Bare 15 prosent av forskningen er direkte nyttig

Sykepleievitenskap er en relativ ung vitenskapsdisiplin. Den akademiske utviklingen av sykepleie på ph.d.-nivå startet for alvor i USA på 1950-tallet, i Norge ikke før slutten av 1990-tallet. Det har derfor naturlig nok vært viktig å beskrive fagområdet, sette rammer for profesjonens funksjonsområder og utforske og beskrive pasientfenomener.

Denne forskningen har ikke vært forgjeves, men vi vil foreslå at det nå, innen forskning i og på helse- og sykepleietjenestene, er nødvendig å sette søkelyset på bærekraftig sykepleieforskning og -kunnskap gjennom en bevissthet om forskningssløseri og hvordan motvirke dette.

Bare 15 prosent gir direkte nytte

Et flertall systematiske oversiktsstudier gjort av fremtredende forskere innen sykepleie og medisin, har vist at bare 15 prosent av forskningen innen disse fagområdene fører til kunnskap som er direkte til nytte for pasientene og de som arbeider i klinikk (1-7).

De samme forskerne har siden midten av 2000-tallet satt søkelys på begrepet forskningssløseri («Research Waste»).

Helt kort, kan forskningssløseri beskrives som at:

• de forskningsspørsmålene som stilles ikke er av relevans for pasientene eller klinikk
• forskningsstudiene er ikke designet med utgangspunkt i evidens eller systematiske oversiktsstudier
• forskningsstudier med negative resultat underrapporteres
• intervensjoner og utfallsmål er ikke tydelig beskrevet, samtidig som nye forskningsfunn ikke tolkes i relasjon til systematiske vurderinger av relevant evidens (1).

Vi må dermed konstatere at forskning i liten grad resulterer i bærekraftig kunnskap, her forstått som nyttig for praksis, faget og pasienter, og som gir valuta for de pengene som bevilges til forskning. Vi mener det ut fra dette er betimelig å stille noen kritiske spørsmål: Hvordan står det til med forskningssløseri innen sykepleie, hvorfor og hvordan motvirke forskningssløseri?

Flest små, beskrivende studier

Studiene som det henvises til over, viser tydelig at majoriteten av forskning som gjøres innen sykepleie, oftest kjennetegnes av små, beskrivende studier. Beskrivende studiedesign og -metoder er selvsagt nyttig i et kumulativt kunnskapsgrunnlag for videre forskning. De er anvendbare som kilde til innsikt og forståelse og hensiktsmessige for å beskrive relevante fenomener eller situasjoner sykepleiere møter i sitt virke.

Det de imidlertid ikke gir svar på, er hvorfor det er slik, eller hva vi kan gjøre for å endre praksis. En annen utfordring er at forskere innen sykepleie ofte studerer det samme med samme perspektiv, om og om igjen, i stedet for å begynne å gjennomføre systematiske oversiktsstudier.

Med andre ord: Vi har ikke alltid oversikt over den kunnskapen som allerede finnes, og vi begrunner derfor ikke godt nok hvorfor forskningen vi gjennomfører, er nødvendig, eller hvem den er nødvendig for.

Må lære å bruke forskning 

Til dags dato vet vi at det som kreves for å kunne påvirke og forbedre sykepleieutøvelsen og organiseringen av helsetjenestenes komplekse virkelighet, til det beste for pasienter og pårørende, er forskning som understøtter evidensbasert praksis. Det vil si, hva fungerer, og for hvem fungerer det?

Å planlegge og gjennomføre forskning som utvikler kunnskap som understøtter evidensbasert praksis, krever at aktive forskere har omfattende kunnskap og kompetanse om forskningsdesign, metodologi og metodikk. Utvikling av slik kunnskap og kompetanse må være prioritert på alle nivåer i utdanningen av sykepleiere; fra å finne, lese, forstå og anvende kunnskap på bachelornivå, det vil si å kunne agere som kritiske forskningskonsumenter i klinikk, til å designe, planlegge og gjennomføre forskning på masternivå og til slutt i tillegg lede forskning ph.d.-nivå.

For å møte fremtidens komplekse helsetjenester bør vitenskapsteori, forskningsmetodologi og -metode få større plass i utdanningene enn det har i dag.

Programmatisk forskning som alternativ til enkeltstudier

Hvordan vi tenker rundt forskningsarbeidet vårt, og hvordan vi organiserer det, kan bidra til utvikling av bærekraftig kunnskap og motvirker forskningssløseri. For eksempel, programmatisk forskning kan, sammen med komplekse forskningsdesign (8), ses som et alternativ til enkeltstudier (4). Dette kan bidra til å utvikle relevant, nyttig og anvendbar kunnskap til det beste for pasienter og helsetjenestene (4, 9).

Programmatisk forskning betyr å forske på et område med et felles overordnet fokus, i stedet for å søke å svare på spesifikke forskningsspørsmål (4). Fordelen med en slik tilnærming er styrket kapasitet og evne til å forfølge viktige problemstillinger og overordnede forskningsspørsmål gjennom en serie av relaterte forskningsprosjekter.

Ved Lovisenberg diakonale høgskole (LDH) arbeider vi for å motvirke forskningssløseri og for å utvikle bærekraftig kunnskap. Derfor utgår en rekke forskningsprosjekter fra en plattform for programmatisk forskning (10, 11).

Plattformen har sitt fundament i både teoretiske og metodologiske rammeverk for utvikling av forskningsdesign som sikrer relevant forskning, sikrer kvalitet i forskningen og tilfører forskningen verdi.

En samling av forskningsprosjekter rundt to overordnede begreper, kontinuitet og kvalitet, støtter utviklingen av en «kunnskapsloop» om begrepene i seg selv, samtidig som det også bidrar til kunnskapsutvikling med spesifikt fokus på sykepleie og sykepleievitenskap som understøtter evidensbasert praksis.

Vet fremdeles for lite om hva vi gjør

Å bruke en betegnelse som forskningssløseri kan provosere, men vi mener likevel det er nødvendig. Dagens og fremtidens komplekse helsetjenester krever evidensbasert og bærekraftig kunnskap, basert på bærekraftig sykepleieforskning. Vi må tørre å sette søkelyset på hva vi forsker på innen sykepleie, hvorfor og hvordan vi gjør det.

Generelt kan vi mye om faget vårt, om pasientene, pårørende, helsetjenestene og sykepleierne, men vi vet fortsatt ganske lite om hva eller hvordan det vi som sykepleiere gjør, virker eller ikke virker.

Referanser

1. Chalmers I, Glasziou P. Avoidable waste in the production and reporting of research evidence. The Lancet. 2009;374(9683):86-9.

2. Glasziou P, Chalmers I. Research waste is still a scandal – an essay by Paul Glasziou and Iain Chalmers. Bmj. 2018;363.

3. Hallberg IR. Challenges for future nursing research: Providing evidence for health-care practice. International Journal of Nursing Studies. 2006;8(43):923-7.

4. Hallberg IR. Taking nursing research further, how and what to do. Nursing Practice Today. 2016;3(2):40-3.

5. Mantzoukas S. The research evidence published in high impact nursing journals between 2000 and 2006: A quantitative content analysis. International Journal of Nursing Studies. 2009;46(4):479-89.

6. Richards DA, Coulthard V, Borglin G, Team RR. The state of European nursing research: dead, alive, or chronically diseased? A systematic literature review. Worldviews on Evidence‐Based Nursing. 2014;11(3):147-55.

7. Richards DA, Hanssen TA, Borglin G. The second triennial systematic literature review of European nursing research: Impact on patient outcomes and implications for evidence‐based practice. Worldviews on Evidence‐Based Nursing. 2018;15(5):333-43.

8. Skivington K, Matthews L, Simpson SA, Craig P, Baird J, Blazeby JM, et al. A new framework for developing and evaluating complex interventions: update of Medical Research Council guidance. bmj. 2021;374.

9. Richards DA, Borglin G. Complex interventions and nursing: looking through a new lens at nursing research. International Journal of Nursing Studies. 2011;48(5):531-3.

10. Lovisenberg diakonale høgskole. Continuity for Quality of Care and Health 2022. Tilgjengelig fra: https://ldh.no/forskning/forskningsgrupper/continuity-for-quality-of-care-and-health (nedlastet 16.11.2022).

11. Borglin G, Eriksen S, Olsson C, Gjevjon ER. Strategiske grep for å designe og produsere bærekraftig forskning. Sykepleien. 2022;110(90602):e-90602.