fbpx Noen pasienter føler det er tryggest å bruke barna som tolk Hopp til hovedinnhold

Noen pasienter føler det er tryggest å bruke barna som tolk

SKVIS: – Når barn tolker for mor og far, kan de bli satt i en skvis, sier Tove Bergh. Det kan barn løse på sitt vis. Bergh koordinerer arbeidet med barn som pårørende på Ahus.  Illustrasjon: Birgitte Reff Kolbeinsen

Foreldre som er innlagt, kan ønske å bruke barna som tolk. – Da sier vi at vi må leie inn tolk for vår del, sier sykepleier Tove Bergh på Ahus.

Selv om det er forbudt å bruke barn som tolk, skjer det likevel.

– En ting er at helsepersonell ikke leier inn en kvalifisert tolk selv om pasienten ikke snakker norsk. Mer vanlig er det at innlagte foreldre selv kan ønske å bruke barna som tolk. Noen føler at det er tryggere og mer bekvemt, sier sykepleier Tove Bergh.

Hun er seniorrådgiver og overordnet koordinator for barn som pårørende på Akershus universitetssykehus (Ahus).

Ahus er sykehus for rundt 570 000 innbyggere. Bergh anslår at det brukes over 150 ulike språk i området.

Arabisk, farsi, thai og polsk

Det er helsetjenesten som har ansvaret for å bestille kvalifisert tolk når behovet er der. Men også pasientene kan be om tolk.

I tolkeloven står det:

  • Offentlige organer skal ikke bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon.
  • Unntak kan gjøres når det er nødvendig i nødssituasjoner eller i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig.

Ahus har et opptaksområde som strekker seg fra Follo til Kongsvinger og inkluderer tre bydeler i Groruddalen i Oslo.

– Det er 12–15 språk vi mest bruker tolk til, sier Tove Bergh.

– Hvilke er vanligst?

– Det varierer fra område til område. I Groruddalen er det mest arabisk og farsi, mens på Øvre Romerike er det mest thai og polsk.

MANGFOLD: Det brukes over 150 ulike språk i sykehusets område, sier Tove Bergh på Ahus. Arabisk, farsi, thai og polsk er eksempler på de mest brukte. Foto: Privat

– Må leie tolk for vår del

– Det vi nå jobber med, er å si til pasientene at vi som helsepersonell må leie inn tolk for vår del. Helsepersonell skal bruke profesjonell tolk for å sikre korrekt oversettelse av det som blir sagt om mest mulig. Og for å ha kontroll på det vi selv ønsker å formidle, sier Bergh.

Når barn tolker, kan de bli satt i en skvis, påpeker hun:

– Skal de for eksempel formidle noe de tror er vanskelig for foreldrene, forteller de kanskje det de tror mor og far ønsker å høre, så de ikke blir lei seg. Eller barna tolker det de tror er rett, men så blir det feil.

– Foreldre må forstå sin egen sykdom

Kulturell og religiøs bakgrunn kan ha betydning for hva barn og unge får vite om sykdom i familien.

Vi bygger på forskning som sier at barn trenger åpenhet, sier Bergh.

Hun understreker at helsepersonell må formidle informasjon på en måte som gjør at foreldre forstår sin egen sykdom.

– Profesjonell tolk er ofte en forutsetning

– De trenger ord når de skal forklare videre til egne barn. En profesjonell tolk er ofte en forutsetning for at vi kan lykkes med helsefremmende samtaler.

Det koster penger å oversette til mange språk, men også skriftlig materiale bør være på et språk foreldrene skjønner selv.

– Hvis vi sender brev på norsk, eller et annet språk pasienten ikke begriper, vet vi ikke hva pasienten får med seg, sier Bergh.

Hun lurer på:

– Ber de noen lese brevet for seg? Hvordan blir det oversatt? Eller bare kaster de brevet, tenker de det er reklame?

– Psykiske lidelser forklares ofte med somatiske plager

Ahus jobber mye med å oversette og prøver å standardisere informasjon, ifølge Bergh.

– Men det er en lang vei å gå. Hvordan skal de forstå sine egne helseopplysninger på helsenorge.no, der alt er på norsk? Enten går de ikke inn på nettsiden, eller noen andre gjør det for dem. Hvem da? sier Bergh.

Sannsynligvis er det barna de spør om hjelp.

– Vi har en forpliktelse til å nå frem til barna som er pårørende. Hvis ikke foreldrene selv forstår sin egen sykdom, kan det bli mer skremmende for barna enn nødvendig.

Særlig psykisk sykdom kan det være vanskelig å forstå. Pasienten kan ha en bakgrunn der psykiske lidelser nesten ikke snakkes om.

– Ofte forklarer de det med somatiske plager. De sier de har vondt i ryggen eller i magen, det er det de har begreper for.

– Barna er ikke på sykehuset

– Det handler egentlig om hvordan vi kan bidra til bedre helsekompetanse. Skal de få lik helsehjelp, må de ha lik helsekompetanse. Det gjelder både voksne og barn.

– Tolker foreldrene for barna også?

– Ja, men barna har gjerne bedre språkferdigheter enn foreldrene., sier hun.

– Når det er foreldrene som er pasienter, er det dem vi snakker med, for barna er ikke på sykehuset.

De sier til foreldrene at det lurt å informere barna om sykdommen:

– Men hvis foreldrene selv ikke forstår, blir det vanskelig for dem å forklare for barna. Og er det en lillesøster eller storebror som er syk, er det fortsatt foreldrene som er primærkilden for søsken som er hjemme, sier Bergh.

Følger opp barna via foreldrene

Ifølge helsepersonelloven skal helsepersonell «bidra til å ivareta mindreårige barns behov for informasjon og oppfølging som følge av foreldres sykdom, skade eller rusmiddelavhengighet».

Dette gjelder også når søsken til barnet er pasient med alvorlige helseproblemer.

– Her på sykehuset har vi lite tilgang til barna som er pårørende, konstaterer Bergh.

– Følger dere dem opp, da?

– Ja, men primært gjennom foreldrene. Derfor er det en god idé å bruke tolketjenesten. Det er jo derfor vi har inngått avtale med den. Særlig når det er barn i familien, er det bra for sykepleiere å bruke tolk, sier Tove Bergh.

«De som snakker det språket, er slik eller sånn»

– Vi må selv tenke at det er viktig å bruke tolk og jobbe med kulturen vår. I møte med andre kulturer må vi som helsepersonell ha et kritisk blikk på oss selv, sier Bergh.

– Vi har alle ulik bagasje og ulike erfaringer. Også sykepleiere kan ha oppfatninger om at «de som kommer derfra, eller snakker det språket, er slik eller sånn». Men da mister vi lett av syne det enkelte individ og den enkelte familie. Og våre holdninger merkes både i verbale og nonverbale handlinger.

Tiåring måtte tolke etter mors overdose

Tove Bergh glemmer ikke historien hun fikk høre om en utenlandsk familie som skulle tvangssendes ut av landet. Mor tok overdose på toalettet på Gardermoen. På akuttmottaket ble tiåringen hennes bedt om å tolke.

Legen ville vite hva mor hadde tatt for å kunne gi rett behandling.

– Plutselig står et barn der og må tolke, som ikke har lyst til å tolke. Tenk da hvis det skjer en feil, eller at barnet tror det skjer en feil. Det er å påføre barn skyldfølelse. Barn i en slik situasjon kan føle både avmakt og fortvilelse, sier Bergh.

Etiske dilemmaer i akutte situasjoner

Hun vet godt at i akutte situasjoner kan det oppstå mange etiske dilemmaer for helsepersonell.

– Da er det viktig å ha gode rutiner, så de raskt kan få tak i tolk. Vi har avtaler om at tolkene kan gjøre jobben både via telefon, skjerm og oppmøte.

– Det er mange muligheter, bare man er kjent med hvordan man kan bestille og bruke tolkene, sier Tove Bergh.

Loveleen Brenna tolket som barn: – Jeg forsto sikkert bare 20 prosent Forrige artikkel Gutt, 13–15: «Det er bare du som vet d» Neste artikkel