Nytt utstyr fikk ned sykefraværet

– Hallo, ja. Velkommen. Sett bare skoene av deg der. Så kler du av deg. Ja, alt. Se her, her har du et par sokker. Veska kan du henge der, der har du hette og sko – de grønne der ja.

Laila Pettersen (62) har førti års fartstid som sykepleier, og 27 år av dem som operasjonssykepleier. I dag er hun enhetsleder for Operasjon, anestesi og sterilsentralen på Nordlandssykehuset Lofoten. Hun er alltid ute i avdelingen. Like grønn som alle andre.   

– Ja, jeg går jo sånn bestandig, vet du. Jeg er jo inne i avdelinga også.

I tillegg tar hun fortsatt vakter som operasjonssykepleier. Og det vil hun fortsette med også etter at hun pensjonerer seg i august neste år, dersom avdelingen har behov for vikarer.

Hopper av

De begynner å bli «The missing link» i operasjonsteamene, og mangel på dem stopper i dag viktige operasjoner. Verre skal det bli. Gjennomsnittsalderen på norske operasjonssykepleiere er i dag 52 år. Det er 1557 av dem, men en tredjedel vil være pensjonert om ti år, ifølge rapporten ABIO Ressurs. Mange hopper også av før de kommer så langt. Det er et tøft yrke. Ikke minst fysisk.

– Rygg, skulder, nakke og armer, ramser Laila Pettersen opp.

De typiske belastningsskadene hos en operasjonssykepleier. De kjenner godt at befolkningen stadig blir tyngre.

– Ja, det å løfte en fot i dag sammenliknet med for 20–30 år siden er bra mye tyngre, sier Laila Pettersen.

Tempo

Ingen yrkesgruppe i Norge har høyere jobbkrav enn sykepleierne. De overgår både leger og ledere i arbeidsmengde og tempo. Blant sykepleiere, som resten av befolkningen, er det muskel- og skjelettlidelser som er hovedårsaken til sykefravær.

Av og til er det ikke godt å si hva som skyldes egen helse og hva som skyldes jobben. Svært ofte er det en kombinasjon, men ifølge en ny undersøkelse fra Sintef – Sykefraværsarbeid i sykehus – er minst 27 prosent av sykefraværet blant sykepleiere i sykehus arbeidsrelatert. Sannsynligvis mer. Rapporten sier ingenting om hvor mye av det generelle arbeidsfraværet i befolkningen som skyldes jobben, men ifølge Statens arbeidsmiljøinstitutt er det 11 prosent.

Sintef slår fast at for høy arbeidsbelastning over tid, i form av tung fysisk belastning og et høyt tempo, fører til høyt sykefravær. Det forverres av en for lav grunnbemanning. Sykepleierne i Sintef-undersøkelsen forteller om en hverdag med mye springing og stress, en følelse av å ikke rekke over alt de skal og lite tid til pauser. Andre risikofaktorer for arbeidsrelatert sykefravær er søvnproblemer på grunn av turnusarbeid og mangel på tilrettelegging fra ledelsen når helseproblemene først oppstår.

Full skår

– Det hender ofte at vi står i tolv timer.

Borte ved vasken står Pernilla Ohlin (54) og gjør seg klar til operasjon. Hun er en av de syv svenske sykepleiere som holder operasjonsstuene åpne på sykehuset i Lofoten. De er gode å ha spesielt på sommeren når turismen eksploderer og skadene øker.

Og når Pernilla Ohlin kommer til Lofoten, kommer hun for å jobbe. Fra åtte og til hvor lenge det trengs. Hun har ikke skritteller på telefonen sin – hun har en ståteller.

– Jeg har en app på telefonen som måler hvor lenge jeg står. Og den har jeg alltid full skår på. Man sitter ikke så mye som operasjonssykepleier. Men «jag kan stå i hur många timmar som helst», sier Ohlin og ler.

Sykepleierne på operasjonsavdelingen i Lofoten jobber fra åtte til halv fire. I tillegg har de i gjennomsnitt åtte hjemmevakter per måned. Inkludert hver tredje helg. Det innebærer at de er i beredskap til åtte neste morgen. Beredskap betyr i praksis jobb. Operasjonsprogrammet er sjeldent ferdig klokka halv fire på ettermiddagen. Og så kommer det inn stadig mer ø-hjelp. Arbeidsdagen varer derfor ofte til langt på natt.

– Noen ganger kan vi jobbe tolv timer, noen ganger opp til 18 timer. Det er ikke alltid at vi får nok hvile, mat og drikke underveis. Og når du jobber så lenge i strekk blir kroppen sliten og det blir ofte lite søvn, forteller Laila Pettersen.

–  Hvor ofte skjer det at folk jobber så lenge?

– Vi har rolige perioder, og så kan vi ha veldig hektiske perioder. Tendensen er at det blir mer overtid på personalet.

Hva er den lengste arbeidsdagen du selv har hatt?

– Til klokken seks om morgenen.

–  Fra åtte til seks neste morgen?

– Ja.

Syv timer i strekk

Det er tid for kaffe. På pauserommet sitter operasjonssykepleier Rakel Enoksen (43).

– Det lengste jeg har stått i strekk – uten pause – er sju timer, men det var da jeg var student.

–  Hvordan er det mulig å stå i sju timer?

– Det går om du må.

I 2014 var hun ferdig utdannet operasjonssykepleier og begynte å jobbe på Lofoten sykehus. Halvannet år seinere ble hun sykemeldt. Prolaps. Hva som skyldtes hva, vet hun ikke, men hun ble så plaget at hun ble sykemeldt i seks uker.

– Jeg tror det ble en for tøff overgang for meg å begynne å stå så statisk som vi gjør her. Også var jeg nok ikke godt nok trent.

Nå trener hun hver eneste dag. Hun er en lidenskapelig løper og er i dag fysisk sterk.

–  Er det mange tunge løft? 

– Ja, løftene er veldig tunge. Men ståinga er nok det tøffeste.

Ikke minst er det tungt å holde. Aller tyngst er det kanskje å holde føtter. Som skal vaskes, legges sterilt og dekkes til.

–  Hva er det lengste du har holdt en fot?

– Er det en litt stor og tung fot, så står du fort i åtte minutter.

–  Er det tungt å holde en fot i åtte minutter?

– Ja, det er veldig tungt, sier Rakel Enoksen og ler.

– Men vi har fått det mye bedre. Vi har jo fått nytt utstyr. Jeg vet ikke om Laila viste deg det?

Byttet gammelt utstyr

Da Rakel Enoksen fikk prolaps i ryggen i 2015, hadde Laila Pettersen tre sykemeldte sykepleiere, alle med muskel- og skjelettplager. På en operasjonsavdeling med seks sykepleiere, var det 50 prosent av arbeidsstokken. Laila Pettersen måtte foreta en rask snuoperasjon. 

Hun hyret inn ergoterapeut fra bedriftshelsetjenesten for å ta en ergonomisk arbeidsplassvurdering. Ergoterapeuten konkluderte med det samme som operasjonssykepleierne: Det var på tide å bytte ut gammelt og tungt utstyr. Og fordi mye av sykefraværet skyldtes arbeidsbelastning, dekket Nav en del av utgiftene til innkjøpene, i form av tilretteleggingstilskudd.

Laila Pettersen kjøpte inn åtte nye armbord, tolv nye instrumentbord hvor noen kan heves og senkes og et par gassdrevne fotholdere. Og en ekstremitetsløfter, slik at sykepleierne hennes skulle slippe å stå og holde en fot statisk i åtte minutter. Etter førti år som sykepleier selv, visste hun godt hvordan det kjentes.

–  Hvor mye kostet alt dette?

– Nei, vet du, jeg handlet så mye at jeg husker ikke prisen, sier Pettersen og ler.

– Men bare instrumentbordene kostet vel rundt 300 000 kroner.

–  Hver?

– Nei, er du gal. Til sammen. 

Det neste på ønskelista er nye operasjonsbord.

Lage gode team

Slitasjeskader i muskel og skjelett er ikke anerkjent som en yrkessykdom. Ifølge et rundskriv fra Nav faller belastningsskader i nakke, skulder, rygg hofter og knær på grunn av et tungt og ensidig arbeid utenfor forskriften om yrkessykdom. Dersom man imidlertid får en skade i hånda eller armen på grunn av «vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy» vil det kunne godkjennes som yrkessykdom. Dette rammer spesielt sykepleiere hardt.

– Ja, det er jo helt utrolig. Det er helt utrolig, gjentar Rakel Enoksen, som har holdt seg frisk siden prolapsen for to år siden. Nå sitter hun i sofaen på pauserommet, badet i solskinn og med en fantastisk utsikt over Lofoten.

–  Hva tror du er årsaken?

– Menn. Det er vel de som har bestemt det. At yrkesskader handler om verktøy og maskiner. Og vi damer, vi er så snille piker. Vi banker ikke i bordet.

–  Men skulle vi trenge det? Å banke i bordet?

– Vi er vel kanskje ikke kommet lenger. Men tenk deg det. Belastningsskader som er så vanlig i kvinneyrker som sykepleie!

Sintef-rapporten påpeker at HMS-begrepet stammer fra industrivirksomhet, bygg- og anlegg og petroleum. Disse har tradisjonelt mer fokus på sikkerhet enn helse og miljø. Det handler om maskiner, alvorlige ulykker og arbeidsrelaterte dødsfall, som er lite relevant i sykehus. Det er trolig årsaken til at det er så liten tradisjon for å melde inn HMS-avvik i sykehusene. 

Bruker ikke verneombud

Sykepleierne bruker i liten grad sitt verneombud når det oppstår avvik som går ut over deres helse og velferd på jobben. Avvik på sykehus bør i større grad handle om underbemanning og dårlige turnuser, slår Sintef fast i sin rapport. De bør handle om ledere som ikke involverer de ansatte, ledere som ikke tar tak i konflikter, ledere som bruker makt og ledere som ikke tilrettelegger når de ansatte får helseproblemer. I stedet handler avvik i Sykehuset ofte om stikkskader og smittefare.

–  Mange sykepleiere tror at HMS også handler om pasientenes sikkerhet?

– Ja, det har jo med det å gjøre også – å ta vare på pasienten.

–  Nei, det har det ikke.

– Det handler bare om oss?

–  Ja, det handler bare om dere.

– Ja, der ser du, sier Rakel Enoksen og ler.

Selv om hun ikke har helt kontroll på HMS-begrepet, er hun godt fornøyd med HMS-arbeidet i avdelinga.

– Rapporten i 2015 førte til at vi fikk mye nytt utstyr. Om vi gir tilbakemelding på ting som må forbedres, så får vi gehør. Det stoppes kanskje av og til av økonomi, men jeg synes at vi på gulvet blir hørt. Vi har jo en flott leder som er operasjonssykepleier selv, og vet hvor skoen trykker.

–  Ser du noe til verneombudet?

– Nei. Nei, det gjør jeg ikke, sier Enoksen og ler.

– De går en runde her en gang i året og ser at ledningen ikke henger i golvet, kommer det fra Mette Berg fra sterilsentralen.

–  Vet dere hvem som er verneombud?

– Nei, det vet jeg ikke, sier Enoksen.

– Får det til å gli

Muskler og skjelettplager skyldes ikke bare tunge løft, statisk arbeid og uheldige vridninger. Også det psykososiale miljøet er viktige, det vil si kolleger og ledere.

– Teamarbeid, sier Enoksen.

– Det er veldig viktig at vi får det til å gli. At vi er åpne med hverandre, at vi er ærlige, at vi samarbeider og har en god dialog. For å få flyten i arbeidsdagen, må vi ha gode team.

I et operasjonsteam må kjeden henge sammen og kjemien stemme. Kirurgene, operasjonssykepleierne, anestesisykepleieren, renholderne og Mette Berg på sterilsentralen. De er alle en del av teamet, og alle må prestere. Blir det ikke vasket, blir det ingen operasjon.

– Og folk må tåle en støyt.

– Vi har høyt arbeidspress, det kommer inn mye akutt, også traumer. Det går fort. Vi må derfor ha en høy terskel for å tåle litt. Jeg kan gi en hvass beskjed, men folk kjenner meg og tar det ikke personlig. For vi må være på når det står på.

Dårlig tilrettelegging

Mens menn og kvinner på sykehus stort sett har like mye arbeidsrelatert sykefravær, er det stor forskjell på det «private sykefraværet», hvor kvinnene ligger langt høyere. I SINTEF-rapporten trekker sykepleierne fram at det fortsatt er mest vanlig at det er kvinnene som er hjemme med sykt barn. I tillegg opplever de dårlig tilrettelegging for gravide som en årsak. En tredje årsak er at kvinner har en større arbeidsbelastning på jobb, for mens menn ofte spesialiserer seg til yrker med mye teknologi og duppeditter – som anestesi og intensivsykepleie – blir kvinnene igjen på avdelingene og tar seg av pleien. Og ikke minst er kvinnene dårlige til å bruke «av-knappen» når de kommer hjem.

Aldri et pusterom

Svenske Pernilla Ohlin er akkurat ferdig med sin operasjon – malignt melanom. I 10 år har hun flydd fram og tilbake mellom Sverige og Lofoten. Hun kom hit for å finne et bedre arbeidsmiljø.

– Jeg jobbet på et stort sykehus i Borås, hvor det var et enormt press hele tiden. Akuttlista tok aldri slutt, og alt gikk i verdens høyeste tempo. Pauser fantes nesten ikke, og det var ingen tid til å hente seg inn mellom operasjonene. Aldri et pusterom, aldri tid til å sette seg ned med en kaffe og planlegge neste operasjon. Det måtte vi gjøre hjemme.

Etter hvert ble derfor også det sosiale miljøet dårligere og dårligere, og teamarbeidet begynte å fungere dårlig.

– Hver dag når jeg gikk til jobben, tenkte jeg: «Nå er det bare åtte timer igjen». Og deretter fortsatte jeg å regne ned hver time, forteller Ohlin.

På Lofoten sykehus teller hun aldri ned timer. Men i løpet av de ti årene hun har jobbet her, merker Pernilla Ohlin at arbeidsbelastningen også øker på norske sykehus.

– Ja, den har spesielt økt det siste året. Det er mye tyngre nå, blant annet fordi vi har mye protesekirurgi. Det blir mye tunge løft, og uheldige vendinger og vridninger, forteller hun.

Hun har selv fått en vridning og store ryggsmerter. I morges var det ekstra ille, hun skulle knapt komme seg ut av huset. Men ryggsmertene har hun ikke fått på jobben – de skyldes noen uheldige situps på yoga-matten for et par dager siden. Og selv med ryggsmerter går hun på jobben.

– Vi har vært dårlig bemannet i det siste. Og det er jo ikke så enkelt å bemanne opp – operasjonssykepleiere vokser jo ikke akkurat på trær. Men så lenge man har arbeidskamerater man trives med, er det ingen problem å jobbe tungt. Vi har det gøy sammen, og vi hjelper hverandre. Det er en selvfølge.

–  Hva forbinder du med HMS?

– HMS?

–  Ja, hva står HMS for?

– Eh … helse, mestring … og nånting annat.

–  Helse, miljø og sikkerhet.

– Å ja! Ja, da tenker jeg på hvordan jeg har det på jobb – arbeidsmiljøet og mine arbeidskolleger. For har du et godt team, så går alt. Vi har hatt noen fredager hvor vi har vært så få personer på jobb. Da har vi sittet her på morgenen og sagt at skal vi få det her til å gå i hop de neste tolv timene, så må vi gjøre noe smart. Da blir vi supereffektive. Og etterpå tenker vi: «Hvordan klarte vi det»?

–  Hvordan klarte dere det?

– God planlegging. Godt samarbeid. Finner nye løsninger. Og at alle er med i diskusjonen og vet hvor man er i prosedyren. Og kan gjøre jobber som egentlig ikke er deres. Da blir det ikke stopp noen steder.

–  Kan man få dårlig helse av kolleger?

– Ja, definitivt.

–  Hvordan passer dere på hverandre?

– Dersom noen synes en operasjon er vanskelig eller av en eller annen grunn ikke ønsker å ta den, er det ingen problem å bytte. Om vi ser at noen er litt trøtt, kanskje de har jobbet langt på kvelden, så kan folk si: «Gå ut og ta en kaffe, så gjør jeg ferdig for deg».

Hun føler seg verdsatt på jobben. Også av sjefen.

– Laila er jo bare helt fantastisk!

– Vi har en leder som står bak oss, som støtter oss og slåss for at vi skal få nytt utstyr. Har vi kirurger som oppfører seg dårlig mot oss, så står hun opp for oss. Hun tør å si ifra.

–  Hva betyr det at hun er så synlig?

– Ja, det er viktig, for hun vet hva vi snakker om. Om jeg forteller henne om tunge løft, så vet hun svært godt hva jeg snakker om, for hun har gjort løftet selv «tusen ganger». Det er kanskje ikke optimalt for hennes arbeidssituasjon at hun går vakter, men for avdelingen er det bra.

Å gi og å ta

Og nå finner vi henne på kontoret. Laila Pettersen – teamlederen. Bak en stabel med papirer, rapporter og sykefraværsstatistikker.

Langtidssykefravær har hun ikke hatt siden hun kjøpte inn nytt utstyr til operasjonsstuene i 2015. Med unntak av sine egne to uker i juni, har hun ikke hatt sykefravær blant operasjonssykepleierne i år. Når hun fortsatt har sju svenske vikarer, er det fordi hun har tre ubesatte stillinger. Operasjonssykepleiere vokser som sagt ikke på trær.

–  Har dine investeringer i 2015 hatt mye å si for sykefraværet?

– Ja, det tror jeg. Det har noe med at personalet blir sett og hørt, og de får en lettere hverdag når de får enklere utstyr. Utstyret var gammelt og slitt, og var tungt å bruke. Nytt og lettere utstyr gjør det også triveligere på jobben. Jeg kan ikke si 100 prosent at sånn er det, men jeg tror at når jobben går lettere og de ansatte har det trivelig, så er terskelen høyere for å bli syk.

–  Hva er det viktigste for deg som leder når du skal ta vare på dine ansatte?

– Det er viktig å kunne gi og ta. At du ikke er for rigid. De ansatte er gjerne i ulike livsfaser, og det er viktig å se og forstå når de trenger ekstra tilrettelegging eller fri. Til gjengjeld får jeg som arbeidsgiver en arbeidstaker som er fleksibel og tilgjengelig når arbeidsgiver trenger det.

– Det er også viktig å ha nok folk på jobb, det letter arbeidstrykket for alle. Og det er viktig for folk å ha noen rolige dager innimellom.