– Vi bruker stemmene våre, men ingen hører oss

Så var jeg her igjen – skrivende på tastaturet i frustrasjon over sykepleiermangelen. Arbeidspresset blir verre og verre for hver dag som går, men siden ingen andre tar tak, tar jeg selv tak.

Daglig leser jeg innlegg skrevet av dyktige sykepleiere som går på jobb og gjør sitt beste under pandemien. De er utslitt, både fysisk og psykisk.

Hva mer kan vi gjøre?

Selv vet vi svarene på hva som ville gjort yrket mer attraktivt med hensyn til rekruttering av nye sykepleiere, hvordan vi kan beholde de sykepleierne vi allerede har samt hvordan man kan gjøre yrket mer levelig.

Høyere lønn, flere heltidsstillinger, helsevennlig turnus, ulempetillegg som representerer de faktiske forhold samt omfordeling av arbeidsoppgaver slik at blant annet sengevask legges på hylla for godt, er alle tiltak vi ønsker å se. Som vi trenger å se!

Vi bruker stemmene våre, og vi roper høyt – i smerte. Og vi gråter – i smerte. Daglig. Men ingen hører oss, og ingen kommer med smertelindrende tiltak. Hva mer kan vi gjøre, og hvor lenge holder vi ut?

Krever hard jobbing

Som sykepleier ble jeg ferdig utdannet våren 2019. Tre år med studier var da tilbakelagt, og yrkeslivet ventet på meg. Jeg gledet meg. Tross alt, jeg valgte dette yrket fordi jeg er glad i mennesker.

Ønsket om å hjelpe og være der for andre mennesker i ulike faser av livet, var brennende. Tenk å komme tett på mennesker, lære dem å kjenne samt være en del av deres livshistorie! Tenk å kunne utgjøre en forskjell for andre! Det er spesielt, unikt og givende, og det rører ved hjertet mitt.

Dog er ikke den genuine interessen av å hjelpe folk nok i utøvelsen av sykepleie. For å oppnå bachelorgraden, kreves det hard jobbing. Masse kunnskaper skal læres, og til slutt skal den anvendes i praksis.

Jeg vil ikke mer

Anatomi, fysiologi og biokjemi, farmakologi, sykdomslære, patofysiologi, læren om mikrober, omsorg, etikk, ferdighetstrening, lover og regler, tverrfaglighet og samarbeid, er alle eksempler på pensum og fag som i sin helhet gir deg livsviktig kompetanse. Med grunnlag i dette skal observasjoner gjøres, avgjørelser fattes og tiltak iverksettes. Det er krevende, men på samme tid utfordrende, og det er spennende.

Jeg har jobbet som sykepleier i 2,5 år, men nå orker jeg ikke mer. Nei, vet du hva, jeg gidder ikke mer. Arbeidsvilkårene er for slitsomme, og tanken på å gjennomleve 40 år i et yrke som ikke tar vare på helsen min, er uholdbar.

Så nå hopper jeg av dette toget og penser over til en annen linje. En linje som jeg tror vil være mer helsemessig gunstig for meg og som gjør at jeg kan fortsette å bidra, bare på en litt annen måte. For jeg ønsker fremdeles å bidra.

Kjenner på en lettelse

Det føles godt å vite at jeg ikke lenger skal slite meg ut på jobb og at jeg skal slite ut min egen helse. Det føles godt å vite at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg omfor liten hviletid, neglisjering av toalettbesøk og matpauser.

Det føles godt å vite at jeg ikke lenger trenger å ta stilling til det evigvarende stresset og arbeidspresset for å rekke over alle gjøremål – spesielt gjøremål som ikke er relatert til den direkte og pasientnære kontakten.

Det føles også godt å vite at jeg ikke lenger trenger å kjenne på den konstante dårlige samvittigheten ovenfor pasientene mine fordi jeg ikke har tid til dem. Tid til å gi dem den pleien og omsorgen jeg gjennom tre år har tilegnet meg kunnskap om for å kunne gi dem. Pleien og omsorgen de har krav på.

Det føles godt å fraskrive seg dette ansvaret, og jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner på en lettelse.

Føler også på en skyldfølelse

Samtidig kjenner jeg på skyldfølelse. Skyldfølelse fordi kollegene mine mister hendene mine og skyldfølelse fordi Norge mister hendene mine.Og det skjer midt i en pandemi når de egentlig trengs som mest. Men jeg klarer ikke mer.

Nå må kollegene mine løfte dugnadsåndene – som er blitt påtvunget oss – enda høyere. Nå må kollegene mine ta enda flere ekstravakter. Enda flere doble vakter. Og de blir frarøvet enda mer av den, allerede, lille fritiden de har. Men, de stiller opp for pasientene. Gang på gang.

I dag mangler vi 7000 sykepleiere, og i 2035 vil vi mangle 28 000. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan arbeidshverdagen, arbeidsvilkårene og pasientsikkerheten vil se ut om 15 år når sykepleiermangelen firedobles.

Provosert, skuffet og trist

Jeg er provosert, skuffet og trist. Og jeg vil nesten si at jeg har mistet tilliten til vår egen regjering – vår egen, folkevalgte, regjering som skal ta vare på velferden og helsen vår.

Krisen er varslet i lang tid. Og slitne var vi lenge før pandemien. Kapasiteten sprenges, og vi roper fremdeles. Men ingen hører oss. Og ingen kommer for å lindre smerten vår.

Så, nå går jeg. Etter 2,5 år, går jeg. Og jeg som kunne blitt i 40 år, forlater yrket. Men jeg vil savne pasientene mine.