fbpx Unge pårørende mellom 15 og 25 år er en glemt gruppe Hopp til hovedinnhold

Unge pårørende mellom 15 og 25 år er en glemt gruppe

Illustrasjon: Sissel Vetter

Har du som voksen tenkt på at ikke alle hadde det «på stell» hjemme i ungdomstiden?

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Du husker kanskje han som alltid var uflidd, som var «frekk» mot lærerne og som aldri hadde matpakke. Kan det være at han var den som var den voksne hjemme og passet sine småsøsken? Han gikk på butikken med utallige poser tomgods som han pantet og kjøpte alltid mat, ikke godteri som vi andre.

Eller hun som vokste opp hos bestemoren sin, og som vi ikke vet noe om foreldrene til? Hun var aldri med på bursdager eller klasseturer, men kunne sees utenfor huset med vaskebøtte og klesvask. Var hun bestemorens pleier egentlig?

Denne gruppen unge finnes også i dagens Norge. Hvilke tiltak og planer har vi for dem? For barn som pårørende er 0 til 18 år, men ungdommene er i en overgang, og det må tas tak i.

De unge pårørende – dobbelt så vanskelig

Ungdom som pårørende kan gjøre alt fra husarbeid til å passe småsøsken, lage mat, bekymre seg for regninger eller at «noen» avslører hvordan det står til. De er flaue over en far som oppfører seg rart på grunn av demenssykdommen, eller har aldri besøk fordi mor ligger med ME.

Selv om de har vært barn som pårørende, er det i denne tiden at de unngår å ta kontakt for å få hjelp. Og er de ungdom som blir pårørende som tenåringer, så kommer det an på diagnosen om de fanges opp eller får noen oppfølging.

Pårørendealliansen har satt som et mål at vi skal synliggjøre unge pårørende. Dette gjelder de fra ungdomsskolealder til dem som er rundt 25 år.

De kan i det hele tatt komme skjevt ut når de er i starten av sitt eget liv.

Anita Vatland

Andre land har kommet lenger

Via vårt europeiske arbeid i Eurocarers ser vi at Norge henger etter. I Europa er gruppen definert som «Young carers» eller «Young adult carers», og 2022 er utropt til deres år i EU. Mange land er allerede i gang med ekstra tiltak for de unge pårørende. Forskning og undersøkelser tyder på at det er behov for en spesiell innsats for denne gruppen.

De trenger hjelp til å fullføre obligatorisk skolegang, til å velge veien videre og fullføre utdanning eller komme seg inn i sin første jobb.

Alle disse periodene representerer overganger. Og det er her man har sett og erkjent at det kan glippe. Hvis de ikke blir sett og hørt, kan de unge bli isolert, miste skolegang, få dårlig psykisk helse og i det hele tatt komme skjevt ut når de er i starten av sitt eget liv.

De gjør ofte voksenoppgaver i eget liv, men trenger at noen andre voksne ser dem og «drar dem gjennom». De må få hjelp til å kunne takle pårørendesituasjonen og samtidig komme i gang med eget liv!

Unge pårørende trenger egne planer og tiltak

Prosjektene i Europa har kunnskap som basis. Det er laget verktøy for å identifisere unge pårørende i skoler og snakke med dem. Det er utarbeidet ulike modeller for å gi familiene spesifikk hjelp og til å gi den unge hjelp til sitt eget liv og til å være ung.

De unge har selv fortalt at de kan klare seg ganske bra og gjøre sitt i den situasjonen de er i hvis de får hjelp til en del praktisk, til å komme seg gjennom skolen og ikke bli helt isolert.

De må altså bli sett, lyttet til og få den hjelpen de sier at de trenger i sin situasjon!

Norge har få data om gruppen

For å hjelpe denne gruppen er det en del vi må gjøre her i Norge.

Først og fremst trenger vi data på antall, hvilke utfordringer de opplever med fysisk og psykisk helse, på skolen og i studier, i nærmiljøet og med familiens utfordringer. Kunne vi brukt Ungdata-undersøkelsen til å hente disse dataene?

I ungdomsskolen trenger unge pårørende et team rundt seg. Hvem ser dem og hører på hva de trenger? En helsesykepleier kan ikke dra lasset alene. Hvordan skal kommunen sammen med skolen sørge for at familien får hjelpen de trenger, og at den unge får hjelp til reelle valg for fremtiden? 

Noen må hjelpe ungdommene med å beholde en god psykisk helse når de er i en tøff situasjon hjemme, når alt oppleves ekstra vanskelig i ungdomstiden. Hvem forteller dem om tilbud som finnes i frivilligheten eller hjelper dem med lekser eller gjør rent hjemme? Dette er rent praktiske oppgaver som kan trengs – men «noen» må erkjenne det.

Hvordan takler unge pårørende i videregående skoler fraværsregelen? Når du må møte hos en fastlege for å få dokumentasjon og har en kaotisk situasjon hjemme, er det lett å anta at dette er en skikkelig utfordring for mange. I tillegg kreves egenandeler for legebesøk etter fylte 16 år. Kunne man gjort noe med det?

Unge som er pårørende og skal studere, kan kanskje trenge noen ekstra ordninger i Lånekassen på linje med dem som har egen sykdom? For det kan være at de ikke får til å ha ekstrajobb i alle helger og ferier, fordi de da stiller opp for familie eller søsken.

Dette er bare noen av de viktige utfordringene vi ser og som vi må gjøre noe med.

En vanskelig tenåring – eller en tenåring som har det vanskelig

Barn som er pårørende er ofte lette å snakke om og lette å «like». Det er verre med tenåringer som skyr unna, ikke vil se eller bli sett og som er en utfordring å finne ut av.

Desto viktigere at vi gjør det. Unge pårørende har i altfor lang tid vært en usynlig gruppe i gruppen unge med utfordringer. Våre medlemsorganisasjoner har tilbud til unge pårørende innen demens, kreft, psykisk helse og rus og har egne digitale tilbud. Dette viser dem at det finnes håp.

Vi hadde unge pårørende som tema for Pårørendedagen i 2021. Nå skal vi arbeide for at dette kommer opp på øverste nivå, så ikke unge pårørende uforskyldt blir en del av ungt utenforskap. Det inviterer vi alle gode krefter til å samarbeide om!

Sykepleier Elisabeth vokste opp med rus, nå hjelper hun barn som pårørende Forrige artikkel En bror som Jesper Neste artikkel