fbpx Pårørende – et bemanningsbyrå for oppgavedeling? Hopp til hovedinnhold

Pårørende – et bemanningsbyrå for oppgavedeling?

Pårørende omtales stadig som «ressurser» når det er snakk om oppgavedeling. Men det er ikke de pårørende som skal redde helsevesenet.

Oppgavedeling er et hett tema i debatten om knappe helsepersonellressurser. Når vi diskuterer dette, er det klart for oss at oppgaver som tilhører helsetjenestene og forsvarlig helsehjelp, skal gjøres helseprofesjonelle! 

Pårørende gjør i dag allerede en del og kanskje for mange helseoppgaver. Å forvente at de skal ta mer av disse er ikke veien å gå og kan skape mange juridiske minefelt. Det er oppgaveforskyvning, og det må ikke skje.

De samme dokumentene som omtaler oppgavedeling, omtaler også pårørende i stadig oftere, og skal vi si, i svært rosende ordelag. 

De er «ressurser, de skal få hjelp og støtte, og de skal involveres mer». Er dette egentlig et dårlig skjult budskap for at pårørende må ta på seg flere oppgaver? 

Pårørendealliansen mener at det er mye som tyder på det.

Hvilke oppgaver gjør norske pårørende i dag?

Regjeringens pårørendestrategi fastslår at:

  • 800 000 aktive pårørende allerede bidrar med rundt 140 000 årsverk. 
  • Det tilsvarer nesten de 142 000 årsverkene som utføres av kommunalt ansatte i helse- og omsorgstjenestene.

Den største gruppen pårørende er i alderen 30 til 70 år, og rundt 70 prosent er yrkesaktive. De holder hjulene i gang i samfunnet. Presset på dem vil øke fordi det blant flere yrkesgrupper vil mangle personell fremover.

Pårørendes oppgaver er dokumentert i nasjonale pårørendeundersøkelser. 75 prosent gjør praktiske oppgaver som innkjøp, vask og renhold, hundelufting snømåking blant annet.

Vi vet at 50 prosent av pårørende utfører transport, 30 prosent gir digital hjelp, 15 prosent følger opp medisinering, 16 prosent utfører personlig pleie og 14 prosent personlig hygiene. 41 prosent er stemme og advokat for den de er pårørende for, i møter med tjenestene, eller følger opp vedtak og helsetjenester. 

Mange pårørende bidrar i stor grad til at eldre og pasienter kan klare seg hjemme ved å gjøre oppgaver som de ikke selv klarer å gjøre, og det lenge før de begynner å søke tjenester fra det offentlige.

Det presserende spørsmålet blir: Skal pårørende i økende grad utføre oppgaver som ligger inn under formelle profesjonsutdanninger og forsvarlig helsehjelp?

Helsepolitikk og retorikk

De siste årene er det «hjemme best»-retorikken som har påvirket utviklingen av helsetjenestene. Våre hjem skal bli sykehjem eller periodevise sykehus. Vi skal tilpasse oss alderdommen lengst mulig eller raskt forlate sykehussengen for hjemmebehandling innenfor egne vegger. De fleste eldre vil jo gjerne bo hjemme lengst mulig? De fleste pasienter vil jo helst hjem til egen seng?

Budskapet som er underkommunisert i dette, er at det forutsetter pårørende som er til stede eller i nærheten, og som bidrar.

Har du en datter? Kan partneren din være hjemme i tre-fire uker? Pårørende regnes inn og inkluderes i politikken om at mer skal skje hjemme, og språkbruken bygger opp under dette. Å bli omtalt som en ressurs innebærer vel en forventning om å gjøre noe eller gjøre mer? Å være involvert betyr vel at man bidrar? Å få støtte betyr vel at man anerkjenner en belastning på ulike måter?

Men disse forventningene og rosende ord blir ikke fulgt opp med konkrete tiltak for å støtte pårørende som bidrar og vil bidra med ulike oppgaver. Ressursen får ikke ressurser.

Er det pårørende som skal redde helsevesenet?

Vårt klare svar er nei. Dagens pårørende står med mange ulike oppgaver og en svært vid og uklar stillingsinstruks. Rettighetene de har er få, og dersom man forsøker å hevde dem, er det mange som blir ansett som krevende og masete. Pårørende og andre nærstående har egne liv, familie og arbeid å passe for å bidra som en samfunnsborger.

Mange blir pårørende på avstand og kan ikke bidra så mye. Vi blir færre yrkesaktive, men kommer til å være pårørende lenger og kanskje til flere samtidig. Det er viktig med realisme i troen på at pårørende kan bidra mer.

Det som haster nå, er tiltak som understøtter de oppgavene pårørende gjør i dag. 

Vi ser frem til en pårørendeavtale som kan avklare hvem som gjør hva i samarbeidet med helsetjenestene. 

Vi ser frem til en gjennomgang av velferds- og permisjonsordninger, så man ikke må bruke sykelønnsordningen for å hjelpe eldre eller ta ulønnet permisjon fordi staten ønsker økt bruk av hjemmesykehus. Vi trenger flere fleksible avlastningstilbud for pårørende når eget hjem er blitt sykehjem eller sykehus, for å nevne noe.

Vi kan ikke bare ta pårørende for gitt. De må tas på alvor. Vi skaper ikke samfunnsbærekraft ved å skyve oppgaver ut av det offentlige og over på den enkelte.

Den klare oppgaven som vi derfor deler ut til de ansvarlige, er å få på plass tiltak og gode rammer inn i egne systemer for de oppgavene pårørende nå gjør. Tiden for rosende ord og håpefulle forventninger om å overta flere oppgaver er over.

 

 

 

2 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ingebjørg Kari Jamtveit

Kreftsykepleier
2 months 3 weeks siden

Jeg vet en del hva dette innebærer å være ressursperson og pårørende. Det vil si at jeg har brei erfaring både når det gjelder å være forelder til barn med en funksjonsnedsettelse og en aldrende far som døde i 2023 i en alder av 94 år. Heldigvis var han rimelig kjekk, men hadde stadig mer behov for ulik bistand etterhvert som alderen økte og kreftene minka. Jeg og den ene broren min utførte de oppgavene han trengte bistand med, uten kommunal hjelp, bortsett fra helt på slutten da han måtte på sykehuset og døde etter 1 mnd på sykehjem. Mor døde av kreft da jeg var 27, og var nyutdanna sykepleier med ett års yrkeserfaring. Jeg har jobba i alle år i ulike stillingsbrøker, alt ettersom livssituasjonen har vært, men de siste 8- åra i 100% stilling.
Jeg er bekymra for pårørende, da jeg vet hva de kan komme til å « stå i 24/7» . Jeg tenker på at veldig mange er eldre selv, kanskje med ulike helseutfordringer i tillegg. Jeg tror ikke noen kan forestille seg å havne i en slik situasjonen når en ikke kjenner kreftene strekke til. For bare noen dager siden fikk jeg fortalt fra en pårørende at de hadde fått avslag om avlastningsplass fordi situasjonen ikke blei vurdert som kritisk nok. Skal en ikke tro pårørende som selv har helseutfordringer og stadig må til lege? De mer jo ikke om hjelp før det røyner på og behovet er høyst nødvendig, men får svar at det ikke er plass til avlastning. Jeg er redd det kan føre til situasjoner der flere kan komme til å trenge helsehjelp, om ikke de blir ivaretatt på en bedre måte.
Kommende generasjoner er i jobb, og jeg er usikker på hva de tenker om å påta seg omsorg for foreldregenerasjonen i en hektisk hverdag, slik det er i dag. Har en ikke erfart eller har kunnskap om hva det innebærer, så er det vanskelig å forstå, og bistanden vil bli deretter.
Det vil derfor være viktig med økt fokus på dette og gi avlastning og bistand som er tilfredsstillende for de som trenger det.

Anne Grethe Knutsen

Senior IT Ingeniør
2 months 3 weeks siden

Min mor har bodd hos meg siden 2011 og har hatt hjemmesykepleie 3 ganger daglig. Da vi bodde i Drammen gikk dette greit. Men da vi flytte på landet ble det masse problemer. Vi hadde felles bad og bleier ble lagt ut åpent, medisiner lå framme (vagina innførings hylser), dusjen. Når mamma skulle ut med TT-Taxi eller Pasient reiser, var fire trinn et stort problem. De krevde at jeg skulle bidra, enten jeg var på jobb eller sykemeldt. Dette krevde jo at jeg måtte være hjemme når hun skulle ut. Jeg klagde på disse tingene, og satte inn to store kommoder på badet så de kunne ha hennes ting der. Eneste som skjedde var at styrer ved hjemmet ringte og sa at hun skulle faen i meg ikke ha noe klager på sine ansatte. Det endte med at mamma ble skadet på grunn av manglende hjelp i trappen. Da jeg klagde på dette, hevnet de seg og lot henne ligge i egen avføring i 24 timer. Jeg måtte ringe politiet, men da påstod de at jeg hadde truet dem og bar mamma ut og la henne inn på gamlehjemmet. Her har de nå påvirket henne til at jeg ikke er hennes nærmeste pårørende, men in bror, som aldri tidligere har bidratt og som ikke vet hva som har skjedd er det nå. Dette har jo medført store traumer for meg og jeg har vært sykemeldt siden. Jeg tror ikke det bare er mangel på hender i helse vesenet, men mange feil hender i ledelsen. Dersom man hadde hatt rutiner og kvalitets sikring, ville ikke dette ha skjedd. Jeg har nå mistet min mor som jeg har hatt omsorg for siden 2011 og hun har mistet meg. Dette er bare en sak som viser hvor lite respekt som blir vist pårørende. Jeg har bildebevis og vitner på alt jeg har skrevet her.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse