– Debrifing bør være obligatorisk

På sensommeren bodde operasjonssykepleier Solveig Ratchje Svengaard og anestesisykepleier Siri Lereim Storli seks uker sammen i en durende container av metall uten vinduer. Stedet var Ain-al-Assad i Anbar-provinsen i Irak.

De var utsendt for å bidra i krigen mot terrorgruppen IS. De var del av et kirurgisk team på tolv personer fra Forsvarets sanitet, og jobbet på et feltsykehus og på en operasjonsstue ved siden av.

Varme, støy og støv

Det var 50 grader i skyggen. Til å begynne med måtte de ta salttabletter for å holde elektrolyttene i balanse.

– Vi kunne nesten steike egg på asfalten. Det tok en ukes tid før kroppen var akklimatisert, sier Storli.

Det durende airconditionanlegget var alltid på i containeren de sov i. Skuddvekslinger hørte også med til lydbildet. De kunne ikke beskytte seg med øreplugger, for de måtte høre det hvis alarmen gikk. Rundt i leiren duret aggregater kontinuerlig.

– Vi hadde ikke ett stille øyeblikk før vi kom hjem, sier Storli.

– Men vi er heldige og har godt sovehjerte begge to, sier Svengaard.

Det var mye sand og støv over alt, også inne på feltsykehuset, som var et utbombet murbygg med et stort granathull i taket. Renholdet var vanskelig, med ujevne murgulv. Det var ikke innlagt vann.

– I Norge er det helt andre hygieniske forutsetninger, sier Svengaard.

Det beste med å komme hjem til Norge igjen var stillheten, den klare lufta og at det er grønt, er de begge enige om.

Sjekkes fysisk og psykisk

Da Sykepleien treffer dem i september på Sessvollmoen ved Gardermoen, har de først vært hjemme et par uker og akklimatisert seg. Nå er de akkurat ferdige med en tre dagers økt der de har truffet teamet sitt igjen.

De virker litt slitne.

– Hva har dere gjort her?

– Vi skriver rapporter, ivaretar materiell og gjennomgår en fysisk og psykisk sjekk.

Da tar de blant annet blodprøver og hørselstest og snakker med en psykolog.

– Vi blir blant annet spurt om vi har mye tanker og drømmer rundt spesielle hendelser, og blir informert om normalreaksjoner. Vi blir bedt om å ta kontakt dersom vi har vedvarende reaksjoner, sier Storli.

Om en og en halv måned skal de ha en såkalt «etterlanding», der spesielle hendelser tas opp på nytt. Da vil de få tilbud om hjelp med eventuelle psykiske reaksjoner.

De har ikke hatt den såkalte «mellomlandingen» som oberstløytnant Jon Reichelt snakker om (i egen sak om tips om debrifing).

– Etter en relativt kort periode ute, og med bred militær og sivil erfaring, har vi i denne sammenhengen ikke følt behov for det, mener Storli og Svengaard.

Bedre seleksjon

De to sykepleierne kjenner hverandre godt fra tidligere, både som venninner og kolleger. Begge har befalsskole og ble offiserer i ung alder før de ble ansatt i Forsvarets sanitet. De har jobbet i Forsvaret i flere perioder og har reist utenlands på oppdrag siden tidlig på 1990-tallet.

De senere årene har de jobbet som spesialsykepleiere på St. Olavs Hospital i Trondheim, hvor de også bor med mann og barn. Siden april har Forsvaret stått som arbeidsgiver og finansierer stillingene. Begge to understreker hvor viktig det er med seleksjon av dem som reiser ut.

– Dette er ikke noe for dem med ustabil familiesituasjon. Tidligere hadde Forsvaret dårligere kontroll over hvem som ble sendt ut. Seleksjonen av personell har blitt grundigere med årene, forteller Storli.

Alkoholforbud

Før var det lov å drikke alkohol i internasjonal tjeneste, når man ikke hadde vaktberedskap.

– Men alkohol er lite gunstig når man er under press, og i dag er det alkoholforbud i denne typen tjeneste, sier hun.

– Jeg husker at folk som aldri skulle vært sendt ut, var med til Libanon. De hadde for mye i ryggsekken, mener Svengaard.

– Det samme så vi i Bosnia, sier Storli.

Foruten relevant militær og sivil erfaring, må alle som reiser ut i dag først gjennomgå et tre ukers kurs. De blir også fulgt opp underveis og etterpå. Dessuten er det karanteneregler for når de kan reise ut igjen, for å redusere belastningen.

Verst med barn

I Irak møtte sykepleierne et helt annet skadepanorama enn det de ser i Norge.

– Men der og da er vi så fokusert på oppdraget at vi takler det, sier Svengaard.

I løpet av hele oppdragsperioden behandlet teamet til sammen 25 alvorlig skadde pasienter, og noen mindre alvorlige. Det var i hovedsak irakiske soldater.

– Så vidt vi vet overlevde alle pasientene vi behandlet. Det er lettere å absorbere traumer når du har vært med på å redde liv, sier Storli.

Det som gjorde mest inntrykk, var å ta imot skadde barn. En gang kom det fire søsken som var hardt skadd av selvmordsbombere. Saken ble omtalt i Aftenposten. Der står det om familien som hadde kommet hjem fra en bryllupsfeiring og ble stormet av fire IS-krigere. Moren, faren og fire barn ble skutt og drept, mens fire barn klarte å komme seg unna. Nesten. Da terroristene sprengte seg selv i luften, ble barna truffet av splintene fra bombene.

Det norske teamet behandlet dem. Oberstløytnant Terje Lillegården fortalte avisen at selv om de er profesjonelle, blir de rystet av en slik opplevelse.

– Vi skulle gjerne visst hvordan det gikk med dem, men vi fikk bare vite at de ble overflyttet til et sykehus i Bagdad, sier Svengaard.

Obligatorisk debrif

Etter slike hendelser har de en debrif som alle må være med på.

– Det er leders ansvar å kalle inn til debrif. Når den er obligatorisk, fanger den opp mange. Det er viktig, og det kunne helsevesenet her hjemme lært av Forsvaret, sier Storli.

Både sivilt og militært praktiserer de noe de kaller defusing, en slags rask debrif, umiddelbart etter hendelsen, slik at man får luftet ut umiddelbare inntrykk og tanker.

– Uformell defusing er gull verdt, sier Storli.

 «Enn hvis»-tanken gir stress

– Hva var mest stressende på feltsykehuset i Irak?

–Tanken på at det kunne komme flere. Når det kom fire, tenkte vi: Enn hvis det kommer tre til? Vi slapp heldigvis at det skjedde, men språkproblemer gjorde at det ofte var usikkert hvor mange pasienter som skulle komme.

Avveksling

– Vi har god kjemi og skrev felles dagbok, sier Svengaard.

– Noen linjer hver dag. Gjerne med et brekk av humor og noe alvor, supplerer Storli.

At de begge har litt galgenhumor, anser de som god medisin.

– Vi visste hvordan været ble, men Siri la kabal og spådde likevel. Jeg ønsket meg sol, sier Svengaard.

– Du kan si den gikk opp, ler Storli.

Sykepleierne passet på å trekke seg tilbake og finne på ting så de ikke fikk «brakkesyke». De pløyde gjennom lettleste krim- og humorbøker, så film med popkorn, spilte frisbee hver lørdag og volleyball hver torsdag.

– Og så fikk vi kuleis hver søndag. Da visste vi det var søndag, sier Svengaard.

Internasjonalt miljø

– Amerikanerne likte å tenne bål og røyke sigar på lørdagskvelden. Vi syntes vel egentlig det var varmt nok, sier Storli.

De samarbeidet med militært personell fra ulike nasjoner, fortrinnsvis amerikanere og dansker. Men også andre nasjoner var til stede: Spania, Storbritannia, Estland, Tsjekkia og Australia. Sivile amerikanere drev leiren.

Teamtrening og debrif

– Kan det sivile helsevesenet lære noe om å ta vare på sykepleiernes helse av Forsvaret?

– Teamtrening er viktig! Hvis man kjenner hverandre godt, blir samarbeidet lettere og man gjør en bedre jobb. Debrifing bør være obligatorisk. Det vil alltid være noen som ikke melder seg for egen maskin, er begge sykepleierne enige om.