Smerte må bli sykepleiernes hjertesak

14. mai 1847 ble eter for første gang brukt i Norge under en operasjon ved Rikshospitalet. Det ble regnet som et medisinsk gjennombrudd. Noen norske leger på studietur i utlandet hadde snappet opp ideen fra William T. G. Mortons demonstrasjon i Boston året før.

Bemerkelsesverdig

Operasjonen på Rikshospitalet ble en historisk begivenhet. Men for min del er det ikke hvor innovativt og dristig legene på den tiden jobbet med nye behandlingsformer som er det mest bemerkelsesverdige. Mer slående er det at det faktisk ikke fantes effektiv anestesi før den tiden.

Før 1847 hadde mennesker også vært gjenstand for omfattende fysiske inngrep ved sykdom. Lemmer er til alle tider blitt fjernet og organer tuklet med. Men det fantes ikke effektive metoder for å kontrollere pasientens smerter.

Bremse

Faktisk var det slik at den kirurgiske virksomheten i den første halvdelen av 1800-tallet gjorde så store fremskritt at pasientens våkne, men smertepåvirkede tilstand, ble til en bremse: Utstyrt med stadig ny kunnskap om effekten av inngrep, var kirurgene klare til å kutte og skjære, men den stakkaren som var pasient, nektet ofte å ligge stille. Ikke så rart kanskje, all den tid vedkommende lå der ved mer eller mindre full bevissthet.

Skriket

Hvordan slikt kunne føles, fikk jeg oppleve da jeg for noen år siden besøkte et museum for sykepleiehistorie i Zetten i Nederland. Der kunne besøkende blant annet se på hvordan det var å få et ben amputert uten narkose. Hver gang kirurgen i simuleringen tok frem kniven og satte den i pasientens kropp, hørte vi et rystende, hjerteskjærende skrik. Der og da gikk det for første gang opp for meg hva smerte egentlig var for noe: Et eksistensielt rop om hjelp til å bli forløst fra sine lidelser.

En dyd av nødvendighet

Desto verre var det at smerte lenge ikke var noens hovedinteresse, om en ser bort fra pasienten selv. Kirurgene ble først og fremst målt på hurtighet, ikke finesse. Nyere kunnskap om anestesi utviklet seg ikke primært av medlidenhet med pasienten, men fordi smerten sto i veien for kirurgenes behandlingsambisjoner. Og selv da vitenskapen så smått hadde utviklet en metode for å la pasienten gli inn i en fredfylt søvn mens legene herjet, var fokuset mer rettet mot antallet operasjoner enn mot lidelsene de påførte pasienten underveis. Eller som vedkommende måtte leve med etterpå.

Behandlingstriumf

Fra andre del av 1800-tallet skjøt den medisinske utviklingen virkelig fart. Potensialet for å reparere den syke menneskekroppen var nærmest uendelig. Operasjonsmetodene ble stadig bedre og legemidlene mer effektive.

Men kunnskapen om og redskapene for hvordan man kunne håndtere pasientens smerte, ikke minst etter at primærlidelsen var «fikset», ble hengende sørgelig etter. Legene feiret sine behandlingstriumfer, men interesserte seg mindre for pasientens liv etterpå.

Diakonissene, og senere sykepleierne, så hvordan pasienten led, men de visste lite om hva de kunne gjøre med det.

Lite hjelp

Denne skjeve utviklingen var særlig ugunstig for pasientgrupper med dårlig prognose for å bli helt friske: kronikerne. De led med sine smerter uten håp om å bli forløst fra dem, siden legene ofte anså dem som ferdigbehandlet.

Enda verre var det for pasienter som selv ikke kunne gi uttrykk for hvordan de opplevde smerte. Små barn ble sett på som skapninger med et ufullkomment følelsesarsenal. Personer med demens, med rusproblemer eller tunge psykiatriske diagnoser ble ikke helt trodd på når de bar seg og skrek. Så lenge de ikke kunne fortelle hva smerten nøyaktig gikk ut på, fikk de lite hjelp.

Hestekur

Heldigvis fikk smertebehandling i det forrige århundre et brått oppsving. Vitenskapen ga oss større kunnskap om hva som skjer i hjernen når noe gjør vondt. Det førte til spennende oppturer, men også tilsvarende nedslående nedturer: Elektrosjokkbehandling, lenge ansett som en hestekur mot det meste, virket ikke likevel.

Og hva skjedde egentlig med mennesker som hadde smerter til tross for at de ikke hadde påvisbar sykdom? Astmatikerne og kolspasienter var blant kronikerne som fikk nye, effektive legemidler som ga dem bedre livskvalitet. Men så dukket fibromyalgi og ME opp og plaget vettet av folk uten at man kom i havn med tilfredsstillende smertelindring.

Kan unngås

Helsetjenesten har i dag for alvor fått opp øynene for smertens betydning for pasientens helbredelse og rehabilitering. Vi har sågar fått egne smerteklinikker.

Legene er blitt flinkere til å anerkjenne pasientens subjektive opplevelser. I praksis er det likevel sykepleierne som kan utgjøre en avgjørende forskjell og bidra til at pasienter får et liv de kan holde ut. Det forutsetter imidlertid en høy grad av bevissthet og god kunnskap om smertevurdering.

Den rådende ideologien er i dag at smerte i de fleste tilfeller kan unngås, fordi den ikke tjener til annet enn unødvendige ubehageligheter og forringet livskvalitet. Slik sett har pendelen svingt så til de grader at omfattende bruk av smertestillende legemidler i seg selv er blitt et problem.

Sykepleiernes rolle

Sykepleiere er blitt tildelt en sentral rolle ved smertevurdering på sykehusene og i kommunehelsetjenesten. Det kan de kanskje takke legene for, som historisk sett ikke primært har sett på seg selv som brannslukkere for pasientens vondter.

Men sykepleiere er nærmere pasienten, og de vet ofte hvor skoen trykker. De vet hvor mye smerte betyr i livet til pasienter som medisinsk sett kanskje er ferdigbehandlet. Antallet fag- og forskningsartikler om dette temaet i Sykepleien de siste årene viser at interessen for god smertevurdering er stor.

Kjerneoppgave

Personlig mener jeg at effektive kartleggingsmetoder kan være sykepleiernes «månelanding» i helsetjenesten. Det er kanskje det området der de i fremtiden kan gjøre størst forskjell.

Det betinger imidlertid at sykepleierne er med på å drive frem ny innsikt ved å ta utgangspunkt i pasientens behov. De må kunne bruke tradisjonelle smertevurderingsmetoder som lar pasienten beskrive sin smerteopplevelse på en skala. Det kan være effektivt, særlig ved akutte smerter. Men mest av alt håper jeg at sykepleiere bruker sine kunnskaper til å se pasientens smerte i et større perspektiv. For mange pasienter vil opplevelsen av smerte ha sammensatte årsaker. Da trenger vi bedre verktøy for å kunne kartlegge disse og vri innsatsen over mot en mer helhetlig tilnærming.

En typisk oppgave for sykepleiere, spør du meg.