– Vi kan bli opprørt

Damer har mange belastninger samtidig, sier Marit Høiaas.

Hun er en av de tre psykiatriske sykepleierne i flyktninghelseteamet. De to andre er Steinar Vardehaug og Gunvor Berg.

– Når kvinnene er gravide, blir symptomene forverret hvis de har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Det har skjedd mange: Under forfølgelse, flukt og i fengsel. Eller her i Norge.

– De får mareritt og smerter.

Får asylsøkerne store psykiske problemer, henviser teamet dem videre til DPS. Akuttinnleggelser er sjeldne. Her får de støttesamtaler og medisinering.

– Helsemessig ser vi en nedadgående spiral, sier Vardehaug.

Når foreldrene blir dårlige, går vekten ned hos små babyer. Større barn får feber, virus og diaré. Boforhold, trivsel, kost og søvn påvirker helsen. Når det er trangt, er det vanskelig å finne gode soveplasser.

Går under jorden

Den første tiden er håpet der. De nyankomne er positive, går på norskkurs, økonomien er grei. Så begynner ventetiden – og avslagene kommer.

Her kommer folk som er gått under jorden, papirløse, ureturnerbare.

– Hva sier dere til dem?

– Vi er til stede. Ser etter hva vi kan gjøre nå i dag. Hvis det er håp å finne, så er det god støtte.

En husflidskafé byr på garn, stoffer og sosial hygge. Fysioterapeutens treningsgruppe gir også samvær – og bevegelse. Begge deler lindrer stress.

– Håper dere at alle kan bli?

– Vi tenker ikke på det. Vi gir tilbud uansett om de er her kort eller lenge, sier Vardehaug.

Advokater ber dem ofte å dokumentere asylsøkernes helsetilstand. Det kan inkludere fotografering av spor etter tortur.

– Vi ser at de ikke har fått fortalt alt. Når man er traumatisert, hender det at ting dukker opp etterpå. Det blir brukt mot dem at de ikke fortalte alt i første runde. UDI er ute etter løgn eller sannhet. Vi hører på deres historie. Vi har ingen grunn til å tro at de lyver, sier Høiaas.

De informerer mye om at asylsøkerne har normale reaksjoner.

Les også: Slik er asylprosessen

– Her er mange Nathan-er

Nathan (7), født og oppvokst i Norge, har smeltet mange hjerter. På kav bergensk fortalte han at han ikke kjenner noen i Etiopia og at han er redd for å dra dit. Han ble prøvekluten for ventende barn i Norge da saken kom opp i Oslo tingrett i mars. Retten overprøvde vedtaket i Utlendingsnemnda (UNE). Retten mente at UNE ikke hadde tatt nok hensyn til Nathans tilknytning til Norge. Nathan og familien fikk endelig opphold.

– Vi møter mange Nathan-er. Hadde de fått samme medieoppmerksomhet, ville også de satt emosjonene i sving, sier Vardehaug.

De kan stadig få lyst til å aksjonere og ta barna med seg hjem.

– Det er jo forskjellig hva som rører den enkelte av oss.

Annenhver uke kommer en faglig veileder til dem.

– Hva tar dere opp?

– En Nathan, kanskje. Hvordan en familie er blitt behandlet av systemet, sier Vardehaug.

– Utilstrekkelighet. Vi får hjelp til å se at det vi gjør er viktig, sier Berg.

– Vi ser at de blir nedverdiget av systemet. Det er ikke hyggelig å se på at en asylsøker år etter år blir fratatt rettigheter. Vi ser hva det gjør med folk, sier Vardehaug.

– Må jobbe med meg selv

Han eksemplifiserer:

– Vi har vurdert en gutts alder til å være under 18 år. Han har ikke papirer på det, men moren hans har alltid sagt til ham hvor gammel han er. Men UDI tar alderstest, og selv om svaret er vanskelig å tolke, velger de at han er over 18 år. Da blir man forundret. Jeg må jo forholde meg til vedtaket, men må jobbe med meg selv.

Det hender kvinner anmelder bakmenn i saker om menneskehandel.

– Det koster å gjøre det. Men de ender som dublinere (må returnere til det europeiske landet de først kom til. Red.anm.). Innvandringspolitiske hensyn veier tyngst. Det opprører meg at de ikke blir beskyttet i Norge. Jeg har vært borti to konkrete saker. Kvinnene tok med seg barna og forsvant, sier Høiaas.

– Hva ønsker dere?

– At barnas behov overskygger det politiske. De må få komme i gang med livene sine.