– En krise blir sjelden slik vi tenkte

«Hun styrer sykehjemmet som har mistet flest i korona», skrev Sykepleien i juni 2020.

Sykehjemmet var Metodisthjemmet i Bergen. Styreren var Karianne Fedøy Magnussen.

Nå står hun på gressbakkene og vinker velkommen utenfor bygget som midlertidig huser Metodisthjemmet. Bygget der koronapasientene døde, er under full ombygging.

Av sykehjemmets 46 beboere ble 24 smittet. 18 døde.

Dødsfallene skjedde i løpet av april og mai, bare uker etter nedstengingen av Norge.

– Vi ringer ikke sykehuset lenger

Magnussen er fortsatt styrer. Hun viser vei inn i lokalene, som inntil nylig var Storetveit sykehjem.

Hun finner et rolig rom. Jo, koronapandemien har avdekket svakheter. Det har hun allerede fortalt på telefon. Hun tenker ikke på de trange, kronglete lokalene som gjorde smittevernet nesten umulig. Den bristen er for lengst satt ord på.

– Nei, det som står mest frem, handler om samarbeid. Hvor viktig det er, sier hun.

Mellom ulike sykehjem. Og mellom sykehjem og sykehus.

– Det var en åpenbaring for meg hvor tette skottene var. Som en silotank. Ingen flyt av kompetanse eller ressurser mellom oss.

Hun tror det handler om samhandlingsreformen.

– De elektroniske meldingene har gjort kommunikasjonen veldig formalisert.

– Vi tar ikke opp telefonen lenger for å ringe sykehuset. Før sa vi: «Hun har jeg snakket med før, hun kan jeg spørre.» Nå vet jeg ikke hvem jeg skulle ringt til. Og hadde jeg gjort det, hadde jeg forventet at de svarte: «Det er ikke vårt ansvar.»

– Trenger mindre formelle arenaer

Magnussen har vært sykepleier i tjue år.

– Jeg har jo sett utviklingen. Det er nettopp når det er kriser, at man trenger mindre formelle arenaer.

– Har noe endret seg her i løpet av pandemien?

– Det er egentlig litt sånn fortsatt. Vårt smitteutbrudd kom veldig tidlig, sier hun.

Det vil si lørdag 4. april 2020, bare noen uker etter nedstengingen og rett før påske.

«En intens kamp på den lille institusjonen»

«I april foregikk en intens kamp på den lille institusjonen. Dag etter dag rapporterte mediene om smittetall og dødsfall», skrev Sykepleien.

– Det var ikke etablert utbruddsmøter, ingen samhandlingsarenaer, sier hun nå.

Men kommunen lærte fort, syns hun. Kom det smitteutbrudd, skulle det ageres innen et par timer. Kjappe møter, raske planer.

– Det ble lettere for dem som kom etter oss.

Krise i et nøtteskall

En leder må være forberedt på kriser.

– Men en krise ser sjelden ut slik vi tenkte. Det er krise i et nøtteskall. Hadde man visst hva som ventet, hadde det gjerne ikke blitt krise, sier hun.

Alle skal med. Medbestemmelse og involvering er honnørord.

– Slik er vi vant til at det skal være. Men i en krise kan vi ikke leve sånn.

Smitteutbruddet førte til korte kommandolinjer.

– Det var uvant, men jeg tror det opplevdes trygt, sier Magnussen.

Hun hadde heller ikke noe annet valg:

– Alt annet forsvant den påsken. I time inn og time ut var det bare jobb.

– Noe helt annet denne gangen

– Varte det lenge?

– Jeg har vært i kriseberedskap i to år, men det siste halve året har jeg mentalt senket skuldrene. Vi hadde et smitteutbrudd i februar i år, det var da jeg kjente det. Det var noe helt annet denne gangen.

– Mediekjøret var helt rått

– Var det verdt å stå i det?

– Jeg, og mange med meg, har lurt på om dette er en jobb å ha over lang tid. Hadde jeg visst på forhånd hva som ventet, ville jeg ha kastet inn håndkleet. Heldigvis visste jeg ikke. Det var jo ikke et tidspunkt for å forlate skuten.

Men ja, hun har lurt mange ganger.

– Mediekjøret var helt rått. Det er ikke for alle å stå i det.

Det var påskestille og lite som skjedde. Så kom dette. Plutselig hadde hun 50 ubesvarte anrop før klokken 12.

– Vi hadde ikke noe å skjule. Men det var aldri nok, journalistene ville ha mer. Jeg kjente at jeg ikke både kunne styre sykehjemmet og håndtere mediene. Jeg måtte prioritere hardt. Da fyrte de enda mer på.

Medieoppslagene ble mange og store. Pårørende kalte sykehjemmet for en smittebombe. 23. april varslet fylkeslegen tilsyn på grunn av høye smittetall og høye dødstall.

Hadde ikke drevet uforsvarlig

Allerede 7. mai kom rapporten.

– Da ble det helt stille fra mediene.

– Rapporten frikjente dere?

– Ja, vi hadde ikke drevet uforsvarlig. Det sto at sykehjemmet ikke egnet seg for smittevern.

Døråpningene var så smale at de ikke kunne kjøre sengene ut av pasientrommet. Ikke så lett å kohortisolere da.

– Er det derfor sykehjemmet rehabiliteres nå?

– De første tegningene kom i 2007. Byantikvaren stoppet prosessen på et tidspunkt. Så kom utbruddet. Etter det sa ingen stopp.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Skal være et godt sted å jobbe

Høsten 2023 flytter de tilbake. Da er 46 plasser blitt til 60.

– Det skal selvfølgelig bli et godt sted å bo, men også et godt sted å jobbe. Det er ikke pasientene vi kommer til å slåss om fremover, men arbeidskraften.

– Hva kan dere friste med?

– Hjelpemidler som er lett å bruke. Som takheis. Velferdsteknologi, som et supplement. Sensorer.

– Bleiesensor?

– Kanskje det. Og romsensor for å forebygge fall. Det handler ikke om å overvåke, men om bevegelsesfrihet.

– Det var så tydelig hvem som ble prioritert

Hun heier på eldreomsorgen, men ansvaret tynger. Står ressursene i forhold til kravene? Hun tviler.

– Våre to naboer er Haukeland og Haraldsplass. Vi kunne se begge sykehusene fra sykehjemmet vårt.

– Det absurde var at der tørrtrente de med smittevernutstyr vi bare kunne drømme om. Mens vi var midt i et utbrudd. Vi brukte fyrverkeribriller, mens intensivsykepleiere kledde seg i romdrakter, sier hun.

– Det var så tydelig hvem som ble prioritert. De ville verne intensivpasientene. Men det handlet også om ikke å smitte ansatte.

– Sykehjemmene kunne ikke omplassere ansatte

– Mens sykehusene kunne omplassere ansatte og legge ned virksomhet, hadde vi ingen drift å legge ned, ingen personell å omprioritere.

Hun lurer: Hvorfor var smittevernutstyret viktigere på sykehus?

– At smitten var størst i kommunene, hadde ikke myndighetene sett for seg. De hadde sett hva som skjedde i Europa. Men i Norge klarte vi å holde sykehjemspasienter utenfor sykehusene. Det var bra også for spesialisthelsetjenesten.

Magnussen legger til:

– Mens sykehusene kunne omplassere ansatte og legge ned virksomhet, hadde vi ingen drift å legge ned, ingen personell å omprioritere.

– Kulturen er at vi skal dra lasset sammen

Det er også blitt tydeligere hva sykepleierne brukes til:

– De gjør alt fra hotelloppgaver til avansert sykepleie. De sier selv at de er overarbeidet.

Særlig går det ut over kartlegging og vurdering.

– Å lage en plan så fru Hansen kan komme seg, blir ofte nedprioritert fordi herr Olsen må på do. Skal man sitte ned og tenke litt, er det alltid noe ad hoc som skjer. Det er sjelden tid til å snakke sammen og bli gode sammen, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet.)

De har hatt mange runder om hvordan sykepleierne kan brukes bedre, forteller hun. Nå forsøker de å trekke dem ut fra den daglige driften og organisere dem i team. Det krever at de ansatte jobber heltid.

– Det ligger i kulturen at vi skal dra lasset sammen. Ingen er viktigere enn andre.

Magnussen vil tenke nytt:

– Ledelse handler også om egnethet. Det er meget dyktige helsefagarbeidere som kan lede den daglige driften når sykepleierne blir tatt ut i team.

– Jeg merker at de er endringstrøtte

I fjor leverte Magnussen en masteroppgave. Der sammenliknet hun sykehjem med tradisjonell drift og sykehjem med teammodell. Hun spurte sykepleierne om de hadde tid til å gjøre sykepleieoppgaver.

– Det var himmelvid forskjell på svarene. De i team dro ikke hjem med uro. De visste at andre i teamet ville ta over oppgavene.

For Magnussen var dette en bekreftelse.

– Er din holdning til teammodellen kjent for de ansatte?

– Vi har startet for lenge siden, og vernetjenesten er involvert.

– Hvordan er stemningen?

– Egentlig god, men jeg merker at de er endringstrøtte. De ønsker å være informert og sier det er en prosess.

– Pasientene rev omtrent av oss utstyret

Pasienter med sansetap og kognitiv svikt trenger fysisk nærhet.

– Vi jobber med kroppen vår. Det innså vi i pandemien. Når du er plastinnpakket med munnbind, er det vanskelig å roe pasientene.

At smitten var høyest på sykehjem, syns hun ikke er rart:

– De rev omtrent av oss utstyret, de ville se oss. Det handler om blikkontakt, toneleie og berøring. Smittevern legger ikke til rette for det.

– Det var ensomt å stå alene som leder

Som styrer på et ideelt, lite sykehjem savnet Magnussen lederstøtte:

– Jeg var på barrikadene, men det var ensomt å stå alene. 85 prosent av de ansatte var i karantene eller syke.

Etter hvert dannet de ideelle sykehjemmene egne koronateam.

– Lederne i ideelle sykehjem må danne beredskap når kriser skjer.

«Vi hadde det verst»

Pandemien har styrket samholdet, tror Magnussen. Folk har blitt værende.

Men det må være rom for ulike opplevelser av den harde tiden:

– De som satt hjemme i karantene, syns ikke de fikk nok informasjon. De leste ting i avisene som vi på jobb kunne snakke om sammen. De som jobbet, følte at de var igjen i krigen.

– Det ble litt sånn: «Vi hadde det verst.» Den er vanskelig, medgir hun.

Men det har også vært veldig givende, syns hun.

– Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si.

– Hva har du lært personlig?

– Jeg er mer forberedt på det uforberedte. Jeg vet at en krise kan inntreffe når som helst.