fbpx Når barn er pårørende: – Det har vært noen tøffe beskjeder å gi til barn Hopp til hovedinnhold

Når barn er pårørende: – Det har vært noen tøffe beskjeder å gi til barn

OVERVÅKER HJERTER: Petra Landberg er barneansvarlig og enhetsleder ved Hjertemedisinsk intensiv og overvåkning ved Oslo universitetssykehus (OUS). Som intensivsykepleier har hun lang erfaring med både hjerteinfarkt og hjertestans. Hun vet at det ikke alltid går bra. Foto: Ann-Kristin Helmers

Hvordan fortelle et barn at mamma eller pappa ikke kommer til å overleve?

Livet var som vanlig. Og plutselig ligger far eller mor i respirator på sykehus.

Hvordan livet blir etter oppvåkning, vet ingen. Noen våkner opp med store hjerneskader. Kanskje blir det ingen oppvåkning. Ved hjertestans er det mange som ikke overlever. Mor eller far skal dø. Eller er allerede død.

Barneansvarlig Petra Landberg er med når barnet skal få beskjed om hva som har skjedd.

Hender hun gråter

– Det er legen som egentlig skal formidle dette til pårørende. Også til barna. I praksis gjør vi det ofte sammen. Det har vært noen tøffe beskjeder å gi til barn, sier Landberg, som er intensivsykepleier.

Hvordan hun ordlegger seg, varierer med barnas alder.

– Noen ganger er livet så urettferdig at det nesten ikke er til å holde ut. Det hender jeg gråter sammen med barna, sier hun.

– Men jeg er alltid ærlig med dem.

GAVE: Når barna kommer, har Petra Landberg forberedt små «kofferter» med sykehusting i til barna. En hette, en plastsprøyte og saltvann er blant det som ligger oppi. Kofferten er to pappbekken festet med røde piperensere. Foto: Ann-Kristin Helmers

Petra Landberg er barneansvarlig og enhetsleder ved sin avdeling: Hjertemedisinsk intensiv og overvåkning ved Oslo universitetssykehus (OUS).

Avdelingen har klare rutiner på hvordan barn som pårørende skal følges opp.

Pasientene her er i alle aldre. Mange av dem har hatt hjerteinfarkt eller hjertestans. De pasientene som har hatt hjertestans og som ikke våkner opp der og da, legges i kunstig koma og overvåkes døgnet rundt.

Alle sykepleiere skal rutinemessig fylle ut et skjema som avklarer om det er barn som pårørende inne i bildet.

Dersom det er det, koples ofte Petra Landberg inn.

– Noen lyver for å skåne

– Det første jeg gjør er å kartlegge situasjonen rundt barnet. Hvor er det nå? Hva har barnet sett, og hva vet det om situasjonen?

Barna kan være fra nyfødte og opp til 18 år, så hva hun sier og gjør videre, avhenger av alderen.

– Noen lyver for barna for å skåne dem og sier for eksempel at mor eller far har dratt på ferie. Det fraråder vi. Barn merker det når noe er galt, sier hun.

I andre tilfeller har barnet vært vitne:

– Det hender at barna har sett mamma eller pappa få vondt i brystet eller falle om på gulvet. Da har de kanskje også vært der når ambulansefolkene kom inn i hjemmet. De har sett forelderen bli båret ut og kjørt vekk med fullt blålys.

Noen kan ha forsøkt å redde livet til forelderen:

– Barnet kan også ha vært den første eller eneste som var til stede. Kanskje forsøkt å gi hjertekompresjoner på mor eller far, sier Landberg.

Hun anerkjenner alltid det barnet har gjort og følt i situasjonen som har oppstått, uansett hvordan de har handlet.

– Noen kan slite med dårlig samvittighet fordi de ikke gjorde nok da forelderen ble akutt syk. Men jeg ser at barna har gjort alt det kunne. Det er sterke bidrag barn kan fortelle om, sier hun.

Bør se mamma eller pappa

På hjerteintensiven er pasientene inne i maks tre til fem dager. Ofte kortere tid. 

– Hvis pasienten ligger i kunstig koma, oppfordrer vi alltid barna til å komme og se. Selv om det kan være vanskelig, så vet vi at det vil kunne hjelpe dem med å bearbeide traumer etterpå. Fantasiene til et barn kan fort bli verre enn virkeligheten.

Før de går inn på pasientrommet, viser hun ofte en tegning av en person som ligger i respirator. Mens de sammen fargelegger tegningen, forklarer hun hva de ser, om slanger og apparater. Barna kan tegne på hår og andre ting som gjør at det likner litt mer på forelderen.

– Jeg sier også at det ser ut som mamma eller pappa sover, og at vi passer på så de ikke har vondt. 

Så går de inn.

– Ikke alle vil det, men vi oppfordrer sterkt til i alle fall å bli med inn i rommet. De kan kanskje heller stå litt på avstand om det blir for mye å ta inn.

– Vi kan telle hjerteslag sammen

Barna får gjerne tilbud om å stryke forelderen på kinnet eller på hånda. Hvis de er store nok, kan de for eksempel hjelpe til med å tømme urinposen eller ta av og på oksymeteret på fingeren.

– Vi kan se på tallene på skjermen. Vi kan telle hjerteslag sammen og se på oksygenmetning. Hvis barna føler at de gjør noe konkret for forelderen, er det ofte positivt.

Den verste dagen i livet

Noen ganger er de pårørende så langt unna Oslo at de må ta samtalene på telefon. Petra Landberg kommuniserer med den andre forelderen eller andre pårørende. Barna får tilbud om oppfølgingssamtaler.

– Hvis foresatte samtykker, så sender vi melding til skolehelsetjenesten og fastlegen til barnet og opplyser om hva som har skjedd. Dette gjelder hvis pasienten bor i Oslo kommune, sier hun.

– Selve samtalene og den direkte oppfølgingen av barna som kommer hit, er det som regel jeg som tar. Tidligere jobbet jeg som intensivsykepleier i turnus. Da var det vanskelig å få tid til dette arbeidet samtidig som jeg hadde en-til-en-ansvar med den kritisk syke pasienten.

Av og til kan hun få tilbakemeldinger om at barna har følt seg ivaretatt. Det er hun glad for. Hun vet at dette for noen uansett vil være den verste dagen i hele deres liv. 

Som regel hører hun ikke noe mer om hvordan det har gått med barna. 

– Håpet er at måten de blir møtt på kan hjelpe dem litt på veien videre, sier Petra Landberg.

Loven gir barn som er pårørende rettigheter Forrige artikkel Barn må inkluderes når deres nærmeste er på intensivavdelingen Neste artikkel