Det henger ikke på greip at helsevesenet er av de største klimaverstingene

På kjøkkenet vårt på Gastromedisin på Ullevål la jeg merke til en liten pussighet for en tid tilbake. En søppelkasse, av de minste du får på Ikea, sto ganske bortgjemt i et hjørne med en grønn pose og en gul post-it lapp på: Matavfall. 

Søppelkassen hadde visst stått der en stund, men ingen av oss brukte den. Lederen fortalte at det var en beskjed fra oven om at vi nå måtte begynne med matsortering og at vi selv måtte skaffe oss en søppelkasse. Akkurat hvor den grønne posen skulle kastes var usikkert, så den ble kastet med resten av søpla.

Meningsløst søppel

Det tafatte forsøket på sortering er et godt bilde på søppelhåndteringen på Oslo universitetssykehus (OUS). Der blir vi nemlig ganske avstumpet etter alene å produsere mer avfall på en dagvakt enn en ukes forbruk for hele familien: Noen titalls engangshansker, engangssprøyter, bandasjer, bleier, kladder, engangskluter, eller gulostskiver, skinke, paprikabiter, kjeks – alt pakket inn i plastporsjoner.

For ikke å snakke om smitterommene med hetter og munnbind og smittefrakker og hvite avfallsposer pakket inn i gule avfallsposer og så videre. På mange av smitterommene er ikke engang pasientene smittet. Det dreier seg om prøver som mest sannsynlig er negative, men der svaret kommer etter dager gjennom et uhyre tregt system. Jeg skulle gjerne sett et klimaregnskap over hvor mye meningsløst søppel den tregheten alene produserer.

Så er da også vi i helsevesenet klimaverstinger. I Norge står vi for 4,3 prosent av alle klimautslipp, og målt per innbygger er vi blant de mest utslippsintensive i verden. Enda verre: Globalt står klimagassutslippene fra helsesektoren for mer utslipp enn flytrafikk og shipping til sammen. Og dersom den globale helsesektoren var et land, ville vi ha vært verdens femte største produsent av klimautslipp.

Kan umulig være bærekraftig

Viljen er der, om ikke til handling, så til snakk. 25. oktober 2021 vedtok direktørene i våre fire helseforetak et mål for at sykehusene skal driftes klimanøytralt innen 2045. Det betyr blant annet at CO₂-utslipp må reduseres med 40 prosent innen 2030. Det er sju år til. Da må de gjøre noe annet enn å be avdelingsleder dra på Ikea for å kjøpe en søppelkasse til matavfall.

De må også presse den farmasøytiske industrien. Legemiddelindustrien er nemlig verre enn verst og beregnet å være mer utslippsintensiv enn bilindustrien. Der synes det også om utviklingen går motsatt vei. De fleste medikamenter kommer nå i engangsdoser i plast, om da ikke designet er slik at en pakke kan inneholde fem seks tabletter og en lekker og voluminøs plastemballasje.

En pasient alene kan altså få medisinene sine i ti tolv små plastposer i noen plastglass, mens hen selv sitter og forgjeves forsøker å få i seg mat med vårt nye engangsbestikk. Der skal det nemlig spares på plasten. Det er ikke bestemt av OUS, men av EU. Utslaget er delvis absurd. En pasient som etter å ha fått hjelp til å rive opp alle de små plastposene med tabletter, fortvilet forsøker å få i seg suppe med noen bambusaktige flate skjeer – eller skjære i kjøtt med kniver som knekker. Alternativt få i seg drikke med papirsugerør så bløte at de går i oppløsning.

Det kan umulig være bærekraftig?