Intuberte feil, pasienten ble skadet: – Jeg var heldig som fikk hjelp og støtte

Marta Skauge og Bjørn Hval, anestesisykepleiere
ANESTESISYKEPLEIERE: Marta Skauge og Bjørn Hval var begge med på den dramatiske hasteoperasjonen i 1984. Begge ble i yrket.

Intuberingen gikk galt under hastekeisersnittet. Mor ble varig skadet. Etterpå sa Marta Skauge til kollegene: «Skal jeg klare dette, trenger jeg hjelp fra dere.»

Det skjedde i 1984. Det hastet å få forløst barnet. Marta Skauge hadde vært anestesisykepleier i ti år og var trygg og dyktig i jobben. Likevel gikk det galt med intuberingen.

Dramatiske minutter fulgte. Avdelingsoverlegen ble straks tilkalt.

De var to sykepleiere og to leger involvert i operasjonen på St. Olavs hospital, som den gangen het Regionsykehuset i Trondheim.

Barnet ble reddet. Moren fikk ikke nok luft. Hun ble livsvarig hjerneskadet og pleiepasient.

Ble i yrket til hun ble pensjonist

Skauge fortalte historien sin til Sykepleien i 1993. Da sa hun:

– Du hadde ikke fått dette intervjuet for ni år siden. Du hadde ikke fått noe intervju i det hele tatt.

Det hadde kostet mange krefter å komme så langt at hun kunne fortelle om det som skjedde uten å knekke sammen.

Nå er Skauge 71 år og pensjonist, men hun jobber fortsatt litt. Den dramatiske opplevelsen til tross, hun ble i yrket i over 30 år etter den ulykksalige operasjonen.

Sykepleier ble hun i 1969. Hun har trivdes.

– Jeg kunne vært historien foruten, men jeg var heldig som fikk støtte og hjelp, sier hun nå.

Forsto alvoret, men følte seg apatisk

Tilbake til intervjuet i Sykepleien 4/1993. Hun forteller om de dramatiske minuttene etter at hun intuberte feil.

Avdelingsoverlegen ble straks tilkalt. Intellektuelt skjønte hun hva som skjedde. Handlet deretter også. Men følelsesmessig forsto hun ikke. Hun forsto det var alvorlig, men følte seg apatisk.

– Jeg ville ikke tro at dette hadde skjedd meg, fortalte hun.

Faksimile: Marta Skauge, anestesisykepleier, Sykepleien 4/93
DRAMATISK: Marta Skauge skjønte med en gang at intuberingen ikke var som den skulle. Men hun opplevde at de gjorde det de kunne, derfor har hendelsen vært lettere å leve med. (Faksimile fra Sykepleien 4/1993)

I den første tiden etterpå sovnet hun med tanken på operasjonen, og hun våknet med den. Hun tenkte ofte på barnet: «Nå er han ett år, nå to. Hvordan har han det uten mor, tro?»

I intervjuet sammenliknet hun uhellet med en trafikkulykke: Den rammer når som helst og hvem som helst.

– Som bilfører påtar man seg ansvar, det samme gjør en sykepleier, sa hun.

Å tenke på konsekvensene var grusomt.

– Men slikt som dette skjer enkelte ganger. For anestesisykepleiere er det en kjent og fryktet komplikasjon, sa hun.

Følte seg som annenrangs sykepleier

Nå, så mange år senere, er hun fortsatt glad det ikke skjedde henne som fersk sykepleier. Da ville hun ikke ha kommet over det, tror hun.

Det som reddet henne, var at hun gikk til kollegene og sa: «Skal jeg klare dette, trenger jeg hjelp fra dere.»

Hun tror også at hennes direkte væremåte har hjulpet henne.

– Men det var hardt arbeid og stritt å reise seg.

ÅPEN: Marta Skauge valgte blant annet å la seg intervjue av Sykepleien. Fordi hun håper andre kan lære av hennes erfaring.

En god stund følte hun seg som en annenrangs sykepleier. Da hun skulle gi narkose til et barn like etter ulykken, trodde hun ikke at hun ville makte det. Men kollegene kom, sto med henne og hjalp henne.

Det skjedde flere ganger. De viste at de stolte på henne.

Skauge fortsatte å jobbe på anestesiavdelingen, men med smertepasienter.

– Jeg tror ikke det var fordi jeg ville unngå å gi anestesi, men fordi jeg var interessert i smertebehandling, sier hun.

Skauge påpeker at faren for feilmedisinering alltid er der.

– Det er viktig med gode rutiner, og om vi gjør feil, er det viktig å være åpen om det som har skjedd. Snakk om det. Og vi må spørre oss selv: Hva kan vi lære av det?

– Sykepleierne var som en svamp

I artikkelen i Sykepleien sa Skauge at sykepleiere med liknende opplevelser kunne kontakte henne.

– De var som en svamp etter at den artikkelen sto på trykk. Jeg kunne reist land og strand rundt og snakket om det.

Men det gjorde hun ikke.

– Nei, jeg var veldig forsiktig. Jeg ville gjerne være støtte, men ikke en offentlig person. Når det skjedde noe på jobb, og noen trengte støtte, var jeg tilgjengelig om de ønsket det, forteller hun.

– All ære til min arbeidsplass. Ledelsen på anestesiavdelingen var enestående. Da jeg turte å åpne opp, skjønte jeg at det ble lettere å håndtere. Jeg var fryktelig heldig, for det var så åpent å snakke. Noen sier det var fordi jeg var åpen at jeg har klart meg så bra. Ikke alle klarer det like lett.

Her er hennes råd:

  • Vær ærlig med seg selv, ha frimodighet til å be om hjelp.
  • Sett ord på følelsene, og gå videre.

– For dem som legger lokk på det som skjedde, vil hendelsen komme frem en eller annen gang senere i livet.

Fortsatt kommer hendelsen over henne:

– Når den kommer på besøk, sier jeg: «Du skal få hilse på, så får du gå igjen». Man må ikke underkjenne følelsene, sier Marta Skauge.

– Kan det innhente meg?

Bjørn Hval var også med på keisersnittoperasjonen den gangen.

– Jeg har samme erfaringen som Marta: Det å komme gjennom det på en fornuftig måte, er avhengig av åpenhet og ærlighet, sier Hval, som er 64 år.

Han var fersk som anestesisykepleier den gangen.

– Hadde jeg valgt å legge lokk på det den gangen, så vet jeg ikke om jeg ville vært i samme jobben.

Han fortsatte å gi anestesi i ti år, men begynte så med smertebehandling på grunn av dårlig hørsel, og det ble for vanskelig når kollegene hadde munnbind.

Hval tenker fortsatt på episoden:

– Det er ikke godt å tenke på. Jeg lurer på om det kan innhente meg i fremtiden, i form av en psykisk nedtur.

Husker hendelsen sekund for sekund

Han tenker at noen som har gjennomgått tøffe opplevelser, husker lite av hva som skjedde. Selv husker han hendelsen nesten sekund for sekund de minuttene det sto på.

– Dette tar jeg som et godt tegn. Bedre enn en «black box».

Han tror det er et resultat av at de snakket så åpent om det.

– Vi så på det som en alvorlig ulykke, uten syndebukker. Noe alle kunne bli utsatt for når omstendighetene var som de var.

«Vi må bare si det som det er»

Hval berømmer den nå pensjonerte avdelingsoverlegen. Han var selv med på operasjonen. Han valgte åpenhet med en gang, for han måtte informere pårørende:

– Vi visste ikke da hvor stor hjerneskaden var. Men han sa: «Vi skal møte folk om det går bra eller dårlig. Vi skal se dem i øynene.» Det var et viktig signal for oss om at dette må vi stå frem med, sier Hval.

– Det er en holdning som fortsatt preger hele avdelingen. Den nye lederen står for samme kvalitetsarbeid.

Hval hadde tidligere tenkt at hvis han kom ut for noe så alvorlig, ville han slutte med denne type jobbing.

– Men på grunn av kollegial støtte bestemte jeg meg: Jeg vil være med videre.

Hadde jeg ikke kommet meg gjennom på en god måte, ville jeg vært redd for å påta meg ansvarsfulle oppgaver.

– Å skjule det kan føre til skam

Hval har snakket mye med Marta Skauge i årenes løp om deres felles opplevelse.

– Når det først skulle skje med meg, er jeg veldig glad for at det skjedde sammen med en erfaren sykepleier. Å oppleve noe sånt når den andre er usikker, ville vært mye verre.

Å dele med andre er viktig:

– Hvis du prøver å skjule det, og går rundt og er redd for at noen skal få vite det, blir det en kjempebelastning. Det blir mange vonde følelser, som skam. Å klare å åpne opp er en befrielse, egentlig, sier Hval.

Han syntes det var belastende å høre andre kommentere hendelsen med etterpåkloke utsagn som «dere burde jo ha gjort sånn og sånn.»

– Dette kunne dukke opp også i egen avdeling. Slike tanker og grublerier hadde vi jo selv også. Men når andre sier det, forsterkes følelsen av skyld og skam, selv om det ikke var ment slik. Vi hadde jo fulgt prosedyrene og gjort vårt beste, sier Bjørn Hval.

I denne saken ble det inngått forlik mellom pårørende og sykehus. Ingen ble personlig klandret for det som skjedde.