Det er alles ansvar å skape et aldersvennlig samfunn

To eldre kvinner tar en kopp te i hagen
MÅ IVARETA ALLE: Hvis vi skal lykkes med Leve hele livet-reformen, må vi ivareta alle eldre, ikke bare de ressurssterke, påpeker Aud Moe.

Et aldersvennlig samfunn er en god tanke, men hvilke krav stiller det til de eldre selv, til pårørende og til det kommunale helse- og omsorgsapparatet? spør Aud Moe.

Et aldersvennlig samfunn er en visjon forankret i reformen Leve hele livet (LHL). I perioden 2019–2020 forberedes reformen både nasjonalt, regionalt og lokalt. Reformen har store visjoner: Den skal bidra til flere gode leveår med god helse og livskvalitet, mestring av eget liv og tilgang til nødvendig helsehjelp. Sentralt er også at helsehjelpen skal gi tilbud om forebyggende tjenester og delaktighet i utformingen av helsehjelpen. I 2021 starter innføringen i den enkelte kommune.

Et aldersvennlig samfunn er en god tanke, men det kan være grunner til å stille noen spørsmål om hva som skal til. Det gjelder ikke minst forventningene som stilles til de eldre selv, til de pårørende og til det kommunale helse- og omsorgsapparatet. Reformen og ideen om et aldersvennlig samfunn har til hensikt å ansvarliggjøre de eldre, men også gi mulighet for større delaktighet i planleggingen av et aldersvennlig samfunn.

Ansvarliggjøring av den eldre

Av de eldre forventes det at den enkelte tar større ansvar for seg selv. Dette kan være nødvendig med tanke på at samfunnet skal imøtekomme fremtidige behov med en økende andel av eldre i befolkningen. Forebyggende helsehjelp kan bidra til at sykdom og funksjonstap kan forhindres eller reduseres. Det er en positiv tanke som kan gi eldre bedre mulighet til et mest mulig selvstendig liv.

Utfordringen med ansvarliggjøringen av den eldre kan være at samfunnet fraskriver seg ansvar. Det kan føre til at den eldre blir overlatt til seg selv – til å greie seg selv som best han eller hun kan. Dette kan ramme de mest sårbare, de sykeste eldre som ikke har ressurser og overskudd til å leve livet slik det anbefales, eller som ikke har en ressurssterk familie som kan tale deres sak. Det kan også ramme de som ikke har økonomi til å delta i betalte aktiviteter. I reformarbeidet må vi ikke bare ivareta de ressurssterke – vi må ivareta alle eldre hvis vi skal skape et aldersvennlig samfunn.

De pårørende er uvurderlige

En annen gruppe som det fokuseres på, er pårørende. De pårørende er en viktig ressurs i mange eldres hverdag, og reformen og visjonen om et aldersvennlig samfunn skal bidra til bedre forhold for disse. De er viktige samarbeidspartnere for de som yter helsehjelp, ofte med nødvendige kunnskaper om den eldre, hvis den eldre ikke har mulighet til å fortelle selv. De er derfor et viktig bindeledd mellom ulike hjelpeinstanser.

De pårørende er med andre ord i mange tilfeller en forutsetning for at eldre fortsatt skal kunne bo hjemme, men er langt fra noen ensartet gruppe. Mange pårørende er selv eldre og har kanskje mer enn nok med å ivareta egne behov. Andre er yngre med forpliktelser til egne barn, barnebarn og fortsatt i lønnet arbeid. Vil kommunene klare å iverksette tiltak slik at vi lykkes med ambisjonen om at pårørende får overskudd til å være en ressurs i et godt samvær med den eldre?

Ta vare på de gode helse- og omsorgsarbeiderne

En tredje gruppe som det settes søkelys på, er helse- og omsorgsarbeiderne. LHL-reformen skal bidra til at ansatte får et godt arbeidsmiljø med mulighet til å anvende sin kompetanse og en opplevelse av å gjøre en god jobb. Det rapporteres om stort arbeidspress i helsevesenet. Samtidig er det utfordringer ved å skaffe helsearbeidere nå og i fremtiden. Ifølge Statistisk sentralbyrå slutter en av fem sykepleiere innen ti år etter endt utdanning.

Det gir slitasje å stadig oppleve å komme til kort, å ikke kunne utføre arbeidet med den kvaliteten myndighetene og utdanningen gir forventninger om. Uten at sykepleiere og andre som yter helsehjelp trives i arbeidet, får benytte sin kompetanse eller opplever gode arbeidsforhold, er det vanskelig å se for seg at vi kan lykkes med ambisjonen om et aldersvennlig samfunn.

Eldre som frivillige bidragsytere

Eldre kan være en ressurs i samfunnet med aktiviteter gjennom frivillige organisasjoner eller uorganiserte frivillige bidrag. Å være frivillig bidragsyter kan være en gjensidig relasjon; de frivillige yter bistand til andre og opplever samtidig meningsfullt samvær og nye vennskap. Samfunnet er avhengig av frivillige aktører, men syke eldre har også noe å bidra med i meningsfulle møter med andre.

Et aldersvennlig samfunn må inkludere alle generasjoner som likeverdige parter uten å skille ut de eldre som en gruppe som er til belastning for samfunnet. I dagens samfunn opplever mange eldre aldersdiskriminering gjennom omtale av eldre som en byrde, og det kan gi opplevelsen av ikke å være et fullverdig menneske. Alderdommen er siste fase av livet. Også i denne fasen kan det være et ønske om å føle seg levende, om å leve til en dør. Reformen Leve hele livet har til hensikt å gi folk denne muligheten. Resultatet av reformen avhenger av oss alle og våre holdninger til de som er så heldige å få et langt liv, også som eldre.

Alle må få oppleve å tilhøre samfunnet ut fra egne behov, med sine livserfaringer og muligheter. Et samfunn som ivaretar eldre som likeverdige mennesker, kan kalles aldersvennlig.

 

Les også:

Landets yngste ordfører (21) har en plan for å sikre de eldste

Portett av ung mann med indisk bakgrunn, smilende i dress foran grønn buss
FLOM OG ELDRE: Det er ingen motsetning i å være ung og opptatt av klimatilpasninger og å være opptatt av eldre, sier Sokndals nye ordfører Jonas Andersen Sayed (21).

Blir det flom, rammes sykehjemmet. Men landets yngste ordfører har flere planer for eldreomsorgen enn å bygge flomsikring.

Sokndal forbereder seg på en 200-årsflom. Går elven Sokna over sine bredder, kan vannet fylle første etasje i de fleste bygningene i kommunesenteret Hauge. Her er det rådhus, butikker, skole – og sykehjem.

– Flomsikring er det mest prekære, sier Jonas Andersen Sayed.

Kommunens nye ordfører er 21 år og naturlig fremtidsrettet. Som de fleste andre unge politikere er han opptatt av at klimaet blir våtere og mindre regjerlig.

Jonas Andersen Sayed (KrF) er ifølge NRK den yngste som noensinne har blitt ordfører i Norge.

Hvordan vil han forholde seg de eldste?

Høy eldreandel

– Det er et gode i seg selv å få bo i bygda man vokste opp i. Folk her er glade i bygda si, sier Jonas Andersen Sayed.   

Slik begynner han når han blir spurt om kommunen er et godt sted for de eldste. Ambisjonene er mer konkrete. De handler blant annet om å styrke hjemmetjenesten og om å