Tenk forflytning, ikke løft

– Egen kropp og helse kan ofte komme i annen rekke for mange sykepleiere. Fokuset på å hjelpe og gi omsorg til pasienten kan potensielt gi opphav til en del muskel- og skjelettplager hos de ansatte, sier Anne Aschehoug Loftu, som er bedriftsfysioterapeut ved Oslo universitetssykehus. 

Hun forteller at plagene ofte oppstår ved håndtering av pasienter.

– Det kan være man skal forflytte pasienten oppover i seng, til og fra dostol eller opp på sengekant, som kan oppleves tungt. Hvis man ikke reduserer den ytre belastningen, kan det overstige kroppens kapasitet, forklarer hun.

Ulike belastningsgrenser

Arbeidsrelaterte muskel- og skjelettplager oppstår når arbeidet man gjør over tid fører til påkjenninger eller belastninger som er større enn det kroppen tåler.

Grensen mellom hva som er fysisk akseptabel og skadelig belastning er forskjellig fra person til person. Psykiske belastninger som tidspress, styrt arbeid, krav til oppmerksomhet, konsentrasjon, presisjon og mellommenneskelige relasjoner kan også påvirke muskulaturen og dermed forsterke effekten av den fysiske belastningen.

Belastningslidelser kommer senere

Forskning viser at nyutdannete sykepleiere er en utsatt gruppe. De har ikke lyst til å feile i jobben og går derfor veldig opp i faget på bekostning av kroppens egne signaler.

– Vi ser at det første året er kritisk for nyansatte, der skader kan oppstå. Så kommer belastningslidelsene senere, sier Loftu.

Etter hvert som man blir eldre, forsvinner muskelmassen i kroppen hvis man ikke aktivt vedlikeholder denne gjennom trening. Ryggen er spesielt sårbar ved for lite aktivitet.

– Mange kan ha nytte av økt kunnskap om rygg, hvordan en sterk rygg fungerer og at en del plager er en normal del av livet.

Å ivareta egen helse kan være et sårt tema for mange, tror Loftu. Det å gjøre de lure tingene er ikke alltid like lett.  

Kollektiv verdi i trening

Loftu oppfordrer avdelinger til å vurdere om de kan gjøre noen felles tiltak for at de ansatte skal øke sine ressurser. Flere avdelinger har god effekt av ti minutters treningsøkt med strikker og andre øvelser. Det viktigste er å tenke lavterskel og dermed ha større sannsynlighet for å få med flest mulig.

En god motivasjon for de mest utrente er at det er nettopp denne gruppen som har størst effekt av treningen. All aktivitet vil hjelpe, men det beste er om man klarer Helsedirektoratets minimumskrav om 30 minutter med moderat aktivitet hver dag. En kartlegging av muskel- og skjelettplager blant de ansatte på avdelingen kan også gi ekstra motivasjon, tror Loftu.

– Det er viktig at man har en grunnstyrke i kroppen. Det gjøres enkelt ved å jobbe med de største muskelgruppene og gjøre øvelser for dem to ganger i uken. Det trenger ikke å ta mer enn 10 minutter av gangen, da vil du vedlikeholde muskelmassen, sier Loftu.

Muskelmassen er ferskvare

Muskel- og skjelettsystemet er bygget slik at du må bruke musklene for at de ikke skal forsvinne. Øvelser som knebøy, utfall, pushups, dips, setehev for rygg og sete er gode øvelser. Det er enkelt å justere og gjøre en øvelse tyngre uten ekstra utstyr. Bruk av egen kroppsvekt holder lenge.

– Gjør man øvelser for å gjøre seg selv sterkere, så har man gjort mye riktig for å øke egen kapasitet. Da tåler man jo mer, sier Loftu.

Viktig å redusere belastning

Loftu forteller videre at om du er flink til å gjøre gode ting for deg selv, gå turer, trener litt styrke, og i tillegg gjør forflytning av pasienter på en måte som reduserer belastning, vil du kunne konsentrere deg mer om det faglige. 

For å redusere belastning i nakke og skulder, er det viktig at man tenker forflytning og ikke løft. Løft er en vertikal forflytning av en gjenstand eller person som går oppover, mens forflytning er en horisontal bevegelse der du enten dytter, ruller, skyver eller trekker. Du jobber parallelt med tyngdekraften og ikke mot den. Løft er tungt, spesielt når det er over hva vi kan beregne som en akseptabel belastning. Vi kan skyve og dytte opp til 200 kilo, men vi kan bare løfte 15 kilo. Én forflytning er ikke så ille, men når du ganger det med antall ganger du gjør det i løpet av en dag og i løpet av et år, blir det mye. Derfor bør du hele tiden redusere belastning der du kan.

Loftu trekker frem fysioterapeut Per Halvor Lunde som en viktig kilde for forflytningsteknikker og tenkemåte. Han har jobbet med å utvikle disse teknikkene, skrevet flere bøker og holdt mange kurs både i inn- og utland.

Planlegg forflytningsoppgaven

Forflytningskunnskap handler om å tilby pasienten gode og behagelige forflytninger og deg selv god arbeidsteknikk.

– At jeg skal gjøre det best mulig for pasienten og samtidig verne meg for mye plager, det er et tankesett du må kople på. Du neglisjere egentlig både deg selv og pasienten hvis du gjør det på en tung og litt uetisk måte, sier Loftu.

Hennes råd er å forberede pasienten på hva som skal skje, legge til rette for god forflytning og be om hjelp fra kollegaer ved behov. Forflytningsteknikk handler om å se pasienten som en sentral del av forflytningen. Det skal gjøres på deres premisser og ikke fordi sykepleierne har dårlig tid. Det er en del av rehabiliteringen og helsehjelpen de får på sykehus. Pasienten kan også få en mer selvstendig rolle og hjelpe til med egen kraft der det er mulig.

– Pasientene har en rett til å bruke de ressursene de har til enhver tid, ifølge Pasientrettighetsloven. Dette ivaretas ved å anvende forflytningsteknikk samtidig som man tar hensyn til egen helse. Pasientrettighetsloven og Arbeidsmiljøloven er sidestilt og skal begge oppfylles, sier hun.

Loftu tror det kan være god erfaring om man selv har vært pasient og kjent forskjellen på å bli løftet og forflyttet. Hun mener det kan være motivasjon for å bruke teknikkene selv.

Grunnprinsipper i forflytning

Tre av de viktigste grunnprinsippene i forflytningskunnskap er det naturlige bevegelsesmønsteret, samarbeid med fysiske lover og båtprinsippet.

Det naturlige bevegelsesmønsteret er at vi flytter én kroppsdel om gangen og forflytter tyngden fra kroppsdel til kroppsdel. Hva ville du gjort selv hvis du skulle flyttet på deg fra et sted til et annet? Finn pasientens funksjonsnivå og ressurser og utnytt dette maksimalt. Dette kan variere fra dag til dag, fra time til time og for eksempel før eller etter en treningsøkt med fysioterapeuten.

Samarbeid med de fysiske lovene går ut på å redusere friksjon, utnytte trykkpunkter og jobbe parallelt med tyngdekraften.

– Ved å kunne mer om trykkpunkter, vil man redusere mye av den fysiske belastningen i pasientforflytning, sier Loftu.

Trykkpunktene er der hvor pasienten selv trykker ned og vil være en brems i en forflytning. Når en pasient ligger, vil dette være rundt setet, skulderbladene, legger, heler og hodet. Disse punktene må man prøve å oppheve ved å bruke noe glatt under, da vil det bli mye lettere å forflytte pasienten i sengen.

De beste hjelpemidlene for å oppheve trykkpunktene er sklibrett, skliduker eller plastposer som gjør at det blir glattere.

Båtprinsippet er det siste av de tre viktigste grunnprinsippene. Det går ut på å få vekten over på noe glatt før man kan skyve.

Skap en forflytningskultur

– Det gjelder å skape en forflytningskultur på avdelingen, der man jobber sammen for å ivareta egen helse og det at også pasienten settes i sentrum. Utdanning av interne forflytningsveiledere kan være en nyttig link mellom ansatte og leder, sier Loftu.

Hun forteller videre at det viktigste er at en leder ser potensialet ved å sette av tid til å øve på forflytning, kjøpe inn det utstyret man trenger og legge til rette for at de ansatte kan ivareta egen helse. Hele avdelingen må være med. Det må være tydelig hva hensikten med dette er. Det er viktig at det forankres i lederen, som er pådriver og premissleverandør.

Mange steder blir forflytning sett på som en tidstyv fordi det ikke er blitt automatisert på avdelingen. Kartlegging av hvilke typer forflytninger, ressurser og utstyr man har på avdelingen er et fint utgangspunkt. Jo flere som kan forflytning og jo mer kunnskap folk har, jo vanskeligere er det å droppe å bruke det.

– Det er leder som er nøkkelpersonen her, så send leder på kurs, oppfordrer Loftu.

Hun sier at nødvendig utstyr kanskje kan koste 30 000 kroner. Men om man dermed kan være én pleier i stedet for to, at man bruker fem minutter i stedet for ti, så kan man spare inn mye. Men å danne en forflytningskultur er et langsiktig prosjekt og tar gjerne flere år.

– Hvis de også får mindre sykefravær og plager, så er det egentlig et ganske enkelt regnestykke, sier Loftu.

De som jobber alene, må få kursingen sin tilpasset. Er man på rom eller hjemmebesøk, må hjelpemidlene enten ligger der eller man kan ha med seg enkle hjelpemidler.

– Det har kommet flere typer forflytningsduker som er lett å ha med i lomma. Kanskje det kan være et minimum av utstyr hvis man skal reise rundt? foreslår hun.

– Man skal ikke utføre ting som belaster eller gjør at man kan skade egen helse, sier Loftu.

– God kommunikasjon og samarbeid med hjemmeboende er vesentlig. Hvis man er litt ydmyk på at man prøver ut forskjellige hjelpemidler, kan pasienten medvirke.

Koster å endre vaner

Loftu tror folk ikke er helt bevisste på hva de gjør og hvorfor de gjør det. Det koster litt å endre på vaner. Noen har ledere som krever bruk av forflytningsteknikk. Fordi det er det beste for pasienten og best for dem selv. Dette forutsetter at gjeldende metoder er utprøvd og forankret hos de ansatte.

– Motstanden mot forflytning er ofte tidsaspektet. Og det er ikke rart hvis man ikke får øvd og har tilpassete hjelpemidler tilgjengelig. Når nye metoder er innarbeidet, er ikke lenger tidsaspektet en like stor barriere.

God arbeidsstilling er viktig

Sengen er det viktigste hjelpemiddelet man har. Loftu forklarer at man alltid bør passe på at denne er i riktig høyde og i stand. Ofte er det mest gunstig å ha den i hoftehøyde og jobbe nærme kroppen. Stå gjerne i litt bredbent gangstående, da står du stabilt. Unngå mest mulig rotasjon av kroppen, spesielt med ytre vekt. Tilpass til den du jobber sammen med. Kanskje dere må inngå noen kompromisser?

Bruk egen kroppsvekt ved å bruke strake armer, da slipper du unødvendig belastning i overarmene og det er lettere at forflytningen ikke blir et løft.

Fire dagers kurs

Loftu og de andre fysioterapeutene i bedriftshelsetjenesten ved OUS arrangerer forflytningskurs for ansatte som dette er aktuelt for. Det er en kursrekke på fire dager der de lærer bort det grunnleggende ved forflytningsteknikk.

For sykepleiere er det ulike virkeligheter der ute. For eksempel kan noen ha veldig aktive pasienter mens andre har helt passive. Andre kan ha utfordringer med utstyr og plass til å bevege seg på. Derfor håper de at forflytningsveilederne som har gått på kurs, tar det de har lært med seg tilbake og jobber med å skreddersy det til sin arbeidsplass. Det er måten å tenke på som er det viktigste.

Bedriftsfysioterapeutene kommer gjerne tilbake og bistår med å holde internundervisning. Loftu sier at avdelingene selv må være initiativtakerne og understreker at det ikke er noen fasit. Det må være en egeninnsats og vilje der om implementeringen av teknikkene skal lykkes.

– Vi kan det teoretiske rundt forflytningen og hvordan kroppen fungerer, mens de ansatte på sykehuset er best på pasientbehandling. Sammen utfyller vi hverandre og prøver å finne balansen mellom å hjelpe, stimulere og trene pasienter og sette grenser for hva helsepersonell kan utsettes for av unødvendige fysiske belastninger, sier Loftu.