Frykten for å gjøre feil blir ikke borte med kampanjer

Å gjøre feil til et kollektivt systemansvar fjerner ikke sykepleiernes frykt for å påføre pasienter alvorlige skader.

Jeg har de siste to årene fulgt en av mine nærmeste til kreftbehandling på et av Norges mest spesialiserte sykehus. Her har jeg fått et sjeldent innblikk i en virksomhet som har pasientsikkerhet helt ute i fingerspissene. Vi møtte et system som ikke ville overlate noe til tilfeldighetene.

Oppvisning

Informasjonen vi fikk var førsteklasses fra første stund. Både legene og sykepleierne hadde tid til å besvare de vanskelige spørsmålene vi trengte svar på. Etter hver utredningsfase ble nye behandlingsstrategier vurdert og nøye forklart for oss. Vi fikk grundige innføringer i potensielle bivirkninger og usikkerhetsmomentene. Ved hver innleggelse ble cellegiften nitid administrert, fulgt opp og dobbeltsjekket av sykepleiere som så ut til å kunne sine saker. For hver ny pose på stativet ble navn og fødselsnummer kontrollert. Pasienten ble løpende veid, målt, sjekket og overvåket. For oss ble det en oppvisning av ypperste lege- og sykepleierkunst. Det var systematikk i alle ledd.

Les mer: Tre av ti sykepleiere frykter ukentlig å gjøre feil som skader pasienten

Fram i lyset

Likevel ble det begått feil. Noen feil var egentlig bare til ergrelse, og handlet først og fremst om organisasjonens iboende og litt unødvendige trøbbel med logistikken. Men så, etter en operasjon, ble feil medikament ordinert. Det kunne potensielt blitt alvorlig. Feilen ble oppdaget – for sent – men den ble håndtert. Vi fikk beskjed om tabben, den ble forklart for oss, og vi antar at det ble skrevet avvik. Så lenge det hadde gått bra, var det lett for oss å se stort på det.

Illusjon

Episoden minnet meg om at den perfekte behandlingen, den optimale pleien og vanntett pasientsikkerhet dypest sett er en illusjon. Om helsepersonell aldri så mye anstrenger seg for å gi hver enkel pasient et tilbud som står til laud, vil det oppstå situasjoner der virkeligheten ikke leve opp til idealet. Optimal pasientsikkerhet er et godt og nødvendig mål. Men den er så godt som aldri en beskrivelse av det faktiske resultatet. For alle som jobber i helsetjenesten, vet at det glipper oftere enn de liker. I stort og særlig i smått.

Marginal forbedring

Allerede i 2010 ble det klart at hver sjette pasient fikk skader som følge av behandlingen på sykehuset. Siden har pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender 24-7» jobbet iherdig med å få ned dette tallet. Det ble identifisert en rekke områder med stort potensial for forbedring, men syv år senere hadde antallet skader bare gått marginalt ned.

Forskning og erfaringer fra utlandet viser at halvparten av de skadene som pasientene blir påført på sykehus, egentlig kan unngås. Men leger og sykepleiere er mennesker, og de fortsetter å gjøre feil. Mest vanlig er feilmedisinering, infeksjoner etter operasjoner og kateterbruk, brudd på hygieneregler og kommunikasjonssvikt i forbindelse med operasjoner.

Situasjonen er bedre i kommunehelsetjenesten, men her er tallene mer usikre. Etter samhandlingsreformen har kommunene fått ansvaret for pasienter med mer alvorlige lidelser. Når gamle pasienter med sammensatte diagnoser pendler mellom ulike nivåer i helsetjenesten, øker det risikoen for feilvurderinger og kommunikasjonssvikt. Sykehjem og hjemmesykepleien har derfor de siste årene jobbet med å innføre bedre rutiner og prosedyrer. Men det er ingenting som tyder på at den kommunale tabbekvoten er lavere enn den på sykehus. 

Glemmer ikke

Myndighetenes overordnede strategi for å redusere antallet uønskede hendelser er å innføre bedre, vanntette systemer og prosedyrer i helsetjenesten. Følges disse til punkt og prikke, skal risikoen for at en pasient blir skadet som følge av pleien eller behandlingen, bli mindre. Paradoksalt nok har det også en utilsiktet og hittil lite påaktet effekt: Jo strengere prosedyrer, jo strengere rutiner og systemer, desto større blir også fallhøyden. Når alle kluter settes inn for å oppnå idealet om «trygge hender», blir det ikke lettere å være den som har utsatt pasienten for det motsatte. Bare spør sykepleieren i Stavanger som i sommer satte en sprøyte med morfin i stedet for antibiotika på et seks uker gammelt barn.

Svikt er menneskelig, men for mange sykepleiere er det ikke lett å glemme. Sykepleiens undersøkelse viser at mange har sterke historier friskt i minne om den gang det glippet. Flere tiår kan ha gått – og noen har kanskje aldri fortalt det til noen – men fortsatt kan en forglemmelse, eller en idiottabbe, som førte til (eller kunne ha ført til) en alvorlig pasientskade, gnage hardt på samvittigheten.

For mange år siden hadde ikke helsetjenesten noen utbredt kultur for å melde fra om alt som gikk feil. Det gjorde at mange følte seg alene med tabbene sine. Det er heldigvis blitt annerledes. I dag snakker myndighetene om «uønskede hendelser» fremfor «tabber», som indikerte et mer personlig ansvar. Det har vært en gryende bevissthet om at alle kan gjøre feil, og at handlinger som fører til pasientskader, til syvende og sist er et systemansvar. Om leger og sykepleiere bare lærer av sine feil, kan det bidra til å gjøre helsetjenesten enda bedre.

Men menneskets psyke lar seg ikke lure så lett. Sykepleiere er ikke som hotelleiere og fotballtrenere som kan se på hvert smell som en spore til å jobbe hardere og bli enda bedre. Er det du som sviktet og påførte en pasient en skade som ikke kan gjøres om igjen, er det ikke uten videre en trøst at tabben din nå blir gjort til et kollektivt fremfor et individuelt ansvar. Ok, du kan kanskje lære av feilen, men det var nå deg, likevel, som gjorde den.

Det store fallet

Helsemyndighetene vil gjerne at helsepersonell skal snakke åpent om uønskede hendelser, med kolleger og med sjefen. Det gjør de nok rett i. Likevel svarer tre av ti sykepleiere i vår undersøkelse at de føler på en reell frykt for at de kommer til å gjøre alvorlige feil. Det er ikke vanskelig å forstå, for det er faktisk mye å være redd for: Det er skammen og skyldfølelsen som ofte følger i kjølvannet av slike hendelser. Det er kanskje redselen for å havne i en tilsynssak, eller enda verre: å bli omtalt i mediene. Ikke minst frykter sykepleiere at de vil kunne miste autorisasjonen, det ultimate fallet. 

Pasientsikkerhetskampanjer bygger på en idé om at bedre systemer kan lære mennesker å unngå de feilene som de ellers ville ha gjort. Slike kampanjer er nødvendige, men de bidrar dessverre også til å etablere en farlig fallhøyde som etter min mening er underkommunisert. For sykepleierne og leger kjenner på en hverdag hvor det er vanskelig å oppnå idealene de skal jobbe etter. De er redde for å gå på et smell som slett ikke gjør dem bedre, bare mer sårbare.