Å forvalte en annens risiko

Er du helt, helt sikker på at dette ble riktig? Hver gang jeg setter en injeksjon farer denne tanken gjennom meg, og en aldri så liten strøm av adrenalin risler gjennom systemet mitt. Selv om alt både er kontrollert, dobbeltkontrollert og forskriftsmessig merket, kjenner jeg alltid denne lille uroen. En påminnelse om at akkurat denne handlingen, å sprøyte en milliliter av noe inn i en annens blodbane, har et potensial for stor skade.

Noen ganger går det galt. Det ville vært rart om vi ikke kjente på den frykten.

Mange små og noen store hendelser

Mange helsearbeidere sitter igjen med en tung bør etter å ha vært involvert i alvorlige hendelser med tragisk utfall. De fleste av oss slipper med skrekken, men helt fri går ingen av oss.

På stien bak enhver som har innlatt seg på å jobbe i helsevesenet, ligger de små og store uheldige hendelsene strødd. Urinveisinfeksjonen vi påførte ved ikke å seponere kateteret i tide. Fallet vi kanskje kunne ha forebygget ved å se mer kritisk over den gamles medisinliste. Belteleggingen som kanskje kunne vært unngått, om vi hadde gått inn i situasjonen på en annen måte. Antibiotikumet som ble glemt, som gjorde at sykdomsforløpet varte lenger enn det hadde behøvd. Vivalen som ble gitt i feil styrke, som gjorde at pasienten ble liggende hele dagen. Blodsukkeret vi aldri helt klarte å regulere, når pasienten var for syk til å styre insulindosene sine selv. Trykksåret på baken til ham som ble sittende i stolen hele dagen, da han ennå ikke hadde fått den trykkavlastende puta. Hun som tisset seg ut rett før barnebarna kom, fordi ingen hadde tid til å komme da hun ringte for å få hjelp til å gå på do.

Egentlig følge reglene?

Flere sammenlikner sikkerhetsarbeidet i helsetjenesten med den på flyplasser, i skipsfart og på oljeplattformer. Her utføres sikkerhetsrutinene med stor presisjon. Avvik blir gransket som systemfeil. Retningslinjer som fremstår som absurde og overdrevne, blir fulgt med det største alvor. Alle som har besøkt en oljeplattform, forteller fascinert om hvordan pålegg som at man må holde i rekkverket når man går i trappa, faktisk etterleves.

I helsevesenet opplever jeg ofte at sikkerhetsrutiner og prosedyrer omtales som «egentlig skal vi, men…». Ofte fremstår retningslinjene som lite tilpasset situasjonen, andre ganger er tiden for knapp. I praksis gjør vi ofte en skjønnsmessig vurdering av risikoen og tillater oss snarveier eller tilpasninger.

Går ikke ut over oss

Det er en vesensforskjell på risikoen helsearbeidere har i sitt arbeid, og det besetningen på et fly eller mannskapet på en oljerigg tar: Vi er ikke selv om bord. Det er ikke vi som kommer til skade om vi gjør en feil. Vi styrter ikke med flyet, vi synker ikke med båten. Vi forvalter noen annens sikkerhet. Om vi tar en snarvei for å spare tid, er det pasienten som må bære risikoen den utløser. Dermed er pasientsikkerhet langt på vei et spørsmål om etikk.

Satser på sikkerhet

Helsedirektoratet har satt i gang en hel rekke tiltak for å øke pasientsikkerheten i Norge. Risikotavler popper opp på vaktrommene. Sjekklister leses høyt på operasjonsstuene. Fall registreres. Trykksår telles. Vi screener for ernæringsrisiko, fallfare og trykksår. Det gjøres legemiddelgjennomganger i sykehjemmene.

Og kulturen er i endring. Ståle Fredriksen beskriver i sin bok Uflaks fra 2007 at helsepersonell som har gjort feil, blir møtt med pisken eller kosten. Altså at de blir hengt ut som udugelig eller at feilene feies under teppet. Men nå har det heller blitt avvikssystemer og forbedringsprosjekter som skal få oss til å flytte blikket fra personen som gjorde feilen, til systemet den oppsto i. Så kommer vi til dette som er blitt et slags refreng når vi skildrer utfordringer i sykepleieres arbeidssituasjon: bemanning og kompetanse.

Stress gir feil

Sykepleiere er reddest for å gjøre feil når de har for mye å gjøre . I vår undersøkelse knytter halvparten av sykepleierne både frykt for å gjøre feil og faktiske feil til lav bemanning, høyt belegg og for mange oppgaver.

I fritekstsvarene fra Sykepleiens ferske undersøkelse beskriver flere hvordan tidspress gjør at det etableres en kultur for å avvike fra sikkerhetsrutinene for å få dagene til å gå opp. Nesten halvparten av respondentene svarer at de ikke utfører dobbeltkontroll som pålagt. De får ikke tak i en sykepleier til å utføre kontrollen.

Det hjelper lite med prosedyrer, forbedringsprosjekter og sikkerhetsrutiner når sykepleiere ikke har arbeidsforhold som gjør at de kan etterleve dem. Dersom vi skal kunne utføre tjenesten trygt og feilfritt, er vi faktisk nødt til å ha rammer som sikrer at vi har tid og kompetanse nok til å utføre oppgavene ordentlig, og følge retningslinjene myndighetene har pålagt oss.

Lesere må bremse

I en egen forskrift peker Helsedirektoratet på at det er et lederansvar å kontinuerlig sørge for god pasientsikkerhet. Det betyr at når tempoet blir for høyt, trenger vi ledere som ikke krysser fingrene og håper at det skal gå bra, men som har mulighet til å tråkke på bremsen når grensen for forsvarlighet er nådd. Vi er ikke selv om bord på farkosten – det etiske ansvaret for å sikre en skadefri reise er desto større.

Les mer:Her finner du flere artikler fra temautgaven «I risikosoene»