fbpx – Barna som er pårørende, må få lyst til å komme til oss helsesykepleiere Hopp til hovedinnhold

– Barna som er pårørende, må få lyst til å komme til oss helsesykepleiere

Anne Karin Swang, faggruppeleder for helsesykepleiere
NORMALT: – En ungdom kan spørre om å få gå ut med venner selv om far døde samme dag, sier Anne Karin Swang. Foto: Marit Fonn

Ofte vet ikke helsesykepleierne hvilke barn som er pårørende. – Det glipper altfor ofte, sier faggruppeleder Ann Karin Swang.

Helsesykepleierne sier i Sykepleiens undersøkelse at de i for liten grad blir brukt til å hjelpe barn som er pårørende.

Ann Karin Swang, leder av helsesykepleiernes faggruppe, er enig.

– Ofte vet de ikke hvilke barn som er pårørende, selv om spesialisthelsetjenesten skulle ha koplet dem på i tidlig fase. Det glipper altfor ofte, sier hun.

Det kan være helt tilfeldig at de får vite om barna som er pårørende.

– Hvis det er 550 elever på skolen, vil det til enhver tid være noen slike barn. Noen må fortelle helsesykepleierne om det.

– Det er ikke alle vi kjenner like godt

– Det er vel høy terskel for et barn som er pårørende å gå til helsesykepleier?

– Det kommer an på om det er en 17-åring eller en femåring. Og derfor er det viktig at vi vet om dem, for da kan vi hente dem inn. Det er ikke alle vi kjenner like godt. Vi vet også at tilgjengelighet er viktig. Da er terskelen lavere.

– Barna må få lyst til å komme til oss

Ifølge Swang presenterer helsesykepleierne seg i alle klasser i starten på hvert skoleår. De prøver å være til stede i gangene, i friminuttene.

– Poenget er at barna skal få tillit til oss og få lyst til å komme til oss. Vi har alltid økt besøk etter en klasseundervisning. Derfor er det vi gjør for alle så viktig.

Hun legger til at det er lurt at barn har et forhold til dem fra før av, så det slipper å møte en helt fremmed.

Les også: – Det er vanskelig å hjelpe om vi ikke får vite noe

Blir brukt i kriseteam

Ann Karin Swang har i nesten 25 år jobbet som helsesykepleier i Ringerike kommune, der hun også bor.

– Der har vi prøvd å få til en samarbeidsavtale med sykehuset. Vi har sagt «ring dette nummeret», slik at vi kunne finne riktig helsesykepleier til barnet. Men vi får ikke beskjed likevel, forteller hun.

I mange kommuner er helsesykepleierne brukt i kriseteam. Da kan de bli utkalt når barn enten er pårørende eller etterlatte.

Swang har selv vært i med i kriseteamet i Ringerike kommune.

– Barn gjennomskuer om du ikke er deg sjøl

– Helsesykepleiere lærer ikke mye om barn som er pårørende i utdanningen.

Til den enkelte sier hun:

– Kanskje er du ikke vant til å snakke med barn på denne måten, men det viktigste er å være seg sjøl. Barn gjennomskuer om du ikke er det.

Og videre:

– Ikke vær så redd for hva du kan spørre om. Det blir lettere når du har gjort det noen ganger. Og det er lov å vise følelser.

Både akutt og kronisk

Noen blir pårørende brått, og noen av barna blir etterlatte:

– Det kan dreie seg om ulykker der noe har skjedd med foreldre eller søsken. Det kan også skje etter en villet handling, der noen i familien har tatt livet sitt, sier Swang.

Også sykdom kan oppstå akutt, eller den kan være kronisk.

Dreier det seg om psykisk sykdom eller alkoholisme, er det ofte noe barn lever i lenge.

– Følelsene hos alle disse barna kan være veldig forskjellige. Det er også mange måter å snakke med barn og ungdom på. Men det som er viktig, er å normalisere følelser. Det er lov å bli rasende, det er lov å le, sier hun.

Voksne takler ikke barnas reaksjoner

– Barn og unge sørger på en annen måte enn voksne. De går mer inn og ut av sorgen, og de reagerer ofte uventet med sterke uttrykk. Det takler ikke de voksne så lett.

Swang husker en familie der sønnen døde i en trafikkulykke. Søsteren fikk beskjed da hun var på skolen. Hun kommer hjem, setter seg til med å se tv-serier og ler.

– Du kan tenke deg reaksjonene til de voksne rundt. Jeg måtte ta mor og far til side og si at det er hennes måte å reagere på. Det er lov, ikke irettesett henne!

– Spør: «Hvorfor er du så sinna?»

– Vi har ofte et bilde av hvordan det er å sørge. I stedet for å si «du må ikke være så sint», spør heller: «Hvorfor er du så sinna?»

Du kan bli overrasket over svaret, mener Swang.

– Ofte er det enkle ting de er sinte for, som det er lett å rette opp i, sier faggruppelederen.

Barn kan uttrykke seg ved å tegne.

– Vi må være veldig åpne. Det sliter voksne med, de vil gjerne forklare og forstå. Barn trenger at vi er åpne for dumme spørsmål og alle typer følelsesreaksjoner. En ungdom kan spørre om å få gå ut med venner selv om far døde samme kveld.

Anne Karin Swang, faggruppeleder for helsesykepleierne
LIKER STRUKTUR: Barn som opplever sykdom og død i familien, må få være i sitt vanlige miljø, mener Anne Karin Swang. Foto: Marit Fonn

Noe av det viktigste Swang har erfart, er at barn som opplever sykdom og død i familien, må få være i sitt vanlige miljø. De trenger ikke være hjemme fra skolen eller barnehagen.

– Barn har godt av struktur og normalitet. Det er bra å komme raskt tilbake til skolen, fotballen og korpset. Det betyr ikke at de ikke er glade i den som er død, eller at de ikke sørger.

Bedre enn å bli holdt hjemme

– Hvis det blir for tøft på skolen, kan de gå hjem eller ta en tur utenfor klasserommet. Det går an å lage avtaler om det. Det er bedre det enn å bli holdt hjemme til begravelsen er over. Det er ofte vanskelig å være barn hjemme i sorgen. Er de raskt tilbake til rutinene, kommer de seg fortere.

Reaksjoner kan komme opptil flere år etterpå.

– Da har de voksne ofte kommet over det. Hvorfor hyler hun nå, kan foreldrene lure. Hvorfor sitter han og banker så hardt der på bakerste pult, kan læreren undre, sier Swang.

Følte det var hennes skyld at broren døde

Swang forteller om en liten gutt som døde i lek. Etter to år fikk den litt eldre søsteren en voldsom reaksjon.

– Det viste seg at hun hele tiden hadde følt at det var hennes skyld, selv om hun bare var en liten jente. Hun skulle ha passet bedre på, mente hun. Man kan ikke vite hva barn tenker, derfor må man være åpen.

Har deltatt i begravelser

Samtaler der man sitter på hver sin stol ved et bord, fungerer sjelden, påpeker Swang.

– Gå heller en tur. Kjør bil med ungdommen, da sitter dere ved siden av hverandre. Du får ikke ungdom til å prate når du stirrer dem inn i øynene.

Når Swang har spurt en etterlatt ungdom hvor de skal gå tur, har de gjerne valgt gravstedet. Hun har tilbudt seg å være med i begravelser, særlig etter langvarig kreftsykdom i familien.

– Da setter jeg meg gjerne bak, så kan den unge se at jeg er der. Så kan vi snakke om en felles opplevelse etterpå.

De vil heller skravle med venner

Hun har vært på mange hjemmebesøk.

– Tiden etter dødsfallet er minst like viktig som det å være der akkurat når det skjer.

Swang var selv pårørendekontakt etter 22. juli-drapene. Flere mistet søsken på Utøya.

– Erfaringene med de fysisk uskadde derfra er at det bare er i noen timer etter en sånn hendelse at de unge vil snakke om det som har skjedd. Så lukker det vinduet seg. De vil heller skravle med venner, spille bordtennis og le sammen. De som var raskt tilbake til det vanlige, gikk det best med.

Må få sørge i sitt eget tempo

Det er ikke terapi de har behov for de første ukene, påpeker Swang.

– De trenger å få sørge i sitt eget tempo. Så kan det plutselig skje: vil jeg snakke. Da må noen være der. Samtalen trenger ikke handle om de fæle minnene. Spør gjerne om alt annet, som mat, søvn og aktivitet. Å bevege seg er god pleie om du er pårørende eller etterlatt, sier Ann Karin Swang.

– Foreldrene holder igjen

I en akutt hendelse kan målet for dagen være noe så enkelt som å stå opp og lage frokost. Det gjelder å komme seg gjennom det første døgnet, og ett til, og så fort tilbake til skolen, sier Swang.

Hun understreker at det vil være individuelle forskjeller.

– Men ofte er det foreldrene som holder igjen, de tror at det er best, sier Swang.

– Føler skyld nesten uansett

Når en i familien tar livet sitt, medfører det ofte skyldfølelse hos barn.

De kan tenke: «Jeg var sur i går. Jeg forlangte penger til den fine buksa, det var derfor far hengte seg i garasjen.»

– De føler skyld nesten uansett. Ikke bagatelliser det, men utforsk hva som ligger i det.

Det verste er å si «slutt med det tøvet der», påpeker Swang:

– Spør heller: «Hva er det som gjør at du tenker det er din skyld?» Da vil de høre selv at det er tullete. Ikke undervurder barn, de er kloke allerede som veldig små. De er mye mer konkrete enn voksne.

Har servert mange kopper kakao

Går man inn i en søskenflokk, ser man hvor forskjellig barna reagerer. Det gjelder å få kontakt:

– Barn prater ikke én til én. Foreslå å gjøre noe sammen. Sett deg på golvet og lek med dem. Be om hjelp til å dekke bordet. Det er fint å samle seg rundt et måltid. Foreldrene tenker ikke på mat.

Ann Karin Swang har servert mange kopper kakao.

– De trenger jo hjerneføde. Og det skaper god atmosfære i en ellers trist setting.

Les også:
– Fortsatt lang vei å gå Forrige artikkel – Jeg valgte å trekke meg unna da mamma ble syk Neste artikkel