Må si nei til syriske sykepleiere
– Syriske flyktninger kan ikke jobbe som sykepleiere her. Det skjærer i hjertet å si det, men slik er jusen, sier Helen Nuwayhid, president i det libanesiske sykepleierforbundet.
– Å være solidarisk med de som lider er anstendig. For sykepleiere er det en selvfølge, fastslår Helen Samaha Nuwayhid.
Hun er president i det libanesiske sykepleierforbundet, Order of Nurses in Lebanon (OON). Kontoret befinner seg i Beiruts kristne del.
Jobber illegalt
Kommentaren gjelder det som skjer i landet hennes. Lille Libanon, som ikke er større enn Rogaland fylke, har 1,5 millioner flyktninger fra Syria. De er uten arbeidstillatelse, men mange tilbyr billig arbeidskraft.
– Flere syriske flyktninger jobber illegalt i helsevesenet. Hvordan er det med sykepleiere?
– Jeg har sagt offentlig at syrerne som er flyktninger ikke kan jobbe som sykepleiere. Fra et humanitært synspunkt er det tøft. Men fra et juridisk ståsted kan vi ikke tillate det. Vi vet jo ikke hvilken utdanning de har, sier forbundslederen.
Sykepleiere uten libanesisk autorisasjon kan ikke jobbe i Libanon.
– Det er ikke jeg som skal sjekke at loven overholdes, det er myndighetenes oppgave. Men de ser mellom fingrene på det.
20 prosent mannlige sykepleiere
OON ble etablert i 2002. Da slo flere forskjellige forbund seg sammen.
– Vi hadde et 40 års svangerskap før OON ble etablert, sier Helen Samaha Nuwayhid.
Selv ble hun president i 2012. Om noen uker går hun av, slik regelen er. Vervet gjelder bare én periode.
Pensjon og arbeidsrettigheter er blant de viktigste sakene. Personalsaker like så.
– Vi har ett øye på sykepleiernes behov og ett øye på samfunnet.
Nuwayhid mener hun har lagt om stilen i forbundet og hevder at åpenhet er helt nødvendig.
– OON var konservativ og hadde en ledelse som ikke snakket om det vanskelige. Men nå setter vi lys på krenkelser og trakassering på arbeidsplassen. Hvis vi får høre om uheldige episoder, melder vi fra til helseministeren.
Det er 13 000 libanesiske sykepleiere. Innbyggertallet er drøyt 4 millioner (utenom flyktningene).
90 prosent av sykepleierne er medlem i OON. 80 prosent er kvinner, 20 prosent er menn.
De fleste har lavere utdanning
Flertallet – 60 prosent – har en teknisk utdanning på lavere nivå. 40 prosent har bachelorutdanning.
– Det internasjonale sykepleierforbundet vil at alle skal ha bachelorutdanning. Men det er ikke lett, vi har ikke universiteter i hele landet. Og vi vil ikke lukke døren for de fattige.
– Problemet har vært at når lover lages, har ikke vi sittet ved bordet og vært med i diskusjonen. Slik er det ikke lenger, mener hun.
Hun forteller om en lov som ble laget uten forbundets velsignelse: Den treårige tekniske sykepleierutdanningen skal reduseres til en toårig utdanning.
Hun er oppgitt. Når dette intervjuet er over, skal hun møte ministeren og snakke om akkurat dette.
– Å redusere lengden på utdanningen vil selvfølgelig gå ut over kvaliteten på sykepleierne. Det er en katastrofe for helsevesenet
Mange typer utdanning
Det er ellers et virvar av utdanninger i landet: 18 universitetsprogram og minst 100 typer tekniske utdanninger. Det har med samfunnet å gjøre, som er styrt av ulike politiske leire, og ulike religioner. Alle må ha ”sin” utdanning: De kristne, shiamuslimene, sunnimuslimene …
– Nivået på utdanningen må heves. Nå har vi alt fra «excellent» til ok og hele veien ned.
Hun påpeker for øvrig at sykepleierne kan ha mange ressurser som ikke blir verdsatt. For eksempel snakker noen fire språk: engelsk, fransk, arabisk og armensk.
På universitetene fins det fransk sykepleieutdanning, amerikansk, europeisk og egyptisk.
– Det er en rikdom, men en utfordring.
Palestinerne får ikke være medlem
De fleste medlemmene jobber på sykehus.
– De trengs også på helsesentre og skoler – og blant flyktninger. Sykepleierne er der også, men er ikke så synlig. Derfor vet vi ikke så mye om deres arbeid med flyktninger.
Mange palestinere er født i Libanon, men har ikke de samme rettighetene som libanesere.
– Palestinske sykepleiere er ikke under vår paraply, sier hun.
Hun vet heller ikke hvor mange det er av dem i Libanon.
– Uansett hvor tøft vi presser på for deres rettigheter, vil det ta år å endre en lov, slik at palestinerne får rett til arbeid på lik linje med libaneserne.
Selv om palestinere får autorisasjon fra helsedepartementet, legger arbeidsdepartementet hindre i veien ved å kreve ekstra betingelser.
Har ikke fått lønn
I det siste har flere sykepleiere meldt at de ikke fått betalt siste månedene. Vi skriver brev hver gang til ministeren. 10-20 ganger har vi sagt fra. Vi offentliggjør det på nettsiden vår også.
– Hvorfor skjer det?
– Når ledelsen på sykehuset skiftes ut, lammes utbetalingssystemene og sykepleierne får ikke lønn. Vi krever at lønnen øremerkes så den ikke går i den store sykehuspotten og at utbetalingene er uavhengig av personer.
OON har ikke rett til å forhandle lønn, og kan ikke sette betingelser.
– Men vi anbefaler en begynnerlønn på minst 1 000 dollar per måned. Som regel sier arbeidsgiverne: ”Vi har ikke råd.” Og de argumenterer med at det er lavere levekostnader i distriktet.
Libanon har 48 timers arbeidsuke.
– Vi sier at for sykepleiere bør den ikke være mer enn 40 timer, av hensyn til faglig forsvarlighet.
Risikerte livet for å bli sykepleier
Nuwayhid, som vokste opp i en landsby utenfor Beirut, utdannet seg som sykepleier på 1970-tallet da borgerkrigen pågikk. Den varte i 15 år, fra 1975 til 1990.
– Hver dag dro jeg fra den kristne bydelen i øst til den muslimske i vest. Jeg brydde meg ikke om at jeg kunne bli drept, for jeg ville ha utdanning.
Da hun var ferdig bachelor-sykepleier, tok hun mastergrad. Hun giftet seg og ble med mannen sin som skulle ta doktorgrad i USA. Der tok hun sin andre master. De ble i USA i sju år.
– En god ting for meg var å se at alle parter har en styrke: Jeg så kristne og palestinere i Beirut. I USA så jeg hvite og svarte. Jeg liker mangfold og ulikheter.
Sønnen hjelper flyktningene
Hun har to sønner og en datter og liker å skifte jobb ofte. Hun har jobbet med utdanning og hatt lederjobber i helsevesenet.
Hun vokste opp i en søskenflokk på sju, fem av dem var jenter.
– Mor var aktiv og full av liv. Hun ville at barna skulle bli noe.
– Hva tror du vil skje med de syriske flyktningene?
– Det blir tøft. Mitt hjerte brister. Jeg får høre fra mange at de tar arbeid fra oss. «Nei», sier jeg, «Ikke kom meg den. Det er kanskje sant, men vi flyktet til Syria under vår borgerkrig».
Hun setter stor pris på at sønnen jobber frivillig med flyktningbarna.
– Han leker med dem og forteller historier.
0 Kommentarer