fbpx Gutt, 13–15: «Det er bare du som vet d» Hopp til hovedinnhold

Chat for barn av rusmisbrukere Gutt, 13–15: «Det er bare du som vet d»

ÅPEN LINJE: Historiene som kommer inn på kveldschatten hos BAR-snakk i Nydalen i Oslo kan være voldsomme. «Barna er dypt krenket, de er overlatt til seg selv, og de kjemper for overlevelse,» oppsummerte en forskningsrapport i 2017 etter å ha gått gjennom 750 av chattloggene. Foto: Erik M. Sundt

I disse kveldstimene er det stillheten man skal lytte til.

Marius Sjømæling titter inn gjennom glassvinduet i kontorlokalene i Nydalen i Oslo. Tre personer ser konsentrert inn i hver sin skjerm.

Stillhet.

Tastelyd.

Stillhet.

Klokken har passert fem en mandag ettermiddag, og BAR-snakk er åpen.

SAMMENHENG: Marius Sjømæling opplever det som frustrerende når han hører om rusbehandling som ikke tar tak i helheten i en familie. – For oss henger dette sammen, sier han. Foto: Erik M. Sundt

Aller første linjetjeneste

– Vi er aller første linjetjeneste. Lavterskel med stor L. Vi tar imot alle, sier Marius Sjømæling, generalsekretær i organisasjonen Barn av rusmisbrukere (BAR).

BAR-snakk er chattetjenesten deres. Fra mandag til torsdag er den åpen fra klokken 17.00 til klokken 20.00.

Tjenesten er helt anonym, og verken chatvertene som tar imot samtalene, eller andre ansatte har mulighet til å spore hvem som sitter på andre siden. Samtalene foregår her og nå.

Den som ønsker kontakt, må huke av for kjønn og alder for å slippe inn. En chatvert koples på og sitter klar til å ta imot.

Så er rommet åpent.

Sjømæling har selv lest tusenvis av henvendelsene som har kommet på chatten. Han vet godt at det er når noen faktisk lytter, at de ufortalte historiene kommer.

Gutt, 13 til 15

Et lite pling og et vindu popper opp på skjermen. En ny samtale.

John Harald Falk-Stenseth, en av kveldens frivillige hos BAR-snakk, tar imot.

Denne er fra noen som har krysset av for kategoriene «gutt, 13 til 15 år»

Først et spørrende «hei». Har han, gutt, 13 til 15, kommet til rett sted?

John, som er navnet som vises i chatten, svarer ved å legge inn en forhåndsskrevet presentasjon av hva og hvem tjenesten er for.

Det blir stille. Lenge.

«Er du der?», spør John.

Hvem er de?

– De fleste som kontakter oss, er barn av noen som ruser seg så mye at det oppleves problematisk. Vi har hatt samtaler med barn helt nede i åtteårsalderen. Man slutter ikke å være barn av en rusmisbruker selv om man er over 18 og blir myndig. Men for et barn som bor hjemme, er det andre problemstillinger enn for en som har blitt eldre, sier han.

Noen av barna, altså de under 18, er allerede i et hjelpeapparat. For andre er den problematiske rusen en godt bevart hemmelighet.

– Vi fastslår aldri at noen har en rusavhengighet. Men ikke sjelden dreier det seg om daglig og høyt alkoholinntak som skaper problemer i familien.

Egenerfaring

– Fasaden kan være nokså plettfri selv med store rusproblemer, sier Sjømæling.

Han har selv erfaring med å vokse opp med en mor som ruset seg på blant annet heroin. Han var selv det barnet som levde og måtte navigere seg gjennom en hverdag uten stabile rammer.

– For meg var det vanlig å bruke mye tid på å lage middag, vaske og «skjule alle spor», sier han.

Det tok mange år før han ble sett og anerkjent for den jobben han gjorde i hjemmet. Og at noen så at det ikke var så lett å kombinere hjemmelivet med skole og verden utenfor.

Etterdønningene

Etter ti års drift ser Sjømæling et klart mønster i når de unge tar kontakt.

– Det er stille på selve høytidsdagen, som julaften, nyttårsaften og 17. mai. I dagene etterpå kommer henvendelsene. Og historiene. Det er som om det først smeller i hjemmet. Og så kommer etterdønningene i chatten.

– De «enkleste» samtalene vi har, er nok ofte der det allerede er opprettet et behandlingstilbud rundt den voksne, sier Sjømæling.

Ikke at det i seg selv er enkelt for det barnet som for eksempel ikke har lyst til å besøke mamma eller pappa på en rusinstitusjon. Men der vet han at det er noen som ser, eller i alle fall skal se, akkurat det barnet.

Det er vanskeligere der hvor ingen vet. Der hvor ingen voksne hjelpere er inne i bildet og det fortelles om grov svikt i omsorgen.

Sjømæling tenker av og til at han skulle kunne lagt ved det han kaller en hjertemelding:

– Jeg skulle så gjerne hatt muligheten til å sette et lite hjerte ved det barnet som trenger at en voksen er ekstra oppmerksom, ekstra raus. Av og til kan det være nok at det er én snill voksen der, som ser.

John Harald Falk-Stenseth er denne kvelden dypt inne i flere chatter samtidig. Ofte forsøker han å finne ut om det er én eneste voksen barnet stoler på.

– Jeg pleier å spørre: Hvis du kunne fortelle det du nå har fortalt meg til en eneste voksen, uten at det fikk noen konsekvenser, hvem ville du valgt da?

Det hender samtalen slutter brått. 

Av og til spør de seg: Kom det noen inn? Hva skjer nå?

Men de vet ikke.

– Må se helheten i familiene

Sjømæling forteller at det ofte er mange lag i historiene.

I tillegg til bekymringer rundt foreldres rusbruk har en del også vært vitne til eller selv blitt utsatt for psykisk og fysisk vold. Noen også seksuelle overgrep. Kanskje er forelderen psykisk syk, og det kan mangle nok penger til mat og husleie.

– Noen av disse tingene henger tett sammen, men de blir avdekket hver for seg.

Han er frustrert over dette og mener det er mye å gå på med å se på helheten i familiene:

– Jeg mener at rusbehandling i dag er bedre enn for 15 år siden. Men min erfaring er dessverre at pasienter etter behandling for ofte sendes tilbake til en familie som er like skadet, for det er det ikke gjort noe med.

Han mener barnet og barnets rolle i en familie med rusproblematikk må løftes mye høyere frem. Barnets innsats må ses, og belastningene det har blitt utsatt for, må klart og tydelig anerkjennes, ikke stikkes under en stol:

– Vi forsøker å ta til orde for at familieforholdene må snakkes om. Det skal anerkjennes overfor barnet: Dette var feil, det jeg utsatte deg for, det var ikke greit.

Det er det de fleste barna BAR-snakk er i kontakt med, ønsker, ifølge Sjømæling.

– De ønsker ikke politi og anmeldelse og fengsel. De ønsker at det skal anerkjennes at det som skjedde var feil. Og så ønsker de gjerne at mamma eller pappa skal være hjemme og være frisk. Men da må de tingene som ikke var greit, ta slutt.

– Vi har hørt det meste, dessverre

– Hva fortelles det om i chatten?

– Vi har hørt det meste, dessverre. Noen vil bare ha noen å snakke med. Men det vanligste er historier som går inn i målgruppen: Barn av rusmisbrukere og spørsmål og problemer de opplever på grunn av rus.

– Det hender at vi som sitter på andre siden blir alvorlig bekymret for barnets umiddelbare sikkerhet, sier han.

Chatten er anonym, de har ingen IP-adresse de kan bruke til å spore hvor samtalen kommer fra. Om de frykter at det er akutt fare for liv, har det hendt at de har meldt fra til Kripos.

De har også blitt kontaktet med informasjon om pågående truende situasjoner som har vist seg å være oppdiktede.

– Vi er jo en åpen tjeneste. Vi opplyser om at det er andre, mer brede chattetjenester dersom man har behov for å snakke om problematikk vi ikke kan så mye om, som for eksempel spiseforstyrrelser, mobbing eller liknende. Men vi avviser ingen, og det aller meste er relevant, sier han.

Barn som kontakter dem disse kveldstimene, er pårørende, sier Sjømæling når Sykepleien spør.

– Mange av barna er i praksis også den eneste nære pårørende dersom andre bånd er brutt og de bor alene med den voksne, sier han.

– Men barnas pårørenderettigheter i helsevesenet følger foreldrenes rettigheter som pasienter. Hvis den voksnes ruslidelse ikke er fanget opp av helsetjenesten, så kan barna gå under radaren.

– Vi forsøker ofte å finne frem til om det er noen de som kontakter oss har tillit til. Ofte foreslår vi en lærer eller helsesykepleier ved skolen.

– Fantastiske frivillige

Chatten betjenes av frivillige. Det er ikke noe krav om faglig bakgrunn. De fleste, men ikke alle, har selv vokst opp med rusproblematikk hjemme.

– Det kan gjøre det vanskeligere å lukke døra helt når man går herfra. Man er her som medmenneske og med hele sin bakgrunn. Mange åpner samtalene med å fortelle at de har egenerfaring fra egen oppvekst, slik at den som er på andre siden, vet det.

Med egenerfaring blir prosessen med å legge historiene fra seg aldri like systematiske og «enkle» som hvis man hadde jobbet profesjonelt med samtaleterapi eller liknende.

– De frivillige gjør en helt fantastisk jobb, og vi forsøker å gi støtte, tilbakemeldinger og mulighet til å snakke gjennom vanskelige tanker og følelser som kan komme etterpå.

– Dette er vi som er ansatte i BAR veldig bevisste på.

Alle logger lagres anonymt.

«Bare du»

Bak glassveggene i Nydalen er det stille.

John har fått vite at den han chatter med, altså gutt, 13 til 15, bor alene med sin far. Far drikker mye og slår sønnen.

John spør:

«Er det noen andre som vet hvordan det er hjemme hos deg, eller noen du kan snakke med til vanlig?»

Bokstav for bokstav former gutt, 13 til 15, ordene.

«Nope.»

«Det er bare du som vet d.»

FRIVILLIGE: John Harald Falk-Stenseth har jobbet som frivillig på BAR-snakk i snart tre år. Han har selv vokst opp med rus i hjemmet og synes det er godt å kunne være til hjelp for andre i samme situasjon. Foto: Erik M. Sundt
Slik var 2021 for BAR-snakk:

BAR står for Barn av rusmisbrukere.

Antall henvendelser:
2293

Alder:
70 prosent var mellom 13 og 18 år

72 prosent jenter
26 prosent gutter
1 prosent annet

Topp fire-temaer i 2021 var:
Rus (52 prosent)
Psykisk helse (40 prosent)
Vold (22 prosent)
Hverdag (50 prosent)
(Ofte er det flere temaer per samtale.)

BAR er representert i forskjellige råd og utvalg. Blant annet pandeminettverk for rusorganisasjoner (Helsedirektoratet), pandeminettverk barn og unge (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet Bufdir), brukerrådet hos Bufdir, brukerrådet i Helsedirektoratet på rus og psykisk helse og i arbeidsgrupper for pakkeforløp.

De «enkleste» samtalene vi har, er nok ofte der det allerede er opprettet et behandlingstilbud rundt den voksne.

Marius Sjømæling, generalsekretær i Barn av rusmisbrukere (BAR)
Forsket på chatten

Ahus og Vestre Viken HF forsket på chatlogger fra BAR-snakk med barn og ungdom som pårørende. 

750 chatlogger fra 2010 til 2015, med barn og unge som har krysset av for å være mellom 8 og 18 år, ble gjennomgått.

En rapport fra forskerne kom i 2017. Den het «Når lyset knapt slipper inn».

De oppsummer med at barna og ungdommene som logget inn på chatten, befant seg i svært vanskelige livssituasjoner.

I rapporten kommer det frem at et overordnet tema er fangenskap. Det oppsummeres slik: «Selve livet er som i et fengsel, de er i en «sjakk matt»-situasjon hvor de er berøvet følelsesmessig og handlingsmessig frihet.»

Videre skriver forskerne at tre generelle kategorier fremkom i loggene.
Kategoriene er kalt:

  • «Krenkelse» 
  • «Overlatt»
  • «Overlevelse»

I rapporten heter det:

«Barna er dypt krenket, de er overlatt til seg selv, og de kjemper for overlevelse. Krenkelsene består av omsorgssvikt, vold (fysisk og psykisk) og overgrep (psykologiske, fysiske og seksuelle). Videre internaliseres krenkelsene til en følelse av skam og opplevelse av ikke å ha noen verdi. De er overlatt til seg selv, uten å se mulighet til å få hjelp.»

Hele rapporten og forskernes konklusjonene kan du lese her.

Årsrapporten til BAR, fra koronaåret 2020, har undertittelen «Det hadde vært fint med en natt uten at hjertet slår så fort.» Den kan leses her

Les også:
Noen pasienter føler det er tryggest å bruke barna som tolk Forrige artikkel Oppfordrer til å se, snakke og være til stede for barna Neste artikkel