmene har også endret seg. Før var de mer å regne som «eldrehjem», der godt voksne flyttet når de syntes hverdagen alene hjemme var litt strevsom. I dag er disse institusjonene nærmest en versjon av et lokalt sykehus, med omfattende behov for kompetanse.

Det nytter ikke lenger å ta inn studenter som er hjemme på sommerferie og kan ordne med servering av saft og småprat. Det trengs personer med kompetanse på kompliserte helsefaglige oppgaver og kunnskap om demens.

Nasjonale problemer krever nasjonale løsninger

Det er kommunene som skal sikre bemanningen om sommeren. Men når vi ser omfanget, er det liten tvil om at kritisk lav tilgang på sommervikarer er et nasjonalt problem. Og det krever nasjonale løsninger:

  • For det første må kommunene ha økonomi til å ansette folk og tilby heltidsstillinger.
  • For det andre må det gjøres en innsats for å rekruttere og beholde helsepersonell. Det vil si en lønn til å leve av og arbeidsvilkår som gjør at folk orker å stå i stillingen over tid.
  • For det tredje må vi få fortgang i investeringene i helse- og omsorgsteknologi. På den måten kan menneskelig kapasitet frigjøres og settes inn der den trengs mest.

Mye er ugjort. I år må vi gjøre hva vi kan for å gi de syke og deres pårørende best mulig hjelp. Den utviklingen vi ser nå, må snu, og situasjonen kan ikke bli den samme neste sommer. Det haster å få satt i gang endringer som vil gi forutsigbare og bedre tilbud – både for dem som trenger hjelp og deres pårørende, og for de ansatte.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten 11.07.2022.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.