– Av og til blir jeg «søkke» lei. Som når jeg får drapstrusler

– Skal vi begynne med det personlige?

– Vi tar det til slutt. Det er det jeg har tenkt minst på, sier Lill Sverresdatter Larsen.

Etter bare tre måneder som leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF) rammet krisen. Brått ble arbeidsplassen tømt for folk. Mediene ble glupske på sykepleierstoff, og Larsen var lett å be.

Etter over et år med pandemi ble alle landets sykepleiere valgt som årets navn av Dagbladets lesere. Larsen var blitt et kjent fjes og tok imot prisen på vegne av dem.

Noterer i en fiks digital notatbok

Nå sitter hun sjeldent bakoverlent i en sofa på kontoret. Hun har pause i lønnsforhandlingene.

Sykepleien har gitt henne et oppdrag: Plukk ut det viktigste du har lært av pandemien. Både personlig og som NSF-leder. Maks tre ting på hver.

Men Lill Sverresdatter Larsen vil først si hva vi som samfunn har lært. Hun har notert stikkord i en fiks digital notatbok, innbundet i skinn. Men – hun peker – under punktet personlig er det helt tomt.

Hun er ikke klar for å fortelle om den urolige søvnen. Drapstruslene hun fikk. Maktspillet på toppen. Men det kommer.

– Hver og en tok ansvar

Først går hun rett på analysen.

– Ok, hva er samfunnets lærdom?

– Vi har sett hvor sårbar helsetjenesten er når en akutt krise oppstår og beredskapen svikter. Likevel har vi håndtert pandemien veldig bra, sier hun.

Hvorfor? Larsen ser det slik: Fordi sykepleiere og andre helsearbeidere har brettet opp ermene.

– Hver og en har tatt individuelt ansvar. Manglene var og er et virksomhets- og myndighetsansvar, sier hun.

Som punkt nummer to har hun merket seg at det har blitt enklere å diskutere hva som er verdiskaping.

– Før var ordlyden at det kun er privat sektor som skaper verdier, påpeker hun.

Men så stengte restaurantene og butikkene, og mangelen på intensivsykepleiere ble åpenbar.

– Da så vi hvor avhengig offentlig og privat sektor er av hverandre og at verdiskaping skjer begge steder.

– Må bli mer selvforsynt med sykepleiere

Så til samfunnspoeng nummer tre:

– Norge må bli mer selvforsynt med sykepleiere, fastslår hun.

– Vi har gjort oss avhengige av vikarer. Da vi ikke fikk tak i dem lenger, ble resultatet 500 nye studieplasser.

Ifølge regjeringen er dette bare «en viktig start».

– Hva kan du gjøre for å øke selvforsyningen?

– Tydeliggjøre at helsetjenesten er en del av beredskapen. Det gjelder også landbruk.

– Får du gehør for den tanken?

– I liten grad. Det snakkes fortsatt mest om politiet og Forsvaret.

Peker på svenske dødstall

– Kan jeg si en fjerde ting? spør hun kjapt.

– Ok.

– Det er så viktig å ha en sterk offentlig kommunal tjeneste.

Hun peker på Sverige og de høye koronadødstallene, særlig på sykehjem. Den svenske koronakommisjonen viser til lav bemanning og høy andel ringevikarer i kommunene som avgjørende årsaker.

– Det er få sykepleiere som jobber i eldreomsorgen. Nå skal Sverige bygge den bedre, sier Larsen.

Hun vender tilbake til selvforsyningen:

– For å få opp intensivkapasiteten står NSF på for at spesialsykepleierne skal få en ordning med spesialistgodkjenning, sier hun.

Da sykehusene skrek etter intensivsykepleiere, manglet oversikten. For i helsepersonellregisteret er spesialsykepleiere kun registrert som sykepleiere. Bortsett fra jordmødre, som har egen autorisasjon.

Nye ideer om praksisplasser

Flere studieplasser er velkomment, men skaper også bry.

– Vi vet at praksisplassene er flaskehalsene. Særlig på sykehusene.

Larsen tenker løsning. Kan praksis foregå på nye måter? Det er ikke enkelt, for utdanningen styres etter et EU-direktiv.

Men Larsen spør videre:

• Kan praksiskravene tilpasses norske forhold?
• Kan vi bruke mer simulering?
• Kan kommunene ta mer ansvar for praksisplasser?
• Kan også privat sektor utdanne personell?

– Mange studenter klager allerede over at de ikke får relevant praksis?

– Ja, men vi snakker ikke om praksis i barnehager. Alle skal ha praksis med relevant læringsutbytte, forsikrer forbundslederen.

Medlemmene ser på lønnsslippen

120 000 sykepleiere er nå innmeldt i Sykepleierforbundet. Mange ser på lønnsslippen når de vurderer om medlemskapet er verdt kontingenten.

I koronaen med flust av overtid, ble lønn etter hvert et naturlig tema: Lokale koronaavtaler om utvidet arbeidstid ble behandlet fortløpende.

Nå har NSF lært:

– Beredskapsavtaler må på plass før man står i krisen, konkluderer Larsen.

– Tenk om krisen ser annerledes ut neste gang?

– Behovet for merarbeid vil være sterkt om det er krig, pandemi eller terror, sier Larsen.

Hadde ukentlige møter med helsetoppene

Trepartssamarbeidet er neppe noe den store hop sykepleiere går rundt og fryder seg over.

NSF-lederen, derimot, har fått et godt øye til denne tradisjonen:

– Dette samarbeidet har vært utrolig viktig i pandemien for å ta ned konflikter, sier hun.

De tre partene det er snakk om, er:

• Organisasjoner som representerer arbeidsgivere
• Organisasjoner som representerer arbeidstakere
• Staten, som høyeste myndighet

Nesten ukentlig gjennom pandemien var hun i møter på høyt nivå.

– Informasjonen fløt fra sykepleierne til myndighetene, og omvendt, forteller hun.

Det kunne handle om vaksinering, smittevernutstyr og behovet for merarbeidsavtaler.

Redd for rom med smitte

Ikke bare helsetjenesten, men også NSF må ha sin egen beredskap, er nok en ny lærdom. For å håndtere medlemmer i krise.

– Det oppsto masse nye spørsmål. Mange trengte emosjonell støtte, sier Larsen.

Både forbundsledelsen, fylkeskontorene og tillitsvalgte merket det.

– Vi var ikke rigget for det. Det var ikke turnus og vakttillegg de lurte på, det dreide seg om en beinhard hverdag. Som ikke å tørre å gå inn i rom med smitte. Ledere som ikke sov på flere døgn, og som måtte jobbe klinisk når de ikke fikk tak i sykepleiere.

– Min makt ligger i fortellingene og bevisene

– Da gjenstår det verste. Det du har lært personlig?

– Jaaa … Jeg har nesten ikke hatt tid til å tenke på det. Å skille rollen forbundsleder og Lill er umulig. Jobben har vært altoppslukende.

– Tøft for denne Lill og?

– Det har jo det, sånn sett. Men det har vært en inspirasjon jeg ikke ville vært foruten.

Det er stor forskjell på hvor stor påvirkningskraft hun faktisk har og hva hun selv vil få til, erkjenner hun.

– Jeg har myndighet til å foreslå, men ikke makt til å gjøre endringene selv. Jeg kan ikke si til arbeidsgiverne eller helseministeren hva de skal gjøre. Min makt ligger i fortellingene og bevisene.

Altså å formidle det sykepleierne forteller henne og det forskningen viser.

– Så må jeg jo være konstruktiv til å finne løsninger.

Har lært seg teknikker for å holde ut

Men ting tar tid.

– Også i pandemien. Selv når det er soleklart at noe må gjøres. Jeg må bare holde ut det uavklarte. Det har jeg lært meg teknikker for.

– Og det er?

– Bruke musikk. Trening. Lydbøker som hjelper meg inn i søvnen.

Hun legger til:

– Og jeg bruker folk. Har gode dialoger, også utenfor organisasjonen, for å finne retning. Sånn henter jeg kraft og energi når jeg er motløs.

– Det var temmelig dramatisk

I 2021 var det 7 109 oppslag om Sykepleierforbundet. Larsen er sitert i 1 648 av dem.

– Det skjedde jo noe nytt hver dag. Det var temmelig dramatisk. Det gjør noe med oss, også. Hva burde vi prioritere opp? Eller ned?

Hun syns mediene gjorde en god jobb i koronatiden.

Sutring i mediene ble en egen debatt i år, sparket i gang av Cathrine Krøger i et innlegg i Sykepleien. Både sykepleiere og NSF fikk gjennomgå.

– Mediene vet at det er vanskelig å få sykepleiere til å stille opp som kilder. Jeg ville ikke gjort jobben min hvis jeg ikke hadde sagt fra hva jeg får høre.

Blir motløs av fiendebilder

«Sykepleiersjefen advarer mot å oppheve skjenkeforbud» var tittelen i VG 3. januar.

Hun spør seg selv: Var det noen vits i å forsvare regjeringens inngrep?

– Kanskje ikke. Men det er ikke alltid overskriftene blir som tenkt. Jeg advarte ikke.

– Hvor hårsår er du for det mediene formidler?

– I liten grad. Men jeg blir lei meg når folk som kjenner meg, velger å legge vekt på det de leser. De kunne bare spurt meg.

– For eksempel om hva?

– LO lager fiendebilder om at vi vil skrote frontfagsmodellen. Det stemmer jo ikke. Det er hvordan den praktiseres vi er uenige om.

– Det er når noen lager et fiendebilde som ikke fins, at jeg blir litt motløs. Med vekt på litt.

Får drapstrusler både tidlig og sent

– En ting er å vite hvordan maktspillet fungerer. Noe annet er det å erfare det selv. Jeg har lært personlig, fordi jeg har kjent det på kroppen, at det blåser på toppen.

Hun sover mer urolig. Kan våkne midt på natten: Der er løsningen!

– Av og til blir jeg «søkke» lei. Kanskje har de rett de som sier at det er ensomt. Som når jeg får drapstrusler om at jeg må passe på hvor jeg går i gaten.

– Du får det?

– Ja, men det er en stund siden.

– Hvordan fikk du truslene?

– På sosiale medier. Meldinger og oppringninger på telefon, både tidlig og seint. Etter tariffoppgjør og når jeg har uttalt meg om noe i mediene.

– Ble du redd?

– Det er ubehagelig. Jeg vil ikke ha det.

Fikk trusler etter tariffoppgjøret

Truslene kom for eksempel etter tariffoppgjøret i koronatiden, forteller hun.

Da Sykepleien publiserte nettsaken «– Nå må vi forklare hvorfor lønnstillegget ikke blir mer enn 1400 kroner», utløste det sinne og drapstrusler fra egne medlemmer. 

– Ellers har det typisk skjedd etter direktesendinger i Dagsnytt 18 og TV 2. Men dette er en del av det å stikke hodet frem. Både jeg og NSF har fått masse ros. Så hører den negative delen også med.

– Jeg har sterk vilje

Larsen er flittig i sosiale medier. Hun mener, deler, kritiserer og skryter. Arbeidstiden er grenseløs.

– Du har stor kapasitet?

– Ja, arbeidskapasitet. Og sterk vilje. Til å påvirke samfunnet.

– Jeg kommer fra nord og har sett hvordan helsetjenesten bygges ned. Det synes ikke like godt i Oslo, der det er doktor dropin på hvert gatehjørne, sier hun.

– Jeg ville ikke hatt samme kapasitet uten sterk vilje.

– Tøffere enn ventet

– Har du overrasket deg sjøl i denne tiden?

– Jeg vet ikke.

Hun blir stille. Kikker ut vinduet. Nøler.

– Altså, for å ta det negative, det har vært tøffere enn ventet å være borte fra familien i Tromsø. Selv om ungene er store og mannen er en fin far.

Mens kollegene hadde pålagt hjemmekontor, var Larsen støtt og stadig i Oslo på grunn av myndighetskontakten.

– Jeg var jo redd for å komme hjem med smitte, også.

– Jeg er ikke så verst!

Hun kvikner til:

– Det positive er at det har jo gått innmari bra. Sannelig, jeg er ikke så verst! Det høres jo ut som skryt, og jeg mener det skal være lov, det og. De egenskapene, analytisk og strategisk, de er på høyden. Jeg forutser en del. Får ting til. Det funker.

Hun legger til:

– Det er en støtte og styrke å ha i meg sjøl.

Hun er på glid, lener seg frem:

– Jeg har lært at man må ha det artig!

Det har hun sammen med nestlederne Silje Naustvik og Kai Øivind Brenden.

– Selv når det er dramatisk, har vi det gøy.

– Vi trenger også galgenhumoren

– Hva gjør dere da?

– Vi lager mat sammen. Prater. Tuller. Ingen vet bedre enn sykepleiere at når det handler om død og dramatikk, så trenger vi også galgenhumoren.

– Jeg hadde ikke klart å stå i dette alene. Jeg har en enorm støtte i organisasjonen.

– Og fra medlemmene?

– Ja. Massiv støtte.