– For meg ble pandemien et springbrett

For to år siden var Daniel Kendrick menig helsesykepleier. Nå tar han steget opp til å lede skolehelsetjenesten i en hel bydel.

Det raske karrierehoppet tilskriver han en helt konkret hendelse: Pandemien.

På teststasjonen

På Adamstuen teststasjon, på randen av Oslos vestkant, hersker en slags oppbruddsstemning.

Her, hvor det en gang var flere hundre meter lange køer, kommer det nå bare en og annen slenger.

Men gule poser med smitteavfall og en dør merket «lager smittevernutstyr, maksimalt fire personer i dette rommet samtidig», minner om at pandemien ikke er langt unna.

Daniel Kendrick ser seg rundt. Fra han gikk inn dørene her i oktober 2020, til han nå rydder seg ut i mai 2022, har det vært mange oppturer. Og mange nedturer.

– Det har vært vanvittig krevende, sier han.

– Og helt sinnssykt givende.

Pandemi uten bruksanvisning

For ham begynte det 28. februar 2020.

Da var han helsesykepleier i bydel Gamle Oslo og jobbet på videregående skole og helsestasjon for ungdom. Denne dagen var han på basen for skolehelsetjenesten, midt på Grønland.

Det var en fredag, og han ble spurt om han kunne jobbe litt utover. Oslo hadde fått ett bekreftet tilfelle med korona.

– Jeg er ganske sikker på at det var det første, sier han.

Og smiler litt:

– Jeg pleier i hvert fall å si det.

Fredagen ble lang. Det samme ble lørdagen og søndagen. Og de fleste dagene etterpå.

Hele kommunen og hele Norge måtte forholde seg til en situasjon det ikke fantes prosedyrer for. Personell ble hentet herfra og derfra, planer ble lagt i hurtig tempo.

De måtte stable et testregime på bena. Sette folk i karantene.

– Vi visste ikke hva vi skulle si eller gjøre. Så vi måtte først bli enige om hvordan vi skulle gå frem, forteller han.

Så smalt det

Lørdagen var han med å teste.

Med testpakker gjort klare på legevakten og bil fra hjemmesykepleien, reiste de hjem til folk.

De stoppet bilen i gaten, gikk bak og kledde seg opp i smittevernutstyr. Ringte på døren og sa «nå står vi nede». Gikk inn i boligen, testet og gikk ut igjen. Tok av smittevernutstyret og pakket det i poser. Hadde testen i en konvolutt som de kjørte ned til legevakten med.

Der var det satt opp et arbeidsrom.

– Det var en dugnadsstemning, beskriver Kendrick.

– Jeg var litt sånn «nå har jeg gjort dette, hva skal jeg gjøre nå?»

Han fikk lapper med navn på. Navnene var nærkontakter til smittetilfellet. Til åtte–ni på kvelden ringte han rundt og satte folk i karantene. Innledet med: «Var du på middag med den personen forrige fredag? Ja? Da er du i karantene. Du får ikke lov til å gå ut.»

I løpet av noen hektiske dager i mars var det på et vis håndterlig.

– Så smalt det, sier han.

Det kom et utbrudd på øyeavdelingen på Oslo universitetssykehus. Det ble mange flere å teste.

Klarte ikke holde oversikt

– Vi fikk tilført flere folk, forteller Kendrick.

De dro fremdeles ut og tok prøver av folk hjemme. Kjørte glassene med luftveissekret rett til mikrobiologen, tok med seg prøvesvar tilbake, som bydelsoverlegen førte inn i fysiske bøker. De ringte nærkontakter. Listene ble lengre og lengre. Enda flere folk kom til.

– Vi skjønte at vi ikke klarte å holde oversikt. Vi måtte digitalisere. Jeg forsøkte med excel-ark, forteller Kendrick.

Reaksjonen fra de rundt ham var: «Har du laget det?» «Kjempeflott!».

Det beskriver kanskje litt av stemningen han forteller om disse dagene, da hverdagen på et vis ble borte.

– Det var ikke tiden for å være firkantet, sier Kendrick i dag.

– Vi måtte se løsninger, finne handlingsrommet.

Frigitt og beordret

Så kom 12. mars, og alt stengte.

I Oslo hadde de da vært i gang i tolv dager, eller det Kendrick tenker på som «en god stund».

– Men vi hadde mange spørsmål. Hvordan skulle vi dele informasjon, hvem skulle følge opp hvem? Hva med de uten fast bosted, hvem skulle ta ansvaret for dem?

Én etter en utfordring ble løst.

Så skulle det åpnes en feberpoliklinikk. Bydelsoverlegen i nabobydelen ringte Kendrick og sa: «Jeg skal holde i det, men kan du hjelpe meg?»

Nå ble Kendrick delvis frigitt fra jobben som helsesykepleier i bydel Gamle Oslo.

Så kom det behov for flere teststasjoner. Kunne han bidra her? «Ja, men jeg vil gjerne ha mer informasjon», svarte han.

«Det blir et informasjonsmøte», var svaret.

– Men det var jo et arbeidsmøte, sier han tørt.

Nå var det blitt august, og han ble teknisk sett beordret til Helseetaten for å lede teststasjonen på Adamstuen.

Han sier han kjente på det at han hadde ungdommer i oppfølging. Men å få kontroll over smitten, var også viktig.

– Jeg kunne sagt nei, men det ville vært å gå på akkord med meg selv.

Brakker og containere

I et tidligere spedbarnssenter bygget de en tjeneste fra bunnen.

Daniel Kendrick viser vei ned en trapp. «Her var prøvemottaket», sier han og peker. En slags liten kiosk med luke er snekret opp midt i rommet. Linoleumen, som var nylagt da teststasjonen åpnet, er noen steder slitt helt bort. Her har testpersonalet gått frem og tilbake, frem og tilbake, med testutstyr og nytatte prøver.

På det meste var det 70 ansatte her. Totalt tok de 280 000 koronatester.

Før åpningen skrittet han opp meter, beroliget urolige naboer og fikk enorm hjelp av ulike, kloke hoder i Oslo kommune.

– Driftsleder og teknikere som har visst at det gikk an å få inn to containere, for eksempel, sier han.

– Det var supergøy å se hva vi kan klare på utrolig kort tid.

Selve testingen ble gjort i containere og brakker, satt opp på en gårdsplass som nå ligger tom og litt støvete tilbake.

Testvirksomheten foregår nå i en enslig bobil, parkert i gaten utenfor.

Tenkte tre måneder

Daniel Kendrick er på vei videre til jobben som leder for skolehelsetjenesten i bydel Alna. Det innebærer at han blir sjef for ikke bare skolehelsetjenesten, men også smittevernkontoret og helsestasjon for ungdom.

Da han så utlysningen, tenkte han: «Der er den». Han søkte og fikk jobben.

Given fikk han fra pandemien.

Han vet ikke om han var naiv. Men da han kom til testsenteret, hadde han et perspektiv på tre måneder. Han hadde ansatte på midlertidige kontrakter. Det var en slags unntakstilstand. Men etter kort tid slo det ned i ham: De ansatte opplever dette som sin arbeidsplass.

Selv om det er dugnadsstemning, skal lovverk, etikk og moral følges. Folk skal ivaretas på jobb, og de kan bli syke, komme i karantene og bli gravide.

– Vi kan ikke bare si «det er en pandemi». Alle arbeidstakere har sine rettigheter.

HR og tillitsvalgtsordninger måtte på plass. Det måtte også et opplæringssenter for å sikre kunnskap om smittevern, virologi, prosedyrer og hjerte- og lungeredning hos alle som skulle teste.

– Vi er en teststasjon, men vi er også en helsetjeneste, forklarer han.

– Og da forventes det at vi skal kunne gi helsehjelp. Vi har hatt ambulanser her, folk har besvimt i køen.

Samtidig endret testkriteriene seg stadig.

– Når det var pressekonferanse, var det nesten høytidsstemning, forteller han.

– Vi lurte: Hvilke føringer kommer nå? Hva slags tiltak iverksettes som vil påvirke testkøene våre og hvordan vi gjør ting?

Nære har hatt det tøft

Å være leder var nok en ambisjon han kjente på, også da han var helsesykepleier.

– Jeg har alltid likt å ha oversikt, å holde i ting. Men de siste to årene har gitt meg erfaring og tyngde. Både faglig og som leder, sier Daniel Kendrick.

– Så for meg ble pandemien et springbrett.

Men han er fullstendig klar over at for andre har den vært det motsatte.

– Jeg har nære og kjære som har hatt det tøft. Som har mistet jobben, eller ikke visst hvordan det ville gå, sier han.

– Men jeg tillater meg likevel å være stolt over hva jeg har fått til.

Selv om det har vært mye jobb og han ikke har mistet venner, så har det vært perioder der han ikke har hatt tid til den praten han ellers alltid tar.

– Det har vært altoppslukende. Men det har også vært gøy å være med på, sier han.

– Jeg fikk en sjanse, og jeg tok den. Jeg kunne slått av kamera og mutet meg selv, eller jeg kunne bruke stemmen min og si hva jeg mener.

Han valgte det siste.

– Og det er jeg glad for, sier Daniel Kendrick.