– Skal du få bestemme hvor jeg skal bo?

Personen med skitne klær og sprøyten i armen er et stereotypisk bilde av en rusavhengig person. Flere hundre personer er bostedsløse i Bergen, og halvparten av dem er rusavhengige. Flotte nabolag setter kjepper i hjulene for de rusavhengige og hindrer dem i å få det helsetilbudet de har krav på.

Utfordrende rusbruk finnes overalt. Alt fra studenten som er litt for glad i en fest, til mannen i dress med kokain på nesen. Fra fruene med chablis i glasset, til personen med ryggsmerter og pillebrettet i lommen. Det disse personene har til felles, er målet om å oppnå rusen.

Når skal de få hjelp?

«Så flott at det skal bygges flere boliger til personer med ruslidelser, men det passer ikke her i vårt nabolag», sier naboer så pent. Plassering av boliger for mennesker med rusrelaterte lidelser har vært et tema i ulike medier over lang tid.

Et eksempel er B-sykehuset, som er min arbeidsplass. Dette er en avdeling for rusrelaterte skader hvor det bor flere flotte mennesker som tidligere har hatt et rusbruk. Den rusfrie avdelingen er underlagt Sykehjemsetaten i Bergen og har et mål om å flytte fra Melkeplassen til Hordnestunet. Den planlagte flyttingen har blitt utsatt flere ganger. Dette er blant annet fordi enkelte naboer er skeptiske til å få personer med rusutfordringer i sitt eget nabolag.

Personer med ruslidelser har ofte svært krevende boforhold. Det er ingen tvil om at de som klager, har lite kunnskap om hvilke forhold rusavhengige har blitt vant til å leve under. For da ville de vel aldri vanskeliggjort prosessene, slik som man ser skjer gang på gang. Når skal disse menneskene få levelige boforhold og god helsehjelp, slik som de faktisk har krav på?

Stigmatiseringen må ta slutt

Hvor kommer likeverd og rettigheter inn? Gi folk en sjanse, da! Stigmatiseringen av personer med rusutfordringer må ta slutt. Det må være plass til alle typer mennesker i et nabolag. Det kalles mangfold og er bra for oss. Fruen med chablis i glasset, forretningsmannen med kokain på nesen, eller typen med sprøyten i armen som forsøker å få orden på livet sitt.

Du vet ikke hvilket rusbruk naboen din har, eller om det finnes andre problemer hos naboen. Jeg tror det er det usikre og ukjente som gjør folk redd.

Mange møter seg selv i døren når det kommer til holdninger. Jeg mener det er på tide å sette døren litt på gløtt, eventuelt stoppe opp på dørterskelen og tenke seg om én gang til før man går ut og slenger med leppa. Tenk at også dine barn kan utvikle en rusavhengighet. Hvordan hadde du ønsket at de skulle bli møtt? Du hadde vel ønsket levelige boforhold og en følelse av trygghet?

Som sykepleier blir jeg møtt med mer respekt enn typen med «livets harde skole» bak seg. Forskjellen er at jeg ikke har jobbet beintøft for å overleve, eller sovet uendelige mange netter ute under åpen himmel i pøsregn og fem grader. Jeg har heller ikke drukket skittent vann eller gått sulten i flere dager. Jeg trenger ikke se meg over skulderen til alle døgnets tider og kjenne på en følelse av utrygghet og stigmatisering.

Bør ønskes velkommen

I Norge bør det vært en selvfølge at alle får de samme helsetjenestene, rettighetene og tilbudene om et sted å bo – på like premisser – uansett livssituasjon. Personer med rusproblemer blir stigmatisert og marginalisert. I stedet bør de bli møtt som alle andre – og blitt ønsket velkommen i nabolaget ditt.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har møtt noen av de fineste menneskene gjennom mitt yrke. I rusmiljøet har jeg sett hvordan disse menneskene viser medmenneskelighet og omsorg for hverandre.

Ting som du og jeg tar for gitt, er ofte noe jeg ser at disse personene er takknemlige for. Jeg vet at du ville lært mye om du hadde stoppet opp og tatt deg tid til en prat med personer du vanligvis ikke prater med. Vi er alle mennesker. Om du ruser deg eller ikke, så er du fortsatt like verdifull.

Så hvordan kan vi løse dette? Jeg foreslår en grillfest i nabolaget. Om du kan legge vekk den dyre flasken med amarone og den møre indrefileten, og heller ta deg en pølse i brød, så arrangerer jeg gjerne!

Teksten ble først publisert hos Bergens Tidende.